mandag 30. april 2012

Dag 56 og 57 - værfast

For 56 dager siden spurte vi oss selv om det samme: hvor mye vind er for mye vind?

Det har vært hard sjø de siste par dagene og vi har vært landkrabber. Natt til i dag blåste det faktisk så mye at Kjetil klokka 3 måtte ut for å se til kajakkene. Det har vært luksus å være værfast på hytta til familien Morsund.

Tida går fort, også når man venter på mindre vind. I dag har vi forberedt oss på nye dager i båtene våre. Kajakkene er pakka i det vi finner køya. Skal stå opp om 4 timer for å få noen timer før det blåser opp igjen.

Bildet viser frokoststemning med dagbokskriving og radio :)

søndag 29. april 2012

Dag 55

Mye vind og bølger i formiddag førte til en runde med værvurderinger og hyppig bruk av yr. Men hvor mye kan man stole på time for time-værmeldinga?

Den grove sjøen gjorde at vi holdt teltet. Men utpå dagen roa været seg, og vi fikk et par fantastiske timer uten regn, med flatt vann og litt sol. I Meløysundet møtte vi som avtalt Brian fra Bodø kajakklubb og vi blei me på hytta på Åmnøya. Her fikk vi servert ørret i folie, helt utrolig godt!

Det er meldt rufsete vær fremover så vi er spente på hva dagene vil bringe. Men til helga ser det gi alle fall fint ut:)

fredag 27. april 2012

Dag 54

Fredagskvelden byr på pannekakefest i teltet!

Vi campa rekordtidlig i dag i og med at vekkerklokka stod på 5. Vi ville padle før vinden skulle bli sterk i 16-tiden. Planen funka og 33 km seinere padla vi inn på en nydelig strand på øya Tekstmona. Tre havørner ønska oss velkommen :)
Det har regna i hele dag og værmeldinga forteller oss at det nok er noe vi bare må bli vant til.

I morgen blir det kanskje for mye vind til at vi kan krysse videre. Mulig det blir mindre vind utpå dagen. Det håper vi!

Vi vil hilse til godgjengen på Vereide! Vi er store fan av Kristian, Kristin og ikke minst Torjus! Gleder oss til vi skal henge sammen igjen :) Og så lurer vi på hva Torjus ønsker seg til 2-årsdagen sin.

Ønsker dere alle en god helg!

torsdag 26. april 2012

Dag 52 og 53

Padlet på innsiden av Sandhornøya, passert Sund, Inndyr, Sørfjorden og har i dag (torsdag) camp i Novika. Har fått kjent på bølger og vind, men har venta med å krysse til været har bedra seg. Glade for at vi har tørrdrakter ;)

Dagens dårlige nyhet er at det er meldt en god del time de neste dagene for oss.
Dagens gladmelding (hold deg fast) er at Cecilie har debutert med tissetrakta si i dag ;)

Kjetil vil hilse så masse til en finfin mann og kompis- Erlend Bjerkestrand :)

Dag 51

Første dag på bøljan blå! Strek i regninga å måtte vente 6 timer på grunn av strøm, men fikk padla og kjent på godfølelsen i kveldinga. Annerledes turliv dette en på fjellet! Kanskje ikke så overraskende... :)

I dag sender vi ekstra gode tanker til venninna vår Ingrid Marie. Kjekt å høre fra deg i ny og ne! Kos deg så masse den siste tida i Bolivia :)

mandag 23. april 2012

Dag 50

Vi har skrevet reisebrev og lest de hyggelige kommentarene fra dere. Tusen takk for varme hilsener!
Dro ned til Hurtigruta i ettermiddag og sendte hjem ski, pulk og annet utstyr. Hadde noen ærend i byen, blant annet å kjøpe åreringer som faktisk mangler på årene våre. Vi fikk tak i to i alle fall ;) Nå er vi så klare som vi kan bli til å begynne og padle i morgen. Planleggingsmessig er vi helt i rute. Da vi laget turplanen i januar anslo vi faktisk at vi kom til å begynne å padle fra Bodø 23. april.

I kveld har vi spilt canasta mot Torkild og Trine. Det var veldig hyggelig. Selv om vi ble slått :)

Kjetil vil i dag sende en god hilsen til alle på NVE. Lykke til med onsdagsrapporten! ;)

søndag 22. april 2012

Eventurland

Reisebrev fra turens femte tur: Abisko - Ritsem - Sarek - Sulitjelma

Dager: 11
Km: 266
Turens statistikk:
- Antall skruer brekt i Cecilies binding: 2 av 5
- Antall fristende topper å gå på: 293

 

Hvor går verdens vakreste omvei?
Kanskje gjennom her?

Det er deilig å være norsk i Sverige. Da vi legger ut på turen fra Abisko skinner sola og vi er mette og fulle av godis fra Godiskungen. Det går ikke mange kilometerne før vi debuterer i baris. Vi har påskeegget i pulken selv om det er tomt og påskeferien er slutt. Vi fyller  egget opp underveis. Det er ikke så mange på fjellet nå. Vi møter en svenske på vei ned fra fjellet. Han tipser oss om de hyttene vi kommer til å passere som har badstu. Vi takker og går videre på Kungsleden. 

Vi spiser lunsj uten for Abiskojaurestugan og prater med stygvarden der. Går vi ikke feil vei som går sørover? Mange spør om det. Og det syns vi egentlig er litt morsomt. For vi føler at vi går helt riktig vei. På tross av motvind nesten alle dager har vi sola foran oss og vi legger vinteren bak oss. Vi får oppleve Norge i vinter, vår og sommer. Vi skal vandre ved hjelp av forskjellig utstyr. Veien føles riktig for oss. 

Det er simpelten ikke mulig å gå feil på Kungsleden. Store røde kryss markerer leden hele tiden. Den første mila går vi i tillegg på scootermotorvei. Vi føler det nesten er for enkelt. I løpet av dagen flakser helikopterne over oss og vi går forbi en gjeng som har kjørt ned fra ei fjellside. Ved foten av fjellet venter helikopteret som skal ta de med på en ny topp. Heliskiing heter det. I kveldinga møter vi en real svensk kar med kikkert. Han sier han ligger og "spaner". Vi fikk aldri navnet hans, men vi kaller han Rikard. Han passer til å hete det. Rikard sier at vi nordmenn har vært lure i å innskrenke motorisert ferdsel i naturen. Med tanke på all trafikken vi har sett i løpet av dagen, må vi si oss enige i det. Rikard humrer plutselig og gir oss kikkerten. Det er noe vi må se. Langt oppi ei bratt fjellside er det masse elgespor. Hvorfor har elgen rota seg opp der? Rikard trekker på skuldrene, ler og sier: "De er akkurat som oss mennesker; de gjør det så vanskelig for seg selv."

Vi møter ei svensk jente som jobber i Absiko. Hun sier vi ikke mågå glipp av badstuene. De har det på Allesjaurestugan og Sälkestugan i alle fall. Vi takker for tipset og undrer oss over hvor glade svenskene virker i badstu. 

Andre dag går vi forbi Allesjaurestugan. Selv om det er badstu der. Det er hvitt for det meste av dagen. Det snør mye. Vi går opp mot Tjäktapasset. Vi har hørtat det skal være en sykt lang bakke, men vi syns det går fint. Da det lir mot kveld går vi forbi Tjäktastugan. Kanskje vi kan slå opp teltet ved hytta slik at vi har tilgang på vann fra elva? Vi møter stugvarden som tilsvarer "betjeninga" på en betjent DNT-hytte i Norge. Lena sier at det aldri har vært noen som har sovet i telt her. Nei, vi må komme inn ja. Hun sier at det ikke er adstu her, men viser oss nødhytta og sier at vi skal bo her. Ikke noe men. Vi henter vann til alle sammen. Lena serverer oss varm toddy og fyrer i peisen. Hyttekos er kanskje aller best når det uler og snør ute. Og når den er uventa. 

Vi går gjennom Tjäktapasset i snøvær. Vi tråkker spor og på de bratteste partiene tar vi av oss pulken og tråkker spor før vi går opp med pulken etterpå. Vi møter tre fornøyde svensker som tok badstu i går. 

Det er et ufattelig klabbeføre. Det er noe med kombinasjonen våt nysnø. Vi prøver å gli klabbene av. Umulig. Vi prøver å slå og skrape klabbene av, men det tar et par sekunder før de er der igjen. Vi tar fellene av, hjelper ikke. Til slutt slutter man å gå på ski. Det føles mer som stamping. I tre-firetida kommer vi fram til Sälkestugan. Det har vært 12 lange og tunge kilometer. To damer på hytta, som bare skal ut på ski for å lufte hunden, kommer tilbake etter noen minutter. De gir opp på grunn av elendig føre. Vi tar en lang lunsj på hytta, håper noe skal skje med snøen. Så går vi videre. Da har klokka passert seks. Vi møter svensker som skal overnatte på Sälkestugan og gleder seg til badstu. Ja, noen kan fortelle at de går "badstuturen"hvor det er lange dagsmarsjer, men hvor målet er badstuhyttene. 

I blant åpner skydekket seg slik at vi får sett en god del av Kabnekaisemassivet. Vi hadde en plan om å forsøke å gå opp toppen. Med tanke på været i denne perioden, er det kanskje like greit at fjellet, den siden vi skulle gå inn, er stengt. 

Ned til Allesjaure har vi to alternativer. Vi kan fortsette å gå Kungsleden til Vakketovarre eller svinge vestover og gå på Nordkalottleden til Ritsem. Vi velger Ritsem selv om det er lengre. Det er mindre høydemeter og større muligheter for å gå i spor, noe som betyr mye for oss i mange dagers snøvær.

Bindingen til Cecilie klikker høyt. Ved første øyekast kan vi ikke se at noe er galt med den. Men det blir verre og verre. Gode tilfeldigheter vil ha det slik at vi møter på kompisene Kjell Arne og Arild som er på fisketur. Vi blir med dem til hytta de låner av en same i en samelandsby. Kjell Arne skal lage torsk til middag og det er ikke snakk om at vi ikke skal ha. "Når nånn nordpå byr dæ på torskemeddag, så sir man ikke nei takk." Og vi er glade for det. For det var veldig godt. Når vi skal til å gå videre oppdager vi at bindinga er helt løs, ja den faller av. Kjell Arne og Arild kaster seg over saken. Arild bærer skia inn mens han sier fornøyd: "Da e d bestæmt! Dåkker tar soverommet tell høyre!" Det er ikke rom for protester.



"Når nånn nordpå byr dæ
på torskemeddag,
så sir man ikke nei takk." 


Plutselig blir middagsbordet forvandlet til et reperasjonsbord med aralditt, skruer, skrujern, rottefellaklistremerker, ski og skisko. Innimellom alle tingene dukker det opp fiskebein og skinn, potetskall, tallerkener og gryter. Arild, som er utdannet bilmekaniker, har før vi vet ordet av det fylt de gamle hullene i skia, laga nye hull, limt og skrudd bindinga på plass. Han avslutter fornøyd behandlinga med en varmemaskin som skal forkorte herdinga. 

Ikkje bra..
I mens varmer Kjell Arne opp badstua til oss. Samen har da badstu kan du skjønne. Vi må le litt. Det føles som at vi har kjempa i mot et svensk badstupress som vi nå må bukke under for. Og der vi står i badstua og heller varmt vann med såpe over oss selv er vi glade for at det ble slik. Vi er glade for at vi tok denne omveien til Ritsem, selv om den var lengre. Badstu er rett og slett ikke så verst. 

Kvelden med Kjell Arne og Arild blir koselig. Cecilie lager tiramisu-dessert og vi finner fram det beste vi har fra pulkene: Kong Håkon-konfekt og brownies. Det blir mange jakt- og fiskehistorier. Og ikke minst historier om dårlig vær.

Til frokost er det brødskive med souvas - reinkjøttbacon. Vi er med mette i det vi går videre den morgenen. Arild mener bindinga holder til Ritsem, men kan ikke garantere at den holder gjennom Sarek. På vei til Ritsem diskuterer vi hva vi kan gjøre med det. Det er visst tre timer til nærmeste sportsbutikk fra Ritsem. Og skal vi i det hele tatt til Sarek? Kan vi det med tanke på skuldrene til Kjetil? Det blir en dag med klabbeføre igjen (som heldigvis blir bedre etterhvert) og mange vurderinger. Vi kommer fram til Ritsem Turiststasjon og slår opp teltet på parkeringsplassen. De har ikke noen plass til telt. Men de har mange parkeringsplasser til scootere.


Vi sitter standby på campinga i Ritsem. Om 15 minutter kommer bussen med skien vår. Skien har blitt sendt fra en turisthytte lenger øst og vi skal ha den med oss som backup på resten av turen.  Etter noen dager med litt blandavær, stråler nå sola mot oss fra en knallblå himmel. Vi tar en titt på langtidsværvarselet og ser at det er meldt knallvær i de neste tre dagene, deretter blir det mer vind og noe nedbør. Er det mulig at vi skal få gå gjennom Sarek i steiksol?

Drøm eller mulighet?
Litt senere på ettermiddagen hopper vi av bussen ved Suorva. Pulkene får smake litt asfalt på vei over demningen, og vi aner at våren er i anmarsj. Vi velger å gå 5 mil ekstra for å ta «omveien» gjennom Sarek på vår vei mot Sulitjelma. «Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv» har Nils Kjær sagt, og vi håper han har rett.

Den siste mila ned til Ritsem var en friluftsmessig skuffelse. Nordkalottleden var en motorvei med latterlig mange scooterspor i bredden. På vei opp lia fra Suorva følger vi et scooterspor, men stemninga er en helt annen. Her råder stillheten. Her er flust med dyrespor. Før vi har gått to timer har vi sett sporavtrykk fra rype, hare, rev, jerv og elg. Jervesporene er ferske og følger oss flere kilometer langs scootersporet. Elgsporene er gedigne. Øynene skjerpes og kort tid etter får vi se en elg som ligger litt lenger opp i fjellsida. Vi føler vi blir overøst med gode opplevelser og at noen der oppe virkelig vil gi oss en god opplevelse i denne nasjonalparken. «Sarek innfrir allerede», sier Kjetil. «Men vet du hva det beste er? Vi er ikke engang i Sarek enda!» De 500 høydemeterne går uten skulderproblemer, vi stopper akkurat når vi får lyst til å stoppe og vi sovner med følelsen av flyt.
Søndag = pannebrød

Lunsjstopp i Sarek

De to neste dagene blir rett og slett nydelige. Vi føler vi går i et eventurland. Føret er upåklagelig og værmeldinga slår til for fullt. Vi speider opp mot flust av majestetiske topper, og jo lenger vi kommer inn i nasjonalparken, jo flere topper dukker opp. Alpine topper. Topper som man gjerne vil stå på toppen av. Vi har vært spente på hvordan det vil være å gå gjennom Sarek uten å bestige noen tinder. Vi treffer på to svensker som skal være en uke i Sarek og gå på toppturer. Vi kunne vært grønne av misunnelse, men vi er i et annet modus. Vi er i vandremodus. Legge-bak-oss-landskapet-modus. Gå-gjennom-flott-natur-modus. Det er derfor ikke noe problem å vandre videre, vi føler rett og slett at det er vi som har valgt riktig utstyr:) Utrolig:)

Morgenstrekk

Gjennom eventurlandet Sarek går vi mye i baris. Vi er litt usikre på om man kan si at en jente går i baris, men vi går i alle fall uten ulltrøye. Og vi pådrar oss skille etter pulkselen. Vi er litt pessimistiske når vi forlater Sarek og tar fatt på Padjelanta nasjonalpark. Vi har for lengst omdøpt Padjelanta til Paddeflatelanta nasjonalpark, men de to dagene der byr på mye fint: Mer gåing i baris, pannekakemiddag med reinbacon, utsikt mot Sarek, møte med elgku og kalv, lettgått terreng, hytteovernatting, møte med en rutinert hundekjører som byr oss på kjøttsuppe med elgkjøtt og en rypeflokk på 2-300 ryper!

Sol ved Staddeloukta.

"Vi er i vandremodus.
Legge-bak-oss-landskapet-modus.
Gå-gjennom-flott-natur-modus."


Sola på vei ned over Alkavarre
I tillegg treffer vi Line og Idun som er på vei fra Lindesnes til Nordkapp. Det er kjekt å prate med andre i samme situasjon som oss. Rute, vær, motivasjon, utfordringer og utstyr er spennende tema. De gir oss et saftig tips for ruta ned mot Sulitjelma. Ruta innebærer noen flere høydemeter enn vår plan, men de lover rimelig slakt terreng, vandring på bre og fantastiske fjell. Etter litt om og men går vi for denne ruta og noen timer senere står vi på Sulitelmabreen i kveldslys og er omkranset av spennende fjell. Nok en gang har «omveien» gitt gode opplevelser.

Bakkene/stupene ned til Sulitjelma er rå og bratte. Det gjelder å holde tunga rett i munnen. Vi mimrer om skituren og tenker på hvordan det vil bli å sende hjem skoa, skia og ikke minst de kjære pulkene våre. Det er rart og vemodig, og til tross for at hestehoven blomstrer ved busskuret er det lite som tyder på at snøen på fjellet forsvinner med det første. Likevel vet vi at i har noe stort i vente. Og at omveier kan gjøre oss rike.



Klikk under og se flere bilder fra turen. Enjoy!

Dag 49


I dag har vi hatt en ordentlig koselig søndag med Torkild og Trine.
Her er bilde fra dagens utflukt: til Keiservarden :) Herfra kunne vi se mye, blant annet Suliskongen (som vi har "kommet fra") og Lofotveggen.

lørdag 21. april 2012

Dag 48

I dag har vi sjøsatt kajakkene våre!
Og avisa Nordland kom på besøk. Artikkelen kan du lese her.  
Bodø kajakklubb har også skrevet litt her.



fredag 20. april 2012

Dag 47

I dag har vi koset oss i Bodø. Dagen begynte med at Kjetil var til legen med skuldra. Etter samråd med legen har vi bestemt oss for å begynne å padle herfra om noen dager. Det er vi veldig glade for, selv om vi har vært åpen for å gjøre endringer på turplanen vår. Resten av dagen har vi vasket ting, tørka ting, pakket opp matdepoet vårt, hentet kajakkutstyret, skrevet inn ruta vår på kartene, sikkerhetskopiert bilder, handlet det vi mangler til turen og så videre, og så videre. Det er faktisk ganske mye å gjøre når man kommer fram, men vi liker det :)

I kveld er det hjemmelaga pizza her hos Trine og Torkild. Det passer vår store apetitt perfekt. Vi sitter igjen med en følelse av at vi i dag for det meste har spist eller har vært på vei til å kjøpe noe spiselig.

Tusen takk Trine Selvikvåg for brevet som venta på oss her! Med twist!! Banantwist til Cecilie og Trines favoritter til Kjetil (som forresten falt i veldig god jord!). Vi tenkte egentlig vi skulle ta bilde av twistene, men de forsvant ganske fort for å si det sånn. Vi satt med andre ord stor pris på brevet :) I stedenfor legger vi til et bilde av de to glade eventurene etter at skietappen er ferdig.


torsdag 19. april 2012

Dag 46 - skituren er ferdig

I dag var vår siste dag med ski på beina... på en stund ;)

Hadde en kort dag ned til Sulitjelma i dag. Blei overraska over hvor bratt og langt det var nedover. Var glad vi ikke gikk oppover ;)
Rakk bussen til Fauske og tok toget videre til Bodø. Nå hygger vi oss hos Trine og Torkild. Er glade for at vi skal være her noen dager. I dag vil Cecilie hilse til fine Sirén- håper skrivinga går bra! Og takk for boktipset- er straks ferdig med 'En dag' - god turbok :)

onsdag 18. april 2012

Dag 45

Begynte fra Staluloukta i dag. Møtte to jenter som går Norge på langs motsatt vei. De tipsa oss om å gå over Sulisbreen. Vi ble gira og gikk på. Så i kveld har vi faktisk vært på bretur i solnedgang! Vi er veldig takknemlig for en fantastisk avslutning på skituren vår!

I dag vil si gratulerer med dagen til Mamma Ida. Vi håper du har hatt en fin dag :)
Vi vil også hilse til Silje som skriver på masteren sin! Vi heier på deg :)

tirsdag 17. april 2012

Dag 44

I dag har Cecilie og Kjetil gått ut av Sareks Nasjonalpark og inn i Padlejanta Nasjonalpark. Nå er de i Staluloukta hvor de koser seg.
Etter planen skal de komme frem til Sulithjelma på torsdag, det blir den siste etappen med ski på beina. Deretter går turen til Bodø, der de skal til legen med Kjetils skulder. De hilser til pappa Geir som har bursdag i dag. Hurra for deg!

mandag 16. april 2012

Dag 42 & 43

Tøffeparet kan rapportere om en nydelig etappe gjennom Sarek de siste dagene. Været har vist seg fra sin beste side - sol, sol og atter sol. Tipper at Kjetil begynner og bli ganske brun nå, og at fregnene til Cecilie har meldt sin ankomst.

lørdag 14. april 2012

Dag 41

Etter dager med mye snø er det nå nydelig vær i Ritsem. Sarek lokker på andre siden av innsjøen Akkajaure og vi har bestemt oss for å spandere på oss noen dager der. I skrivende øyeblikk venter vi på bussen til Sourva hvor vi skal begynne å gå fra. En aldri så liten omvei, men vi har trua og gleder vårs! Når det gjelder skiproblemet har vi fått sendt opp en leieski fra Saltoloukta som vi tar med i backup. Blodpris, men slik er det når man er i grisgrendte strøk ;)

Dagens bilde er til Kjetils bror Kristian. Det er utsikten vår herfra nå og viser Akkafjellene hvor du har vært på topptur! Det ser eventurlig ut! Og dessuten også veldig glatt ut. Du er rå!

Dag 39 og 40

En klikkelyd i Cecilies binding viste seg å være et utstyrshavari. Fasiten var at to av de fem skruene var brekt rett av mellon ski og binding mens én skrue hadde gravd et solid hull i trekjernen og beveget seg fritt.

ikkje braaaa...

Men det er deilig a være norsk blant nordmenn i Sverige. Kjell Arne og Arild var på vei til hytta og vi fikk sitte på dit. Det ble kokt torsk, stekt kveite, poteter, gulrøtter og bacon, etterfulgt av dessert, kaffe, badstu, en masse gode historier og ikke minst reparasjon av ski med

Cecilie og Kjetil hadde stor tro på håndtverket og etter en god nattesøvn gikk vi ned til Ritsem uten skiproblemer. Skydekket var lavt men vi kunne skimte Sarek!

Dag 38

I dag gikk vi fra Tjäktjastugan, forbi Sälkastugan og litt innover dalen mot Hukejaurestugan. Det blåste, snødde, klabba og var helt tett. Mildt sagt dårlig gli nedover! Så da slo vi til me 2,5t lunsj på Sälke:) Og etter lunsj fikk vi greie spor å følge.

Spesielt å gå forbi Kebnekaise og titte opp i tåkehavet der ulykken skjedde for en måned siden. vi komme nok tilbake til dette området!

onsdag 11. april 2012

Dag 36 & 37

Satelittelefonen var ikke i et særlig godt humør i går kveld. Cecilie prøvde hele fem ganger, men måtte bare legge på etterhvert fordi vi ikke hørte noe særlig til hverandres stemmer. Men stasjonærturkameraten fikk med seg noe da. Det er fortsatt veldig fint vær. På dag 36 gikk de de baris for første gang på turen. Det var digg! De gå nå på Kungsleden som er veldig godt merket. Det er deilig og slippe og orientere seg hele tida. De har bestemt seg for å endre ruta litt, jeg fikk ikke med meg hvor. Men grunnen er hvertfall at de slipper og gå en del høydemeter med den nye ruta - selv om den er noen kilometer lengre. Det var egentlig alt som ble formidlet på fem telefonsamtaler. 




søndag 8. april 2012

Dag 35

I dag har vi og skuldrene til Kjetil tatt det 'lungt' her i Abisko. Det er bra å ha noen timer til å sose, snakke med familien, skrive i dagboka, spise fra påskeegget vårt, åpne boka (som hittil har blitt veldig lite brukt), klippe negler, kamme håret. Når vi kommer til depo blir det veldig mange ting som vi vil gjøre før neste tur. Derfor var denne ekstradagen veldig deilig. På menyen stod selvfølgelig drytech for å ikke bli for husvarme :)
I dag roper vi høyt hurra for Vilde (søsteren til Cecilie) som ble 16 år i dag :)

I morgen starter vi på vår siste skitur. Til Sulitjelma. Vi fortsetter å ta en dag om gangen med tanke på Kjetils skuldre. Vi begynner på kungen av alle leder- kungsleden. Vi gleder oss!

To på sporet

Reisebrev fra turens fjerde tur: Kilpis - Goldahytta –  Abisko
Dager: 8
Km: 204
Turens statistikk:
- Antall ganger vi har fått en nydelig, ferdiglaga middag: 1
- Antall ryper vi har sett: 567

Noen spor viskes ut straks vinden kjenner på dem. Andre spor setter avtrykk i hjertet. Og forsvinner aldri.


Vi er på vei til Dividalen. Et område vi har store forventninger til. Skal vi få se jerv? Vi har valgt en litt utradisjonell vei fra Därtahytta. Vi går rundt fjell i stedenfor over dem for å spare höydemeter og dermed belastning på kroppen. I det litt tunge föret speider vi etter spor. Nye og gamle. Vi finner masse dyrespor. Noen ganger ser vi spor etter mennesker. Av og til ser vi spor etter maskiner - scootere. Det er mye liv i spor. Vi tyder sporene sammen. Finner ut hvilket dyr det er spor etter, hvor travelt det har hatt det, om dyret har gått målbevisst eller sökt. Om sporet er ferskt speider vi etter dyret. Vi prater enda mer om skisporene vi finner. Hvor gamle er de, hvor mange har gått i samme gruppe, hvilken vei har de gått, om de har hatt med pulk. Like spennende er det å finne ut hvilken type pulk de har hatt. Vi finner ut om de har hatt med hund, om eierne har blitt trekt av den eller latt den löpe fritt. Vi analyserer om de er rutinerte turgåere. Vi gir personene navn og histroier. Et par av personene gir vi til og med diagnoser. Samtidig setter vi selv spor. Som kanskje andre vil ha samme glede av.

Kjetil hopper på Treriksröysa

"Hvilken dag er det i dag, Cecilie?" Cecilie gjetter fredag, men det viser seg at det er en lördag. Vi er i ordentlig utemodus. Ute, hvor ukedager ikke betyr så mye. Noen vil kalle det en boble. Vi står opp og det vi tenker på er hvor vi skal gå i dag, hvordan vi skal kle oss. Vi går rundt i natur, spiser godteri og synger. Vi går på ski. Det er det vi gjör. For en måned siden var vi i full jobb i Oslo. På tross av at hverdagen da var totalt ulik dagene våre nå, er det ikke noe vi tenker veldig mye på. Det å gå på ski med en tung pulk hver dag er den mest naturlige ting i verden. Sånn sett er mennesket utrolig tilpasningsdyktig. Det er en gave vi er födt med, men kanskje er evnen så utvikla at kontrastene etterhvert viskes bort. Kontraster som farger opplevelsen. Kontraster som gjör at vi setter pris på det vi er i. Vi pröver å ta med oss de sterke fargene mens vi er på eventur. Og av og til sammenligne dem med kontrastene til livet når vi ikke er her.

Det er fint å bo på Goldahytta hvor depoet vårt for denne turen ligger. Det er fint å bo på hytte. Fint å treffe folk. Vi liker DNT. De neste dagene bor vi mye på DNT-hytter. Vi antar at det gir mindre belastning på slitne skuldre og det er litt ekstra stas i påska.

Å sette sitt eget spor
"Hvilket land er vi i nå Cecilie?" Cecilie gjetter Sverige, men vi er i Norge igjen. I området rundt Treriksröysa må man fölge med på kartet hvis man skal vite hvilke lover som gjelder. Vi tok to rolige dager uten skigåing og tusla deretter inn til Goldahytta for å hente neste depot. Vi vil passe på Kjetils skuldre. Videre går nå ferden inn Isdalen. En dal vi har hört om og gleda oss til. Vi kunne gått en kortere vei, men vi bryr oss aller mest om hva vi har mest lyst til. "Om vi ikke får satt så mange telemarksvinger i löpet av turen, får vi i alle fall gjort det på kartet." sier Kjetil en dag. Det begynner å bli noen fine svinger.
På vei inn Isdalen

Förstespor

Spor på kryss og tvers
Det er ingen tvil om at det er vakkert her i Isdalen. Kanskje er "sökke fint" et mer passende uttrykk. Vi har lärt at det heter det. Sökke altså. Folk sier visst det i troms. Det har ligget et lett skylag rundt toppene her de siste dagene. Når vi går gjennom dalen forstår vi hva det er. Det er glitter. Glitter som henger i lufta. Og som er plantet på bakken. Glitter, som megabitene på kameraet ikke har kapasitet til å fange opp.
Midt i Isdalen er det et bratt parti med mange skavler hvor det egentlig bare er en vei ned. Heldigvis er det stikka akkurat her. Det er mektige fjell overalt. Ja, turen fra Kilpis til Abisko gir oss möter med skikkelige norske fjell. Kartmessig er ting forandret. Vi orienterer ikke lenger ved å tippe om haugen foran oss er den vesle ringen på kartet. Nå forholder vi oss til store fjell, og vi fryder oss. Vi er utrolig heldige som får se dette. "Vi går jo i en brosjyre!" roper Kjetil.




Fra Isdalen ned i Rostadalen

Straight line

Det solrike påskeväret fortsetter. Men det er kaldt. Gradestokken synker lavere enn den har gjort tidligere på turen. Det er rundt 20 minus på dagen. "Og han bikka i alle fall 25 grader i natt" sier de lokale.  Cecilie er utolmodig når hun fryser. Vil holde seg i gang. Ikke stoppe så mye. På dag 4 begynner hun å gå med enda et lag ull. Det gjör underverker.

Det er ingen av oss som liker å fryse selv om vi ganske mange ganger i löpet av dagen gjör det. Vi jobber konstant for å holde optimal kroppstemperatur uten at vi tenker over det. Kler på oss, kler av oss for å ikke svette. Hele tiden. Likevel fryser man en hel del. Det er en del av det å väre ute. Kanskje det er noe man rett og slett må akseptere.

Jula varer helt til påske? Noen dager dukker det opp ekstra spennende ting i lunsjposen.

Kveld og teltet er endelig satt opp. Vi strever med strikken i teltstengene som hver dag må strammes.

De store dalene, de mektige fjellene og de lange, hvite strekkene gir ro. Fred. Särlig i kveldslys når sola kryper under horisonten og vi har lyst til å gå enda noen kilometer. Da kan tankene vandre. Eller de kan stå helt stille. Fölelsen av flyt kommer ofte sigende. I dalen bortover mot Därtahytta kommer denne fölelsen. Kjetil går og gliser. Lykkerusen er intens, og takknemligheten er desto sterkere. To dögn senere må Kjetil i kjeller'n. I motvinden og snöen de siste 6 kilometerne til Vuomahytta går han på en "Brink". Hvert steg er en kamp og det föles som om skiskoene veier 100 kilo. Det er helt nödvendig å fylle på med noen sötsaker.

Slik svinger humöret. Opp og ned. Men vi svinger ikke alltid likt. Det er en del av eventuret og en del av opplevelsen.

Jervespor 100 meter fra teltet vårt.

På dag fem, eller dag 30 om du vil, går vi mot Dividalen. Etter en dröy mil tar vi lunsj. Planen var å gå fra Därta til Havgahytta, men skisporene vi akkurat kom inn på skal tydeligvis fölge sommerruta opp den bratte lia mot Jierta. Det er en kortere rute enn vår plan. Og der har vi trolig spor. Men ruta innebärer en hard kneik som kanskje ikke er särlig attraktiv for skuldrene. Og den er uansett ikke särlig attraktiv med tung pulk. Hva skal vi gjöre? Skal vi legge om dagens og morgendagens rute for å få spor å gå i? Går sporene dit vi vil? Er Dividalshytta full? Hvordan er Havgahytta? Hvordan er snöen i de ulike områdene? Man blir jo gal av slikt. Men vi er heldigvis litt abivalente begge to og gir hverandre tid. Jiertabakken virker for dumt, og vi bestemmer oss for å gå rundt fjellet.Valget kjennes bra. Vi får se at de store jervesporene vi kryssa like för lunsj går rett opp en fjellside og opp på et fjell. Derfra fortsetter de på spektakulärt vis langs fjelltoppen. Sporene forserer skavler og vi ser at rovdyret flere steder har klamret seg fast til underlaget. Sporene går ned mot en alt for bratt skrent, men snur oppover. Et stykke lenger vest viser sporene det samme. Tankene går. Har jerven värt på flukt og sökt nedover i terrenget? Har den lett etter et gammelt bytte den har gravet ned? Har den övet seg på å gå i bratt terreng? Men mest spennende av alt: Hvor er jerven nå? Like bak fjellet? Dette er utrolig spennende.

Mens vi funderer på dette kommer vi over et reinkadaver. Sporene i området forteller at det har värt mange interessenter, men hvem har tatt livet av dyret? Kan de store vingeavtrykkene avslöre at reinen ble angrepet fra luften, eller er det bare en ravn eller en örn som har värt og forsynt seg i ettertid? Var det jerven som nok en gang provoserte samene med å felle en rein? I en bok har vi lest at jerven i hovedsak lever av nettopp rein.

Vi fortsetter, og får raskt öye på noen reinsdyr. De löper litt, stopper opp og kikker på oss. Slik beveger de seg foran oss, og vi föler at vi er på tur sammen hele gjengen. Vi tar igjen sporene deres og kan se at de har värt på leit etter mat. Det tynne snölaget er gull verdt for reinen og de har god tilgang på mat.

Plutselig er det noe hvitt som forsvinner over en haug foran oss. Noen som var litt for hvitt til å väre baken på en rein. Like etter får vi se haren i fullt firsprang. Den er vakker. Den er rask. Vi er heldige og går rett på harehiet, en grop i bakken. Er det noen flere harer der nede tro? Sporene ut fra gropa er imponerende. Det er langt mellom potene. Men den kan slappe av, vi er ikke her for å jakte på den. Vi jakter på opplevelser.

Alt dette får vi oppleve på en ettermiddag. Vandringen er en opplevelse. Vi er i dyrenes rike og kommer virkelig tett på skaperverket. Dividalen nasjonalpark innfrir til tusen!

Kaldt, men ull er gull.

Vi reparerer ting så godt vi kan.

Hytteluksus.

Ser ned og utover selve Dividalen.

Sporene våre går opp og ned og forbi alle disse andre sporene. Rett för vi kommer ned i mektige Dividalen må vi igjen konstatere at veien vår, og dermed sporene våre, blir til mens vi går. Vi har en plan om hvor vi skal, men planene forandres hele tiden. Vi hadde en plan om å krysse Dividalen ved å gå ned området Havga. Da går man minst i skog, men snöen her er som regel dårligere enn lenger nord i Anjavassdalen. Nå föles det mer riktig å gå ned til Dividalshytta og Anjavassdalen. Selv om det betyr mange kilometer med skog. Det er nemlig mer sannsynlig at andre har fulgt hyttenettverket og gått der. Dermed kan vi ha glede av andres spor. Og slike situasjoner er vi i hele tiden. Hvor vi velger hvor eventuren vår skal fortsette. Det er en fantastisk frihet i det å velge hvor sporene våre skal settes. En frihet også dyrene, spesielt jerven kanskje, setter pris på.

På Dividalshytta får vi en fantastisk bekreftelse på at vi valgte riktig. Gjengen som bor på gamlehytta har spist frokost. Når vi kommer i kveldinga, etter en 11-timers tur, gir de oss det de ikke greier å spise opp. Og det er ikke hva som helst. Det er elggryte. Med sopp. Og bacon. Det er store mengder. I lykkerus takker vi for maten og tenker at det er så mye at vi skal spise elggryte til middag. En time senere er kaserollen tom. Vi har en enorm apetitt og slike matopplevelser er store.

Slik kan mennesker vi treffer forme turen vår. Sette spor i oss. Ikke nödvendigvis ved at de velger å gi oss noe. Som regel gir de oss noe uten at de selv vet det.

Turen setter spor på forskjellige måter.

"D här kalle ä et eventurland!"


De siste tre dagene veksler väret helt enormt fra sol til white out til sol igjen. Hele tiden. I det ene öyeblikket går vi på kompasskurs. I det andre önsker vi sola velkommen. På morgenen leser den ene det vi kaller påskeevangeliet. Den andre koker gröt. Hva skjedde i dag på skjärtorsdag?

Vi reparer ting. Cecilies pulkdrag som knekker i den bratteste bakken ned Dividalen. Cecilie må sy yttervottene og de tykke, tova innervottene på tomlene. Skistavene sliter her og det blir stor, kalde hull. Cecilie har også ödelagt den ene trinsa på skistaven. Den blir fiksa med strips. Kjetil hjelper Cecilie med å reparere og stiger flere hakk på handyman-skalaen i det han kan utrope at den ödelagte glidelåsen på Cecilies gamasj er fikset. Cecilie begynner å venne seg til at hun kan ödelegge ting og Kjetil kan ordne dem.


Hvitt

Voumahytta



På vei ned til Altevatnet. Dag 7.

Når vi begynner å gå på svenske kart finner vi ut at GPS-en vår ikke stemmer med koordinatene på kartet. Vi får etterhvert stilt inn GPS-en på riktig system. Men hvorfor trenger man å ha forskjellige system? Vi undrer.

Vi kommer ned på Altevatnet og vi tar ordentlig lunsj i dag. Cecilie har gleda seg til å overrakse Kjetil med konfekt. Sjokolade hun har hatt i pulken helt siden Nordkapp. Som hun bestemte at uansett skulle åpnes i lunsjen på denne dagen. På deres 1 og 3/4-års. Hun har lurt lenge på hvor de kom til å väre. Hvordan väret var. Hva de ville se. Det ble en munter lunsj.

Vi var overraska over hvor godt sjokoladen har holdt formen sin :)

Fullmåne

Etterpå går vi mot dalen som på folkemunne kalles "svenskedalen". Det er mye skog der, men skarelaget under nysnöen skal holde. Vi slår opp hjemmet vårt ved Geavdnavannet og nyter fullmånen.

Dagen etterpå kommer vi til Abisko, men veien dit föles litt lang. Svenskedalen viser seg å väre veldig fin. Det er utrolig mange ryper. Rett för vi kommer til svenskegrensa letter et kull på 50 ryper. Det er fasinerende å se dem. Enda mer fasinerende er det ganske å höre gakkinga deres hele tiden.

Vi elsker ski! Her har vi kommet ned på Torneträsk og skal starte og krysse innsjöen.

Klokka er fem da vi kommer oss ned på den store innsjöen Torneträsk. Det er 15 kilometer til Turiststasjonen hvor vi skal. Vi begynner å gå. Og det tar flere timer för vi föler vi har gått noe särlig. Det er en interessant opplevelse. Det blir seint för vi finner oss en seng, men gleden er dermed enda större for å få lov til å sove. Vi orker ikke å dusje.
Torneträsk

Påskeaften blir feira med åpning av påskeegget vårt, brödfrokost, dusj, pakking av pulk til neste tur, litt harryhandel av godteri og hjemmelaga hamburgermiddag.

Påske i Abisko
Det har värt fantastisk å oppleve og sette spor i Dividalsområdet. Noen spor varer evig, andre var der og da. Mye har de gitt oss. Alle disse sporene. Samtidig som vi selv setter spor blir spor satt i oss. Spor som vinden ikke kan viske ut.

Vi gleder oss til siste skitur. Vi tror vi er på sporet av noe...

lørdag 7. april 2012

Dag 34

Påskeaften ble feira på tradisjonelt vis med påskeegg. Kjetil hadde fylt den ene halvdelen av egget til Cecilie og Cecilie hadde fylt den andre halvdelen til Kjetil. Videre feira vi med en kald dusj og vasking av ullundertöy. Gikk på ski til "sentrum" på harryhandel for å kjöpe litt mat. Mens de andre familiene her har tradisjonell påskemiddag, har vi laga oss hjemmelaga hamburgere. I kveldinga konstanerer Kjetil nå mens vi ser på bildene våre at vi på neste tur MÅ smöre nesene v åre ;)Satser på å gå videre i morgen. I dag vil vi önske Mammaen til Kjetil, Ida, god tur til Cape Town og Sör-Afrika. Vi vil også hilse til godgjengen på hytta i Kjörsvikbugen. Dåkker e nånn fininga!

Noen som kan skilte med mer stilig påskeskille? :)

Dag 33

I dag har vi hatt vår lengste dag på eventuren. Langfredag ble lang ja. Vi er rimelig utslitt nå, samtidig som vi har det bra :)
Gikk gjennom svenskedalen inn til Sverige og det enorme vannet Tornetrask. De 13 km over vannet til Abisko i kveldinga var drygt. Men nå er vi framme på Abisko Turiststasjon her med fellesrom og utedo. Vi gleder oss til dusj og påskeegg i morgen :) Da blir det fiksedag her med forskjellige ting vi vil og må gjøre. Og kanskje dukker det opp et reisebrev hvis de tekniske rammene her er gode nok.

Dag 31 og 32

Været har veksla noe helt enormt disse to dagene. Fra strålende sol til white out. Om og om igjen. Vi var spente på å krysse Dividalen med tanke på skogen og snøforholda der, men føret i Anjavassdalen var sjarma sweet og oppi lia traff vi faktisk en av lærerne på Øytun- Lars og hans familie. Dag 32 kryssa vi Altevatn og gikk til starten av det som kalles 'svenskedalen', helt til kvelden innhenta oss. Vi er begge i god form. Kjetil har nå avslutta voltarenkuren og hadde nokså gode skuldre i dag.
I dag vi hilse til en fin mann og venn- Bendik Bendixen. I dag spretta vi konfekten Cecilie fikk av deg på bursdagen sin for å gjøre ekstra stas på 1 og 3/4-dagen vår. Den har ligget i pulken og godgjort seg helt fra Nordkapp og Cecilie fryda seg da hun kunne overraske med den i lunsjen i dag :)
I morgen venter Sverige!

tirsdag 3. april 2012

Dag 29 & 30

Kjetil og Cecilie har det bra. De vandrer med freidig mot i strålende påskevær - blå himmel og sol. Nå har de ankommet Dividalen. På dag 30 har de gått hele 32 kilometer, og det er de veldig fornøyd med. Kjetils skulder er fortsatt vond, og de er spente på hvordan det går med padlingen som begynner om noen uker. 

De vil hilse til pappa Anders og si takk for staven som de har lånt av han. I dag brakk pulkdraget til Cecilie, og de brukte staven til å spjelke draget. 

En hilsen går også til mamma Tone. Hun har vært så snill og sendt noe ekstra godt til lunsjpakkene deres, og det setter de stor pris på. 


mandag 2. april 2012

Dag 27

Nå har Cec og Kjettå kommet til Isdalen og de fantastiske norske fjella. Været er supert - og de siterer åttitallsslageren "Now, I've had the time of my life ..." 

De vil hilse til Bestemor på Hitra og alle andre som er med på og feire hennes 85. bursdag i dag. Evnerike som de er, har de skrevet et dikt til ære for Bestemor; 

Kjære, gode bestemor
her kommer en hilsen fra langt oppi nord
Vi tenker på deg på denne dag,
og vet at du er i lystig lag
Vi skulle gjerne vært der med deg, 
og sagt ansikt til ansikt til deg at du er grei
Ja, vi har sagt til deg tidligere at du er en fryd,
så vi synger ut med rungende lyd: 
å komme til Hitra gir alltid ro, 
dine åpne armer, med klemmer så god
Å snakke om ting fra tidligere og nå, 
er noe jeg setter stor pris på
Vi gleder oss veldig til neste gang,
vi setter våre føtter på bestemors tram
Da sal vi igjen bli god og mætt, 
for hos Sæter henter vi varm baguætt! 

Dag 25 & 26

På dag 25 gikk Cecilie og Kjetil til Goldalshytta, og på dag 26 gikk de videre til Gappahytta. De brukte to dager på etappe som normalt hadde tatt en dag, dette for å ta det litt roligere slik at Kjetils skulder ikke ble verre. Han har vondt ennå, men det blir heldigvis ikke verre. Cecilie fungerer fortsatt som brøytemaskin. De ønsker en god påske til alle sammen!