lørdag 24. mars 2012

Strøkent med noen overrakelser

Reisebrev fra turens andre tur: Olderfjord – Masi
Dager: 9
Km: 178
Turens statistikk:
- Antall Real Turmat fortært:14
- Antall loppestikk: 1262

Det er langt dette landet. Det meste er nord.



Stillhet og ingen mennesker. Bare oss. Sammen med rypene som lar høre fra seg på karakteristisk vis. Det er så kaldt at det ligger et frostlag i lufta. Sola trenger snart gjennom og åpner opp det videlange landskapet og muligheten for å få varmen. Snart skal vi varme opp de stivfrosne skiskoa og speide ut over horisonten. Man skulle nesten tro at man var på Finnmarksvidda.

På turen til Masi går vi fra å lage tofelts vei til å lage firefelts motorvei. I Olderfjord er det kjekt å møte brøytemannskapet vi har fått med fra Trondheim; Silje, Geir Erik og huskyen Vistas. Vi er takknemlige for at vi har gode venner som kjører to dager slik at vi kan være på tur med dem. Kanskje sier det nok aller mest om det fantastiske området vi har vært på tur i. Silje og Geir Erik har mye humor, men også mye kunnskap og erfaring. De har begge gått Norge fra nord til sør, hver sin gang. Vistas er nok kanskje likevel den med mest erfaring i hele gruppa. Senest i fjor var han med i Finnmarksløpet. Turen til Masi skulle ikke bli et løp i Finnmark, men en real trivselstur der vi fikk smake på rikt dyreliv og den deilige følelsen av å gå uten t-skjorte, men også en overraskende kløe og storm dukket opp. Igjen.







Det er bare nødvendig med brøytemannskap de første mila fra Olderfjord før vi kommer opp til fjellet. Der er det avblåst og godt skareføre. ”D e ekstremt lite snø i år” hører vi overalt. Vi kan se det og lurer på hvor langt sør vi kan regne med å gå på ski. Ofte prater vi om snø og føre. Hvor rart det er hvor forskjellige forhold vi ønsker oss nå når vi går med fjellski og pulk kontra telemarksski på topptur. Jevn skare, kanskje med et ørlite lag løssnø som feste i motbakker, er vårt pudder nå. Vi lærte oss et nytt ord i Oslo før vi dro: strøkent. Det er nok det føret er her oppe på fjellet. Strøkent.

Familien Bringedal/Storesund

Strøkent
Opplysning på høyt plan.
I Olderfjord begynte turen med tørt utstyr og tørre klær. Det føltes så unødvendig at det snødde slaps og alt ble fuktig igjen allerede den første kvelden. Pytt sann. Vi vinka adjø til havet, som vi ikke ser før vi er i Fauske, før vi trasket innover vidda. Med oss hadde vi den gode langtidsværmeldinga og ordene fra de lokale friskt i minne: ”så læng dåkker kjæm dåkker til Olderfjord, så e dåkker redda”. Snøvær ble til sol som ble til snøvær som ble til sol som ble til snøvær. Selv om det stadig svingte, var det ikke nødvendig å hele tiden vurdere om det var forsvarlig å fortsette innover fjellet. Vi kunne traske og vandre inn i andre tanker enn om vær. Fordøye dansende nordlys, stoppe for å se på dyrespor, beundre vakre snøkrystaller, undre oss over formasjoner i terrenget og filosofere over tur og liv. Nyte det å være sammen. Det var deilig.

Utfordrende å slå opp telt når det stormer.

Hakken i plata kom på dag 11, den tredje dagen på tur. Mens vi pakka ned campen økte vinden og det ble stadig dårligere sikt. Vi satte kompasskurs og begynte å gå. Det ble white out og motvinden ble sterkere. Kjetil stod med kompasset bak, sjekka kursen. Det var vanskelig å gå. Det var vanskelig for Vistas å forstå hvor han skulle gå. Vi visste det var relativt flatt, men det føltes likevel som om vi gikk nokså bratt. Til slutt hadde vi så liten framgang at vi ble nødt til å stoppe. Det var en kamp for å sette opp Geir Eriks Hillebergtelt, selv om vi vare fire. Været ble verre og vi konkluderte med at det måtte være storm nå. Den våte snøen føyk overalt. Den fylte alle lommer som var åpne og smeltet i det den traff ytterbekledninga vi hadde på oss. Det er ikke ofte man skulle ønske det var kaldere når man er i Norge. Men i sludd gjør man det.
Stormen har stilna litt utpå kvelden. Stiv kuling.

Trygge på at vi hadde et godt telt, kastet vi oss inn klissvåte. Dagen som værfast gikk relativt fort. I ettertid virker det rart at vi psyka hverandre opp da vi måtte ut på do, men det var faktisk helt nødvendig. Hva velger man så når været står på? Skal man stå med ansiktet eller rompa mot vinden? Etter smertefull testing er svaret klart: ansiktet mot.
Alle gjør sitt for å holde varmen.

Til kvelden roa det seg litt. Nok til at vi slo opp Svalbard-teltet vårt. Den kvelden var første gangen vi kosefyra i teltet på turen. Vi syntes det var verdt å ofre litt bensin da.

Bedre vær.

Vi våknet til mindre vind, sol, nedgravde staver og pulker og et Hillebergtelt som hadde revnet for første gang, selv om det har vært med Geir Erik Norge på langs før. Det var godt å komme til Bastingamma i Stabbursdalen. Godt å fyre og steke pannekaker, Cecilies favoritt. Vi fikk tørke soveposer og klissvåte liggeunderlag. Briskene var litt små å dele, men vi var takknemlige for å sove en natt i en fantastisk koselig gamme. Vi spiste frokost med musa, som var fastboende der, før vi gikk gjennom bjørkeskogen og opp på snaufjellet. Vi ville ikke ta sjansen på å gå nedi Stabbursdalen med tanke på kaving i løssnø.




Boazoaidier (reingjerde) må av og til krysses.





Vidda
Leking med Vistas
Fortsatt vind, men av den vennlige sorten.

Uka herfra til Masi skulle vi få lov til å nyte stort sett fantastisk vær og dyreliv. Det begynte med at Cecilie oppdaget noen store røde knuter på lårene. De så og føltes som gigantiske myggestikk. Og det ble bare flere og flere. Begge lårene ble helt fulle av det som hun selv, etter litt research, diagnostiserte som loppestikk. Kløinga var aller verst om kvelden og på tross av skift, frysing av tøy og vasking ble det ikke bedre på turen. Plutselig fikk ordet ”loppekasse” en helt ny dimensjon for Cecilie. Det føltes ikke veldig bra å gå ned i en sovepose som stakk. Og for de av dere som skulle være bekymret for at disse loppene har gått i blodet, kan vi berolige med at Cecilie har hatt det flere ganger tidligere og har dannet sterke antistoffer.

Gaupespor.
Gaupesporet måler Kjetil til 2,8 m. langt.

Dyrelivet etter denne loppeinnvasjonen, ble av mer synlig kvalitet. Høydepunktet var nok da vi så en gaupe løpe oppover fjellsida da vi var i Stabbursdalen. Vi så også en del fjellrev, havørn og mange ryper. Kjetil forsvant rett som det var i løpet av dagen fordi han fulgte spor på kryss og tvers. Han har i løpet av turen blitt en sporkjenner. Geir Erik elsker å fiske. Vi fant fort ut at vi likte isboret han hadde med. Det var finfint å slippe å smelte så mye snø. Gjennom hullene i isen fikk Geir Erik også fram liv. Først en røye. Da vi teltet på den gigantiske innsjøen Iesajavri hørte vi jubelrop om morgenen. Da hadde han fått en ørret på kroken. Det er en ganske god prestasjon med tanke på at man har glemt fiskeutstyret i bilen. Det virker nesten for godt til å være sant at de eneste menneskene vi møter den første uka på turen er to damer som vil gi bort fiskeutstyr til Geir Erik. Alt ordner seg i nord sier noen. Vi kan bekrefte at alt ordner seg i Finnmark.
... intet vinner.
Den som intet våger...
























”Dåkke og dei godteposene dåkkas altså” sier Geir Erik en lunsj. Det er ikke rart. Vi snakker stadig vekk om lunsjposene våre. Finner en ekstra god ting og bytter til blodpris når den andre er ordentlig desperat. Erter den andre, men også gi bort en ekstra godbit når vi vil være snill. Roper høyt hvis vi i dagens lunsjpose har fått daim-sjokolade eller sjokolademandler. Annonserer når vi har funnet en ekstra god Jelly Bean eller sur smågodt-ting. Utveksler om vi har fått store eller små rosiner i dag. Om vi fant noen tranebær. Hvor mye vi har igjen av marsipanen. Entusiasmen rundt dette har vært stor de første 18 dagene. Alt av innhold har vi jo kjøpt et sted så vi snakker ofte om hvo de forskjellige tingene må komme fra. Den eller den posen fra Danskebåten, Århus, USA, Trondheim eller rester fra turen til Antarktis. Vi elsker lunsjposene våre. Silje og Geir Erik får oss litt ut av lunsjposebobla vår. De spiser blant annet potetmos. Og ettersom det blir lang lunsj med påskebenk nesten hver dag, slår vi oss på potetmosbølgen på turen til Masi. Lunsjen toppes som regel med en pose Rett i koppen og kakao eller solbærtoddy hvis vi er ekstra sultne. En av dagene har vi skileik under lunsjen. Etter over to timer vandrer vi videre i sola uten hastverk.

Nesten hver dag lagde vi påskebenk i lunsjen. Denne dagen passet benken veldig bra til været.

Skileik i lunsjen.

Kjetil bruker lunsjposen til å være snill.
På Stabbursdalsvatnet den 14.ende dagen begynner vi å prate om hva vi savner av mat. Vi har ikke snakket om det før. Det å snakke om lunsjposene våre har hittil vært mer enn nok. Det kommer nok av at vi er sultne og merker at kroppen har gått noen mil. Cecilie har lyst på jordbær, Kjetil har lyst på kjøttkaker i brun saus. Men det tar ikke lang tid før vi prater om lunsjposene våre igjen.

Sola er på vei ned og det er på tide å finne leirplass.
Nøgd.
Vi orienterer oss i Stabbursdalen.
En nydelig dag.
Stabbursdalen

Vi lager motorvei!

Vi kommer ned til innsjøen Iesjajavri.

Lars Oven som har hjulpet oss med depoene på skituren har sendt med motbakkedrops. Tusen takk!
Solnedgang over Iesjajavri.
På innsjøen får Geir Erik en ørret på kroken.

Fra innsjøen Iesjejavri følger vi scooterspor til Masi. Det er ca 50 km, 2 dager for oss. Til da har vi nesten ikke fulgt scooterspor. Det går radigere når man slipper å hele tiden vurdere kart og terreng som ellers. Men man får ikke den samme friheten langs den stikka scooterløypa. Vi finner ikke noen god plass å sette skia. Skifter ”skinner” hele tiden. Det beste er å gå ved siden av. Både for bein og tanker. Dessuten kan scooterløyper være fallgruver for oss på ski. Etter 15 km fra Iesjajavri konkluderer vi med at vi har gått i fella. Innsjøen ligger nordvest for Masi og løypa gikk sørover, men brekte aldri av vestover. Da vi var rett vest for Masi begynte vi å bli bekymra. Det var dumt å brekke vest selv fordi terrenget var i mye skog. Vi gikk på for å komme til krysset før det ble mørkt. I solnedgangen gikk vi forbi det første huset vi så på turen og mannen som bodde der sa at løypa skulle brekke vestover nede på vannet. Vi gikk noen kilometer til på et vann før det ble mørkt og vi satte opp leir. Vi nøt et fantastisk nordlys før vi la oss i troa på at løypa jo skulle gå vestover rett bortenfor der vi lå.



Neste dag stod vi opp tidligere for å rekke å gå til Masi. Vi gikk fortsatt sørover et par kilometer på det lange vannet. Der traff vi faktisk på Terje som var på vei til Nordkapp fra Lindesnes. En same kom også og sammen fant vi ut at løypa hadde gått vestover rett nedenfor det huset der vi hadde vært og spurt. Vi hadde altså gått på scooterløypa i 2 mil og på de eneste 50 meterne vi ikke gikk på den lå krysset mot vest. Det føltes så unødvendig å gå fram og tilbake slik. Det var utrolig utfordrende å nyte vær og natur da vi gikk kilometerne tilbake nordover. Det ble ikke topp stemning i gruppa før skituppene pekte vest. Disse to siste dagene ga oss en nyttig erfaring. Scooterspor er fristende, men man må stole på seg selv og gå sine egne veier.

Vårs.
Familien Bringedal og Storesund kjørte tog ned til Masi. Geir Erik fikk visst krampe i leggene etter ploginga.
Spennede fenomen.
På de siste milene til Masi nøt vi sola i bare ullundertøy og gledet vi oss til å komme til Øytun hvor Kjetil har vært i to år. Vi hentet depoet vårt hos Oves Varesenter i Masi og dro til folkehøgskolen hvor vi nå vasker, tørker, pakker og fryser. Cecilie har fått noen gnagsår vi må stelle, liggeunderlagene har allerede fått seg en trøkk, Kjetils ”tapper” på skistavene ble begravg da vi brukte dem som plugger og det har skjedd en feil med depoene slik at vi må skaffe oss en del kart for ruta videre.

En snill Ove tok oss imot på Oves Varesenter.
Når vi ser på turen vi har vært på, konkluderer vi med at vi ikke akkurat har gått den kjappeste ruta til Masi, men at vi nå faktisk kan begynne å se på Norgeskartet at vi her nordpå har beveget oss et lite stykke nedover dette lange landet. Og slik som Rolf Jacobsen skriver er det meste av dette landet nord. Det kan vi like. Nord er jo best.

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.
Rolf Jakobsen

1 kommentar:

  1. Takker for glimrende oppdatering av Masi-ekspedisjonen! Og diktet av Rolf Jacobsen er bare nydelig. Jeg håper du leste det høyt for ledelsen i Skiforeninga i Oslo da du jobbet som skiinstruktør der tidligere i vinter. De var de fremste til å torpedere Tromsø-OL... God tur fra Masi til Abisko! Klem til dere begge.

    SvarSlett