fredag 30. mars 2012

Ville vest

Reisebrev fra turens tredje tur: Masi-Reisavann-Goldahytta
Dager: 7
Turens statistikk:
- Antall kartblad vi har brukt: 9
- Antall ganger vi har tenkt på före: 5987

Vi ville vest. Det ble vilt.

Å ville vest betyr mye opp og ned.
Vi befinner oss på toppen av det som må väre en morenerygg. Det går först opp for oss når vi har kommet oss opp på det vi trodde var en dump. Det er skumring og flatt lys. Hvis det hadde värt bedre lysforhold hadde vi knipsa i alle retninger. Ryggen er et par meter bred. På begge sider er det bratt 10 meter ned. Vi håper vi kommer oss ned herfra. Vi står höyere i landskapet og ser innover i dalen som vi skal gå gjennom. Det ser litt krnglete ut å kartet, men når vi ser nå er det mer enn kronglete. Det er små dumper overalt som ikke vises på kartet. Det er mye som kan skjule seg i kartet med 20 meters-ekvidistanse. Vi föler oss små. Og der og da begynner vi å forstå hvorfor vi aldri har hört om noen andre som har gått her.

Ruta vi har valgt mellom Masi og Goldahytta er litt utradisjonell. De fleste går via Kautokeino selv om det ser tullete ut på et kart. Breene i dette området på vidda har nemlig jobbet i en retning: nord-sör. Konsekvensene er at dalene, vannene, elvene og derfor også scooterlöypene peker en vei: mot Kautokeino. Og alle anbefaler å fölge de stikkede löypene.

Vi ser mer nöye på kartet og mener det er fullt mulig å gå sörvest slik vi vil istedenfor rett sör. Vi må gjennom noe skog, men får gått mest på myrer, vann og det som på kartet er betegnet ”fjell”. Det har vi hatt gode erfaringer med tidligere. Med vår rute får vi desssuten lage vår egne spor og slipper å gå i sporene til scootere. Vi har en fölelse av at vi kommer närmere naturen da. Planen er å gå innom Reisavann. Hvis man setter et rett strek fra Nordkapp til Bodö krysser den Reisa nasjonalpark. Vi har hatt gode fölelser for Reisa. Helt siden vi begynte å planlegge ruta i Nord-Norge har vi hatt lyst til å se hva Reisa kan by på. Videre derfra skal vi krysse grensa til Finland, gå på et scooterspor som går til Kilpis for så å gå til Treriksröysa og til Goldahytta. Vi er fornöyd med planen, men også spent. Vi arresterer oss selv. Kan det bli ille å gå gjennom litt skog?

To dager på Öytun tar knekken på loppene, gir oss tid til å vaske klär, gå på butikken og gir oss möter med de fantastiske folka der. Det er fristende å bli en dag ekstra for å lage oss feite pudderplanker, men Kjetil proklamerer at han har blitt en fjellskielsker så vi kommer oss avgårde. Vi stiller oss opp langs veien mellom Alta og Kautokeino. Vi skal tilbake til Masi. Tureventuret skal fortsette. Cecilie har dårlig magefölelse og tror ikke at bussen kommer. Det kommer heller ingen buss, men en minibuss. På forunderlig vis får vi plass til alt pikpakket og suser avgårde.
Frokosttid ute med sveiveradio. Herlig!
Det er kveld i Masi når vi kommer fram. Vi setter opp hjemmet vårt og legger oss. Vi våkner til en morgen med sol og det blir frokost slik som Cecilie liker det med koking ute. Vi går på gamleveien mot Kautokeino. I lunsjen inntar vi Elisabeth Håkenruds hjemmelagede bröd. Det er nydelig. Etter lunsj fölger vi ikke lenger scooterlöypa, men Mazejåkka. Det er jo det som er planen. Selv om det også var fristende å gå mot Kautokeino. 60 km står det på et skilt. Cecilie lurer på om vi er streberske som absoultt skal gå vår egen vei. Kjetil har jo også litt vondt i skuldra. Selv argumenterer han med at vi får gode erfaringer og turopplevelser. Cecilie er enig og vi begynner å gå.

Vidda

Vi merker fort forskjellen. Man må jobbe mer for fremdriften, men det går fint.  Men hvem har egentlig sagt at framkommeligheten på scooterspor skal väre referansen vår? Vi får en nydelig ettermiddag og kveld på Mazejåkka og får god övelse i å teste is og overvann. I solnedgangen finner vi en hytte som står åpen. Den ser koselig ut. Etter å ha gravd oss inn finner vi ut at vi har det langt koseligere i svalbardteltet vårt. Det föles godt.
Mazejåkka.
Det er vindstille og stjernekart når vi legger oss. Men så kommer vinden. Den vekker oss flere ganger og rösker i teltet. Vi har ikke brukt alle bardunene. Kanskje har vi blitt litt rundere i kantene etter noen uker på tur. Etter at Kjetil har gått ut for å sikre teltet bestemmer vi oss for at fra nå av skal alle bardunene festes. Hver gang.

Vi våkner til en fin söndag, og det betyr at det skal stekes pannebröd. Brödet er godt, men skuldra er vond. Den er vond. Cecilie foretar noen undesökelser, konfererer med fysioterapeutkamerat Sigurd Vatne og retter mistanken mot den lille rakkar’n: festet til supraspinatus i höyre skulder. Det er kanskje litt tidlig å si enda. Vi begynner å gå.

Det er en slik grå dag med flatt lys. Det snör. Vi ser ikke så mye, men orienterer fint etter kompasskurs. Når det ikke er så mye å rette fokus mot utover, retter man kanskje mer fokus innover? Vi har i alle fall gode samtaler der på den hvite vidda. Det er igjen krevende före, men vi har ikke så mye stamping at noen blir irritert. Da det lir mot kveld kommer vi til dalen vi skal gjennom. Og som vi altså etterhvert finner ut at er veldig spesiell. Det lange navnet i seg selv burde kanskje gi oss en mistanke om ugler i mosen - Sorvosnjoaskkebuolzzat. Hvis vi hadde kunnet samisk ville vi visst at elg og morenerygg var noen deler av navnet.

Vi kommer oss ned fra moreneryggen og går litt innover dalen. Vi ser oss ut en rute; 30 meter flatt fremover og opp på en liten, trekledd haug. Etter 20 meter må planen revurderes, da et dypt juv kommer til syne. Slik forserer vi enorme morenerygger og tenker på kreftene som har värt i sving. Det er mektig. Det er krunglete. Det er ikke skuterspor. Men fölelsen av å utforske noe nytt og urört er absolutt tilstede.
Morgenstund har gull i munn. Og snö.

Vi våkner i moreneland. Nå er skuldra fäl. Hvem hendvender man seg så til når man er i beit? Vi vet ikke helt. Sykepleieren på legekontoret i Kautokeino foreslår Voltaren, og Cecilie fisker tabelettene fram fra förstehjelpsskrinet. Vi får delt tanker med Tom som er lege og pappan til ei venninne av oss. Det er bra. Vi er beredt. Beredt på basking i de grönne rutene på kartet.


Moreneland
Det er vanskelig å se hvor vi kan gå når det er så kupert og flatt lys. Vi forsvinner for hverandre bak hauger. Vi roper det aller höyeste vi greier, men selv om det er vindstille hörer vi ikke hverandre. Vi blir redde. Helt til den andre dukker opp bak haugen like fin som för.


Vi beveger oss ned i björskeskogen, men sikter oss inn på myrene. De har bärt oss fint de foregående dagene. Men slik er det ikke her. Det hjelper litt å se at en elg samme morgen har gått i området, og at den har sunket lenger ned i snölaget enn oss. Men likevel.. Vi opplever rett og slett verdens verste snöforhold. Og hva er så verdens verste snöforhold? I bunnen har vi sukkersnö som ligger rett på bakken. Over dette ligger det et litt fastere lag som byr på ypperlig gjennomslagsmuligheter. På toppen ligger det et fersk lag med lössnö. I kombinasjon med humpete terreng er dette egentlig krise. Det faste laget er av litt varierende kvalitet og bärer av og til litt, men ikke nok. Der er også veldig vanskelig å se noe mönster i hvor det bärer. Og der snölaget bärer, holder det som regel ikke mer enn tre skritt för skiene igjen bryter snölaget. Og dersom det skulle holde et par meter, kapitulerer ofte snölaget når vi legger vekt på for å dra pulken opp på skaren to meter lenger bak. Man må kjempe for hvert skritt. Utforskerfölelsen blir utfordret. Hva i all verden er det vi gjör her? En fölelse av streberskhet velter over Cecilie. Tanken kommer: man kan jo tilegne seg andres erfaringer om at björkeskog er noe dritt. Man trenger jo ikke å erfare det selv kanskje? Tankene blir skyvd bort og vi fortsetter å bakse. Alt ligger til rette for at stemninga skal väre elendig.


Jobbe, jobbe.

Klabbe, klabbe.



Men det er den ikke. Kjetil går hele dagen med en stav og som nummer to for å avlaste skuldra. Han kan jo ikke klage. Men at Cecilie holder motet oppe er bare til å ta av seg hatten for. Vi holder på i 10 timer harde timer. Og vi forflytter oss hele 15 kilometer. Vi snakker 1,5 km/t i snitt:) Det er ikke särlig raskt. Enkelte partier tråkker vi spor til oss selv og går tilbake for å hente pulkene. Et sted bruker vi 45 minutter på 200 meter. Det er ikke vits i å klage. Det er jo bare komisk. Latterlig.
Dagen etter er det ikke fullt så latterlig. Det er mildt. Föret overgår det som vi definerte som verdens verste i går. Snöen på toppen er tyngre enn i går og for hvert eneste skritt må skituppene sparkes opp gjennom snöen for å ta et nytt skritt. Det blir mange ”trått-före-drops” fra Lars Oven. Det begynner å snö. Store snöfnugg. Men de blir raskt til regndråper på klärne. Vi er snart kliss klass. Og det blåser midt i mot. Toppen av kransekaka er de store klabbene som er umulig å bli kvitt under skia.

Men når alt håp synes å väre ute hörer vi den deilige lyden. Fra en scooter! Med ny giv karrer vi oss opp til scooterlöypa mot Reisavann. Vi har tatt en lang omvei for lettere å komme inn på den. Men under disse forholdene er det helt klart verdt det. Sist gang vi så scooterspor ville vi helst unngå de. Nå föltes de som himmelen. Vi tok av våre gode venner fellene som vi har brukt hele veien, smurte på lilla og gikk mot Reisahytta. Det var en helt fantastisk fölelse å gå uten å falle gjennom snöen. Uten å måtte bröyte. Klokka var 17. Og det var 12 km til Reisahytta, men vi fölte oss uovervinnelige. Vi ropte av lykke. Vinden kom og törket klärne, blå himmel kom til syne og vi gikk i solnedgang oppver mot fjellene i Reisa. Vi sang. Slik er livet, både på tur og hjemme. Det går ned og opp.

Er det rart at scootersporene föltes som deilig? :) Akkurat her föler vi at vi legger vidda bak oss.


Trötte på Reisahytta etter lange dager.


Vi kommer fram til Reisahytta i perlehumör i det det blir mörkt. Det viser seg at det ikke er en ubetjent åpen hytte slik det står på kartet vårt. Det er en av Statsskogs hytter som de leier ut. Akkurat nå er det et par fra Hallingdal som har leid hytta en ukes tid. Ja, vi har bare flaks som kommer dit når det er folk der. For vanligvis står hytta stengt. Snille som de er, inviterer Kjell og Aslaug oss inn. De sier at vi selvfölgelig får sove der og törke tingene våre der. De har nemlig opplevd noe lignende för. Da var det 8 studenter fra Tromsö som hadde gjort samme feil som oss. Vi er takknemlige for å nyte innelivets gleder litt, men merker oss at vi må sende en mail til kartverket.

Vi våkner og er usikre på hvordan dagen blir. Skuldra til Kjetil er ikke helt på lag. Vi finner en knaus med dekning og ringer Tom igjen. Og Sigurd fysioterapaut igjen. Og Sigurd medisinstudent slår vi også på tråden. Hva er prognosene på dette? Vi er helt avhengig av å ha gode skuldre på turen videre. Om en liten måned skal vi padle Helgelandskysten. Vi vil ikke risikere at resten av turen blir ödelagt. Vi skjönner at Kjetils lemmer trenger hvile og at denne utrolig krevende baksinga ikke er bra.
 
Hm. Råd.

Fregner

Eventuret fortsetter på snodig vis. Öystein, som jobber i Ymber (kraftlaget i Nord-Troms), kommer innom hytta vår. Vi mötte han på scooter kvelden för på vei innover til Reisavann. Öystein er utrolig god med oss og sier at vi gjerne må väre på bedriftshytta hvis vi vil hvile der. Og hvis vi vil til Kautokeino kan vi sitte på med kraftlaget som skal kjöre dit samme ettermiddag. De er ferdig med å legge inn ström på samehyttene her oppe nå.

Kautokeino blir som å gå tilbake for oss. Vi plundrer. Prater sammen om hva vi skal gjöre. Vi har 4 dager til Kilpisjavri, men det avhenger av godt före. Da Öystein sier at vi også kan sitte på med han til Kilpisjavri neste dag (og ja, han har selvfölgelig henger og plass til pulkene våre), hopper vi på scooterne til kraftlaget. Vi ser vidda og stedene vi har passert. Vi blir nesten litt rört når det går opp for oss hvor langt vi faktisk har gått. Det er ikke ofte vi får muligheten til å se tilbake slik.

Midt på vidda dukker Kautokeino opp. Det er akkurat det samme terrenget som vi har beveget oss i de siste dagene. Bare at det er hus mellom disse velkjente björketrärne. Det er litt rart å väre her. Vi har så mange ganger stritta  imot veiene dit. Og så endte vi opp her likevel. Det er spennende hvordan eventuren utvikler seg. Hvordan vi får treffe på mennesker som former turen vår bedre og hvordan uventede ting skjer.

Vi takker hele kraftlaget som har hjulpet oss. Og mer skal det bli. Vi får til og med sove i kraftlagets senger i Kautokeino. Vi lager middag og har det trivelig i lag med de andre som pendlerne som også overnatter der.
Kraftlaget har selvfölgelig smörebenk på arbeidsplassen. Vi får glida skia våre med Öystein i spissen som vet hvordan det skal gjöres.

Kveldsstemning i Kautokeino.

Neste dag kjörer vi til Kilpis og vi ser norske fjell i horisonten. Vi gleder oss til å begynne å gå igjen, men vi skal hvile litt her i Kilpis först för vi går rolig mot Treriksröysa og Goldahytta. I pulkene våre har vi med oss en stor dose takknemlighet til Öystein og andre, både på vidda og hjemme, som har värt så gode med oss disse dagene. I tillegg er vi lasta med erfaringer om före og kunnskap om at björkeskog har mye fint dyreliv og terreng, men at det er krevende i slikt före. Man kan ville så mye man vil. Men av og til blir det for vilt.

3 kommentarer:

  1. Kjære dere to heltene!
    Der blei det jammen klissvått i øyekroken min... Fantastiske skildringer med flotte bilder til. Det var som jeg følte at jeg sto der selv med snø til låra, svetten silende ned gjennom allerede klissvåte klær og med frustrasjonen pressende på... Dere er noen helter, og jeg er imponert over at dere klarer å holde motet og humøret oppe. Kanskje lettere for dere enn for noen av oss andre å forstå denne påsken hvor tung veien var fra Jerusalem og opp til Gollgata... God bedring med skuldera Kjetil. Betennelse er noe skikkelig herk. Bare ro som hjelper. Håper føret tillater at armen kan slappe av når dere starter å gå igjen. Test ut ibixkrem i tillegg til voltaren. Nå er det påskevask i huset her, før turen går nordover mot trøndelag imåra. Torjus så bilder av dere igår og blei helt gira! "Cilje" og onkel Kjetil!
    Klem fra Kristian

    SvarSlett
  2. kjære eventurere ! Det ble litt tungt å lese gjennom denne turøkta. To atlaser har vært i sving for å få riktig oversikt over turveivalgene.Og bildene virkelig studert ! Men når nøden er størst er faktisk hjelpen ofte nærmest. En kan ikke begi seg til å tenke på alle hvis ene. Hvis hytta hadde vært stengt og ingen hallingdøler der, og kraftlagets personell hadde tatt påskeferie.Men slik var det ikke. Så mange fantisk hyggelige folk det finnes overalt, og kanskje spesielt ute i turområdene. Takk og pris for at dere virklig traff borti disse ! God tur videre og stor klem fra mormor Brit.

    SvarSlett
  3. Alt dere har opplevd på en uke! Tråkkebildet av Cecilie sier (nesten) alt om slitet! Tusen takk for inspirerende lesning til en lesesalssliter, jeg er innom bloggen flere ganger til dagen, så nå var det opptur med oppdatering. Mange fine bilder og ikke minst en nydelig skildring. TAKK TAKK TAKK!

    Håper dere får deilig påskevær innover mot Dividalen og over til de o store vann den neste etappen. Det ser i alle fall ut til å bli fine minustemperaturer. Krysser tær og fingre for Kjetils skulder!

    -Siljeklem

    SvarSlett