Eventurland

Reisebrev fra turens femte tur: Abisko - Ritsem - Sarek - Sulitjelma

Dager: 11
Km: 266
Turens statistikk:
- Antall skruer brekt i Cecilies binding: 2 av 5
- Antall fristende topper å gå på: 293

 

Hvor går verdens vakreste omvei?

Kanskje gjennom her?

Det er deilig å være norsk i Sverige. Da vi legger ut på turen fra Abisko skinner sola og vi er mette og fulle av godis fra Godiskungen. Det går ikke mange kilometerne før vi debuterer i baris. Vi har påskeegget i pulken selv om det er tomt og påskeferien er slutt. Vi fyller  egget opp underveis. Det er ikke så mange på fjellet nå. Vi møter en svenske på vei ned fra fjellet. Han tipser oss om de hyttene vi kommer til å passere som har badstu. Vi takker og går videre på Kungsleden. 

Vi spiser lunsj uten for Abiskojaurestugan og prater med stygvarden der. Går vi ikke feil vei som går sørover? Mange spør om det. Og det syns vi egentlig er litt morsomt. For vi føler at vi går helt riktig vei. På tross av motvind nesten alle dager har vi sola foran oss og vi legger vinteren bak oss. Vi får oppleve Norge i vinter, vår og sommer. Vi skal vandre ved hjelp av forskjellig utstyr. Veien føles riktig for oss. 

Det er simpelten ikke mulig å gå feil på Kungsleden. Store røde kryss markerer leden hele tiden. Den første mila går vi i tillegg på scootermotorvei. Vi føler det nesten er for enkelt. I løpet av dagen flakser helikopterne over oss og vi går forbi en gjeng som har kjørt ned fra ei fjellside. Ved foten av fjellet venter helikopteret som skal ta de med på en ny topp. Heliskiing heter det. I kveldinga møter vi en real svensk kar med kikkert. Han sier han ligger og "spaner". Vi fikk aldri navnet hans, men vi kaller han Rikard. Han passer til å hete det. Rikard sier at vi nordmenn har vært lure i å innskrenke motorisert ferdsel i naturen. Med tanke på all trafikken vi har sett i løpet av dagen, må vi si oss enige i det. Rikard humrer plutselig og gir oss kikkerten. Det er noe vi må se. Langt oppi ei bratt fjellside er det masse elgespor. Hvorfor har elgen rota seg opp der? Rikard trekker på skuldrene, ler og sier: "De er akkurat som oss mennesker; de gjør det så vanskelig for seg selv."

Vi møter ei svensk jente som jobber i Absiko. Hun sier vi ikke mågå glipp av badstuene. De har det på Allesjaurestugan og Sälkestugan i alle fall. Vi takker for tipset og undrer oss over hvor glade svenskene virker i badstu. 

Andre dag går vi forbi Allesjaurestugan. Selv om det er badstu der. Det er hvitt for det meste av dagen. Det snør mye. Vi går opp mot Tjäktapasset. Vi har hørtat det skal være en sykt lang bakke, men vi syns det går fint. Da det lir mot kveld går vi forbi Tjäktastugan. Kanskje vi kan slå opp teltet ved hytta slik at vi har tilgang på vann fra elva? Vi møter stugvarden som tilsvarer "betjeninga" på en betjent DNT-hytte i Norge. Lena sier at det aldri har vært noen som har sovet i telt her. Nei, vi må komme inn ja. Hun sier at det ikke er adstu her, men viser oss nødhytta og sier at vi skal bo her. Ikke noe men. Vi henter vann til alle sammen. Lena serverer oss varm toddy og fyrer i peisen. Hyttekos er kanskje aller best når det uler og snør ute. Og når den er uventa. 

Vi går gjennom Tjäktapasset i snøvær. Vi tråkker spor og på de bratteste partiene tar vi av oss pulken og tråkker spor før vi går opp med pulken etterpå. Vi møter tre fornøyde svensker som tok badstu i går. 

Det er et ufattelig klabbeføre. Det er noe med kombinasjonen våt nysnø. Vi prøver å gli klabbene av. Umulig. Vi prøver å slå og skrape klabbene av, men det tar et par sekunder før de er der igjen. Vi tar fellene av, hjelper ikke. Til slutt slutter man å gå på ski. Det føles mer som stamping. I tre-firetida kommer vi fram til Sälkestugan. Det har vært 12 lange og tunge kilometer. To damer på hytta, som bare skal ut på ski for å lufte hunden, kommer tilbake etter noen minutter. De gir opp på grunn av elendig føre. Vi tar en lang lunsj på hytta, håper noe skal skje med snøen. Så går vi videre. Da har klokka passert seks. Vi møter svensker som skal overnatte på Sälkestugan og gleder seg til badstu. Ja, noen kan fortelle at de går "badstuturen"hvor det er lange dagsmarsjer, men hvor målet er badstuhyttene. 

I blant åpner skydekket seg slik at vi får sett en god del av Kabnekaisemassivet. Vi hadde en plan om å forsøke å gå opp toppen. Med tanke på været i denne perioden, er det kanskje like greit at fjellet, den siden vi skulle gå inn, er stengt. 

Ned til Allesjaure har vi to alternativer. Vi kan fortsette å gå Kungsleden til Vakketovarre eller svinge vestover og gå på Nordkalottleden til Ritsem. Vi velger Ritsem selv om det er lengre. Det er mindre høydemeter og større muligheter for å gå i spor, noe som betyr mye for oss i mange dagers snøvær.

Bindingen til Cecilie klikker høyt. Ved første øyekast kan vi ikke se at noe er galt med den. Men det blir verre og verre. Gode tilfeldigheter vil ha det slik at vi møter på kompisene Kjell Arne og Arild som er på fisketur. Vi blir med dem til hytta de låner av en same i en samelandsby. Kjell Arne skal lage torsk til middag og det er ikke snakk om at vi ikke skal ha. "Når nånn nordpå byr dæ på torskemeddag, så sir man ikke nei takk." Og vi er glade for det. For det var veldig godt. Når vi skal til å gå videre oppdager vi at bindinga er helt løs, ja den faller av. Kjell Arne og Arild kaster seg over saken. Arild bærer skia inn mens han sier fornøyd: "Da e d bestæmt! Dåkker tar soverommet tell høyre!" Det er ikke rom for protester.

"Når nånn nordpå byr dæ
på torskemeddag,
så sir man ikke nei takk." 

Plutselig blir middagsbordet forvandlet til et reperasjonsbord med aralditt, skruer, skrujern, rottefellaklistremerker, ski og skisko. Innimellom alle tingene dukker det opp fiskebein og skinn, potetskall, tallerkener og gryter. Arild, som er utdannet bilmekaniker, har før vi vet ordet av det fylt de gamle hullene i skia, laga nye hull, limt og skrudd bindinga på plass. Han avslutter fornøyd behandlinga med en varmemaskin som skal forkorte herdinga. 

Ikkje bra..

I mens varmer Kjell Arne opp badstua til oss. Samen har da badstu kan du skjønne. Vi må le litt. Det føles som at vi har kjempa i mot et svensk badstupress som vi nå må bukke under for. Og der vi står i badstua og heller varmt vann med såpe over oss selv er vi glade for at det ble slik. Vi er glade for at vi tok denne omveien til Ritsem, selv om den var lengre. Badstu er rett og slett ikke så verst. 

Kvelden med Kjell Arne og Arild blir koselig. Cecilie lager tiramisu-dessert og vi finner fram det beste vi har fra pulkene: Kong Håkon-konfekt og brownies. Det blir mange jakt- og fiskehistorier. Og ikke minst historier om dårlig vær.

Til frokost er det brødskive med souvas - reinkjøttbacon. Vi er med mette i det vi går videre den morgenen. Arild mener bindinga holder til Ritsem, men kan ikke garantere at den holder gjennom Sarek. På vei til Ritsem diskuterer vi hva vi kan gjøre med det. Det er visst tre timer til nærmeste sportsbutikk fra Ritsem. Og skal vi i det hele tatt til Sarek? Kan vi det med tanke på skuldrene til Kjetil? Det blir en dag med klabbeføre igjen (som heldigvis blir bedre etterhvert) og mange vurderinger. Vi kommer fram til Ritsem Turiststasjon og slår opp teltet på parkeringsplassen. De har ikke noen plass til telt. Men de har mange parkeringsplasser til scootere.

Vi sitter standby på campinga i Ritsem. Om 15 minutter kommer bussen med skien vår. Skien har blitt sendt fra en turisthytte lenger øst og vi skal ha den med oss som backup på resten av turen.  Etter noen dager med litt blandavær, stråler nå sola mot oss fra en knallblå himmel. Vi tar en titt på langtidsværvarselet og ser at det er meldt knallvær i de neste tre dagene, deretter blir det mer vind og noe nedbør. Er det mulig at vi skal få gå gjennom Sarek i steiksol?

Drøm eller mulighet?

Litt senere på ettermiddagen hopper vi av bussen ved Suorva. Pulkene får smake litt asfalt på vei over demningen, og vi aner at våren er i anmarsj. Vi velger å gå 5 mil ekstra for å ta «omveien» gjennom Sarek på vår vei mot Sulitjelma. «Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv» har Nils Kjær sagt, og vi håper han har rett.

Den siste mila ned til Ritsem var en friluftsmessig skuffelse. Nordkalottleden var en motorvei med latterlig mange scooterspor i bredden. På vei opp lia fra Suorva følger vi et scooterspor, men stemninga er en helt annen. Her råder stillheten. Her er flust med dyrespor. Før vi har gått to timer har vi sett sporavtrykk fra rype, hare, rev, jerv og elg. Jervesporene er ferske og følger oss flere kilometer langs scootersporet. Elgsporene er gedigne. Øynene skjerpes og kort tid etter får vi se en elg som ligger litt lenger opp i fjellsida. Vi føler vi blir overøst med gode opplevelser og at noen der oppe virkelig vil gi oss en god opplevelse i denne nasjonalparken. «Sarek innfrir allerede», sier Kjetil. «Men vet du hva det beste er? Vi er ikke engang i Sarek enda!» De 500 høydemeterne går uten skulderproblemer, vi stopper akkurat når vi får lyst til å stoppe og vi sovner med følelsen av flyt.

Søndag = pannebrød

Lunsjstopp i Sarek

De to neste dagene blir rett og slett nydelige. Vi føler vi går i et eventurland. Føret er upåklagelig og værmeldinga slår til for fullt. Vi speider opp mot flust av majestetiske topper, og jo lenger vi kommer inn i nasjonalparken, jo flere topper dukker opp. Alpine topper. Topper som man gjerne vil stå på toppen av. Vi har vært spente på hvordan det vil være å gå gjennom Sarek uten å bestige noen tinder. Vi treffer på to svensker som skal være en uke i Sarek og gå på toppturer. Vi kunne vært grønne av misunnelse, men vi er i et annet modus. Vi er i vandremodus. Legge-bak-oss-landskapet-modus. Gå-gjennom-flott-natur-modus. Det er derfor ikke noe problem å vandre videre, vi føler rett og slett at det er vi som har valgt riktig utstyr:) Utrolig:)

Morgenstrekk

Gjennom eventurlandet Sarek går vi mye i baris. Vi er litt usikre på om man kan si at en jente går i baris, men vi går i alle fall uten ulltrøye. Og vi pådrar oss skille etter pulkselen. Vi er litt pessimistiske når vi forlater Sarek og tar fatt på Padjelanta nasjonalpark. Vi har for lengst omdøpt Padjelanta til Paddeflatelanta nasjonalpark, men de to dagene der byr på mye fint: Mer gåing i baris, pannekakemiddag med reinbacon, utsikt mot Sarek, møte med elgku og kalv, lettgått terreng, hytteovernatting, møte med en rutinert hundekjører som byr oss på kjøttsuppe med elgkjøtt og en rypeflokk på 2-300 ryper!

Sol ved Staddeloukta.

"Vi er i vandremodus.
Legge-bak-oss-landskapet-modus.
Gå-gjennom-flott-natur-modus."

Sola på vei ned over Alkavarre

I tillegg treffer vi Line og Idun som er på vei fra Lindesnes til Nordkapp. Det er kjekt å prate med andre i samme situasjon som oss. Rute, vær, motivasjon, utfordringer og utstyr er spennende tema. De gir oss et saftig tips for ruta ned mot Sulitjelma. Ruta innebærer noen flere høydemeter enn vår plan, men de lover rimelig slakt terreng, vandring på bre og fantastiske fjell. Etter litt om og men går vi for denne ruta og noen timer senere står vi på Sulitelmabreen i kveldslys og er omkranset av spennende fjell. Nok en gang har «omveien» gitt gode opplevelser.

Bakkene/stupene ned til Sulitjelma er rå og bratte. Det gjelder å holde tunga rett i munnen. Vi mimrer om skituren og tenker på hvordan det vil bli å sende hjem skoa, skia og ikke minst de kjære pulkene våre. Det er rart og vemodig, og til tross for at hestehoven blomstrer ved busskuret er det lite som tyder på at snøen på fjellet forsvinner med det første. Likevel vet vi at i har noe stort i vente. Og at omveier kan gjøre oss rike.

Klikk under og se flere bilder fra turen. Enjoy!