Storheia i mellomsesongen

Selv om snøen uteblir har man fortsatt beina. Og Storheia. Og venner.

 

Det var så kaldt denne dagen at Cecile så vidt fikk tatt noen bilder. 

 

 

 

Gamle goder



Vi er kanskje unge, men vi søker og gleder oss over gamle goder; gode samtaler, strikking, tur, husmannskost, kaffe, peis, løping og latter.

Dager: 3

 

Ingvild hadde fiksa en fantastisk koselig hytte på Kvamsskogen. Hilde Kristine, Sigrun og Ingvild kjørte fra Oslo, mens jeg kjørte fra Trondheim og møtte de ved Otta.

 

Jeg har vært endel i Rondane, men ikke på denne kanten. Kvamsskogen viste seg fort å være et utrolig flott område med masse muligheter. Hytta lå rett ved Furusjøen. Her går det en fantastisk sti som er perfekt for løping og sykling.

 

 

Utefrokost er tingen!

Rondanes gull - lav

Tur

I skogen

Glade blondiner

 

 

Lys og varme



Varming av tortilla på peis

Kveldskos



Oppvaskkomiteen

 

Hurdals store datter

Jeg blir så glad når jeg ser deg HK! :)

Hvor skal vi i dag?

Etter at helga plutselig var over, måtte vi konstantere at vi hadde prata konstant hele helga. Slik er det vel med gode venninner. Disse jentene er helt fantastiske. Takk for turen!

Fjellabstinens

Innerdalen slukker selv de største fjellabstinenser 

Dager: 2

Km: 16 tur/retur. Ca. 4,5 km til vår fine teltplass.

 

 

 

Fredags formiddag kjørte vi fra Trondheim i nydelig høstvær mot Sunndalsøra. Vi hadde fjellabstinenser. Vi hadde lenge snakket om Innerdalen. I følge noen er det tross alt Norges fineste dal. Vi har kikket på Innerdalstårnet og drømt om å gå opp der. Rett før snøen kom til Trøndelag og gjorde oransje til hvitt heiv vi oss rundt.

 

På Dalen parkerte vi bilen og trasket rolig oppover mot Innerdalshytta. Sola begynte å gå ned og etter et par timers gåing hadde vi funnet en teltplass. Området forbi Innerdalshytta er vått, men vi fant et spot som vi anslo som tørr nok. I en stjerneklar og iskald kveld ble det fredagstaco.

Vi våknet til morgensol, rim og fantastiske fjell. Vi var spente på om det i det hele tatt var mulig å gå på Tårnet denne dagen. Hvis en del fuktighet hadde fått lagt seg og blitt til is på vestsida av fjellet, hvor vi skulle gå opp, anslo vi det som umulig å gå på fjellet.

Innerdalen er et nydelig område med majestetiske fjell. Vi kosa oss der vi beskua de hvite toppene, mens vi gikk i rødt og oransj. Etter å ha tatt av fra stien og gått endel høydemeter opp kunne vi konstantere at det var bart og tørt på fjellet. I godt mot fortsatte vi.

Etter to små timer fra teltplassen stod vi på Innerdalstårnet og nøyt en fantastisk utsikt. Turen opp er til tider avanert klyving, men alle Vi kikka ned på nordsiden av fjellet som vi hadde sett så mye på fra teltplassen. Her var det snø og is. Så vi var heldige.

Søndag var det meldt så mye snøvær at vi måtte komme oss hjem før sommerdekka ble testa mer enn vi ville. Dermed tok vi teltet på ryggen igjen og tuslet fornøyde ned mot parkeringsplassen igjen. Vi var så takknemlige for en fantastisk tur, men også for å ha oppdaga et utrolig flott område. Hit må vi tilbake.

Snø og høst

Majestetiske fjell sett fra campen vår

Morgensol, Kjetil, teltet og Innerdalstårnet

Morgenstemning

Frokost :)

På vei opp mot Tårnet

Fantastiske kontraster

Ingenting slår fjellvann



På vei mot toppen






Innerdalstårnet er majestetisk

 

Blått gull

Vi føler oss som konger på haugen med kopper og kar fulle av blått gull.

 

Dager: 1

Startsted: Lian, Trondheim

Det er lite som gir like mye tilfredshet som å plukke bær. Det er noe veldig fint med det. Ved å utnytte naturens frukter føles det ut som om man opphøyer dens evne til å velsigne oss. Det er dessuten en sterk tradisjon i oss som gjør at vi finner fram bærplukkeren og trasker til skogs. En tradisjon som vi syns er sunn og flott.

Denne lørdagen dro vi sammen med gode venner til Lian og labbet innover i Bymarka på jakt etter gode lyngområder. Kristoffer og broren Andreas sammen med Torkjell stod klare som egg da vi kom. Hilde, Bendik, Ingeborg og vi hadde også utstyrt oss med bærplukkere, kopper og kar.  Pannekakerøre, sukker og flere primuser var også med i sekken. For her skulle vi lage pannekakefest.

Og pannekakefest ble det. I sol. Med gode venner. Og store smil. Det er slike turer i marka som løfter hverdagen vår. Takk for turen!

Kjetil er klar

Hilde, Ingeborg og Bendik (bak), Kjetil, Torkjell og Andreas

Det stekes på flere vis! Kjetil og Kristoffer.

Ingeborg lager noe av det beste hun vet - rørt blåbær

Blått gull

Kongen på haugen

Pannekakefest

Diggbart

Sammendrag

En ordsky fra reisebrevene våre :)

Himmel og hav

Reisebrev fra turens 11. tur:  Skien - Lindesnes

Dager: 11

Km: 275

Turens statistikk:

- Antall knottstikk: 4567832983729

- Antall velt: 0

Havet er himmelens speil. 

Er det derfor det kan føles himmelsk å være på havet?

Himmelsk

Ruta på tur nummer 11 av 11.

Vi forbereder oss til den siste turen på denne eventuren. Heldigvis skinner sola ettermiddagen vi tar årene fatt. Det gjør det mye lettere å dra fra luksusen hos foreldrene til Kjetil i Ibsens hjemby. Anders og bror Martin setter oss uti kanalen og vinker på gjensyn.  Mange spør om vi er motiverte for å fortsette. ”Fortsette?” kan vi svare. ”Vi skal jo på sommerferie på Sørlandskysten!” Sannheten er faktisk at selv om vi har vært på tur i over 100 dager er vi ikke lei. Vi har kanskje tatt det for rolig til å være lei. Eller hatt med oss nok sjokolade. I alle fall gleder vi oss til nye steder, nye opplevelser, godteri til lunsj, den vante soveposen og det å padle i kajakkene som vi har blitt så glade i. Vi håper vi får se Sørlandet på sitt beste. Det vil si i sol. 

Kjetil padler fra hjembyen Skien i Østlandsvær.

Vi har kanskje tatt det
for rolig til å være lei.
Eller hatt med oss nok sjokolade.

Hei skille!

Det er overraskende fint å padle til Porsgrunn og videre til Stathelle og Langesund. Vi holder oss unna de verste industriområdene. I en times tid tillater Cecilie seg å padle uten vest slik at ryggen får lufta seg litt. Så fint er det.

Litt utenfor Porsgrunn driver en liten båt imot oss. Den har ingen ombord. Vinden og strømmene er dens herre. Vi hadde kanskje ikke trodd at vi kom til å taue en båt i kajakk, men da har vi altså opplevd det også. Båten ble fortøyd og det lokale politiet underretta. 

Denne lille tunellen gjør at vi slipper å padle forbi de verste industriområdene.

Selv om det er en del vind, holder sola oss varme. Vi stopper på en liten utilgjengelig sandstrand for å lette på trykket. Den er i ly for vinden og vi kunne likegodt vært i de sydligste strøk.

Grenlandsbrua

Langesund Fyr

Vi er ikke alene og for oss selv. Selv om vi noen stunder kan føle vi er det. Vi padler forbi hus, hytter og ikke minst båter. Eller er det kanskje båtene som kjører forbi oss? Aleneheten som vi alltid kunne sette høyt i nord, finnes ikke her. Uten at vi kanskje tenker på det, setter vi derfor andre ting høyt. Cecilie lar seg fascinere av skyer den første kvelden. Hun gjør for så vidt ganske ofte det. Det er mye man kan la seg fascinere over. Denne kvelden har skyene spesielt mange forskjellige fasonger. Det er akkurat som om de speiler himmelens sanne uttrykk.  Ja, det er akkurat som om de kan vise oss hva himmelen tenker og føler. Det er selvfølgelig bare tull. Men kajakk er heller ikke fritatt fra å være en plass hvor man kommer på tullete ting. Det blir tatt nok et ”kajakk-på-havet-bilde”. Det begynner å bli noen av dem. Det føles så lite kreativt, men det er for vakkert til å la være.

Rognsfjorden

Vi padler ganske langt første kvelden. Kjetil prøver konstant å imponere med hva Telemark har å by på og gliser spesielt bredt når vi padler forbi Langesund og krysser Rognsfjorden. Cecilie mener vi er heldige som har så rolig sjø på det som er kjent for å være en lunefull fjord. Kjetil mener at det er slik på sjøen i Telemark. Alltid. 

Kjetil har mista kajakken og haiker.

Måkene

Vi finner en flott teltplass. Teltet er veldig nærme kajakkene og kajakkene er veldig nærme sjøen. Det er slike camper vi setter ekstra stor pris på. Kanskje er det fordi det gjør turlivet lettere. Men vi liker å tro at det gir oss en større følelse av nærhet til naturen. Det som i alle fall kommer altfor nært oss er de hundetusenvis av knottene her. Det er en nydelig kveld ute, men knotten jager oss inn i teltet samme hvor mye Mygga Kjetil smører ansiktet med. Cecilie har for lengst gitt opp middelet som hun mistenker irriterer henne mer enn knotten. Hun har dessuten nok med vepsestikket hun fikk rett før vi padlet fra Skien. Det klør noe helt utrolig. Det er kjedelig å konstatere at de siste ukene på tur har kveldene enten vært rolige og fine med sultne knott eller bydd på høljregn. Begge deler tvinger oss inn. Vi lengter etter noen gode kveldsstunder på svaberg. 

Cecilie trådde på en vepsebrodd og klødde i 4 dager etterpå. 2 netter fikk hun nesten ikke søvn.

En typisk morgen? :)

Livet i kajakk er ganske luksus når man bare har med proviant for 6 dager. Vi har plass til noen ekstra godsaker. Vi spiser brød til frokost og lunsj. I lasterommene er det også god plass til for eksempel egg, bacon, løk og purre. Cecilie står opp først og setter i gang med dagens forkost – omelett. 

Kajakkluksus - purre, løk og pølser har vi da plass til :)

Cecilie bruker bare faktor 50. Kjetil er ikke veldig fornøyd med det.

Vi lurer på om vi skal padle den uskjermede og værharde kysten ved Portør. Det er nemlig en mulighet å padle inn til Kragerø og følge noen vann som går ut til sjøen et stykke lenger sør. Da slipper vi det ekle kyststrekket. Men det er meldt roligere vind utpå dagen. Kjetil har padla om Kragerø før og er gira på å padle om Portør. ”Æ e itj på Sørlandskysten for å padle på nånn vann” konkluderer Cecilie. Vi prøver oss.

Vi stopper når vi har behov og finner koselige steder.

Det regner hele dagen. Vi har på oss tørrdraktene. De holder oss dessverre ikke tørre lenger. Verst er det for Kjetil som til tider kan vri opp ulltrøya si. Likevel er draktene fortsatt en god sikkerhet for oss i hard sjø. Det er veldig åpent inn mot Portør og vi blir overraska over bølgene og dønningene som slår rundt oss. Vi padler rundt et ekkelt nes og lurer på om vi burde ha padla via Kragerø likevel. Det virker litt roligere foran oss og det er lite fristende å runde neset en gang til, så vi fortsetter mot Portør. Regnet pisker og det er sent, men vi akter å fortsette litt til. Vi må nesten det. Det er lenge til padleboka vår har noen anbefalte teltplasser. Noen ganger føles padlebevegelsen så monoton. Men da padler vi feil. Udynamisk. Det er først når hele kroppen kommer i sving, ja når hele maskineriet jobber i takt, at man kjenner den ordentlige flyten. Samme hvor hard sjø det er. 

Været har blitt så dårlig at vi har blitt desperate. Vi kan ikke padle rundt det som er på venstresida her. Derfor bærer vi kajakkene mot der Kjetil står og litt lengre.

Vinden øker på og bølgene blir kraftigere. I mellom bølgene legger vi merke til alle manetene. De er overalt og vi lurer på hvor mange som får mulighet til å bade langs kysten i år. Noen steder padler vi gjennom ”basseng” av maneter hvor det er vanskelig å skyve fra med åra.

Det er først når hele kroppen 

kommer i sving, ja når hele 

maskineriet jobber i takt, 

at man kjenner den ordentlige flyten.

Etter en stund i det heftige været søker vi nødhavn. På hver eneste flekk hvor det går an å sette opp et telt er det bygd hytter. Eller kan man kalle det hytter? Svære hus virker mer beskrivende. Noen er nesten vulgære. Vi finner endelig ei hytte hvor det er noen folk. De har heller ingen forslag til hvor man kan sette opp et telt i området. Vi ser oss nødt til å låne plena til ei av hyttene. Heldigvis er det så sent at sjansen er liten for at hytteeierne kommer samme kveld. Men man kan jo aldri vite sier vi til hverandre mens vi steker pannekaker med et øre på gløtt. Vi er kalde som ispinner. Og det er i midten av juni. Cecilie skifter ulltrøye og roper: ”Kjetil! Jeg har fått triceps!” Kjetil er ikke like ekstatisk: ” Selv om jeg ikke kan skilte med like lang medisinsk kompetanse som deg Cecilie, så er nok sjansen stor for at den alltid har vært der.”

Våt.

Neste morgen står vi opp klokka fire og er i kajakkene klokka fem. Vi håper vi rekker noen timer med padling før været tvinger oss på land. De neste par dagene ser mørke ut med sine 12 m/s. Havet er roligere enn kvelden før, men vi cruiser i enorme dønninger. Likevel er det en fantastisk opplevelse å være på havet denne morgenen. Vi har stått opp med sola og nå lager sola vakre bilder mot det åpne havet. Her er det ingen holmer, det er åpent hav. Det gir en følelse av flyt og mestring. Vi vet ikke hvordan Himmelen er. Men vi føler dette kan være en liten forsmak. Vi smiler fornøyd noen gode minutter før vi blir sjøsyke. Kjetil har det fælt i noen timer. Kontrastene er store.

Maneter!

Himmelsk: Morgenstund har gull i munn.

Åpent hav

Måkene holder oss med selskap. Men til forskjell fra Telemarkskanalen, hvor vi til stadighet ble angrepet av dem, er de riktig så vennlige her. Vi passerer Risør og prøver å krysse Sandnesfjorden, men den er for hard. Vi snur og bestemmer oss for å proviantere i Risør, men vi er der så tidlig at ingen butikker er åpne. Vi venter og det slår oss at det ikke er ofte vi har stått og trippet utenfor en matbutikk.

Vi prøver oss på fjorden igjen. Værvinduet vårt er i ferd med å stenge, men vi synes fjorden ser roligere ut nå. Vi kjører på. Selv om det er utfordrende padling, føler vi at vi har kontroll. Det er en god følelse.

Rett før Sleipnesodden blir sjøen for stygg og vi må igjen søke ”nødhavn” på første og beste mulighet. Vi ender opp i et koselig hyttefelt. Vi får sette opp teltet på et jorde og vi møter Tore Fidje og hans svigersønn Jørn. Det viser seg at vi har en felles bekjent og at deler av familien er aktive i KRIK. Vi får grillmat og de inviterer oss inn på kaffe om kvelden. Vi får gode samtaler og blir litt kjent med alle de åtte voksne og fire barna på hytta. For et lykketreff å få treffe slike fantastiske mennesker! Vi er takknemlige.

Jettegryta på Silodden

Hjemmelaga skoleboller har vi også med fra Skien ;)

Vi får låne et jorde.

Tore er en tøffing og kan gjerne tenke seg å være med oss når vi padler rundt Sleipnesodden. Det er et berykta punkt langs kysten, kjent for spesielle grunnforhold og vanskelige bølger. Vi må vente til ettermiddagen for at vinden skal løye. I mellomtiden går vi ut til Sleipnesodden og ser på en av Nord-Europas største jettegryter. Naturkreftene kommer tydelig fram og når det viser seg at Tore har to kajakktraller på hytta virker det som en god ide å trille rundt punktet. Vi triller i kajakkene fulle av utstyr i 4 km.

Vi drar kajakkene 4 km. i stedenfor å padle rundt Silodden.

Samme ettermiddag kommer lillebror Martin og kona Beate til Risøya for å padle med oss videre. Nå er vi fire på tur! Det er stas. Stas å dele denne opplevelsen sammen med venner. Martin og Beate viser seg å være gode kajakkpadlere og de imponerer i bølgene. Første teltplass for gjengen på fire blir på Borøya. Før vi kommer dit høljer regnet ned som aldri før. ”Er det dette som kalles tropisk regn Cecilie?” roper Kjetil fra kajakken. Campen blir etablert og vi lager vår bogspesialitet: bog med potetmos, kålrabistappe og en maisboks. Idet vi skal legge oss, innser vi at det begynner å bli en dam under teltet til Martin og Beate. Det må flyttes, og det ganske kjapt.

Storveis besøk! Beate og Martin!

Vi henter depoet vårt på hytta til Nils Torbjørn neste morgen. Martin viser raskt at han har lest seg opp på forhånd og lært turreglene våre. ”Vil du ha vann?” spør han og gliser. Med så mye sol som vi får de neste par dagene, er det bra vi er flere som passer på at vi ikke blir helt dehydrert. Vi gleder oss over at bloggen har bidratt til at venner og familie har fått tatt del i turen underveis.

Borøya: Været er skiftende

Vi padler mot Arendal i sol. Været er i godhjørnet og tillater oss å padle på utsida av Flostaøya.

To brødre i fin flyt

Men det skjer en drastisk endring rett før Arendal. Makan til sommeruvær har vi ikke vært borti på turen. Lyn og torden, harde vindkast og regn som hamrer mot bakken. Gufsent. Bilene på Tromøybroa stopper helt opp og vi jobber oss innover mot land i utfordrende vindkast. Minutter senere står vi paralysert under et garasjetakutspring. Våte. Vi får skiftet klær i et kontorbygg like ved, uværet passerer og vi setter oss tilbake i kajakkene. Cecilie drar for å besøke venninna Sigrun i Arendal.

Rett før Arendal kommer et uvær over oss.

Arendal i solnedgang

Vi møtes igjen på Ærøya ikke langt fra Torungen fyr. Det er et nydelig sted å være. Solnedgangen gir oss fantastiske farger på himmelen og vi får smake på helt-alene-følelsen. Martin og Beate får smake på Real Turmat og vi pusser tennene til bølgebrus og fuglelyder.

Idyllisk frokost. Vi ser Torungen fyr til venstre

Sola steiker på teltet neste morgen og man må ut for å puste. Vi legger oss ut og steiker brød til frokost i sola. Dette må være Sørlandet på sitt beste. Beate er fornøyd.

Padlestart

Padlinga til Grimstad blir ganske utfordrende der det er åpent. Kraftig motvind og bølger fra sida er ikke letteste forhold. ”Dette kan æ lige” sier Beate med et smil. Hun er tydeligvis sjøvant tar været med knusende ro. Sola står høyt på himmelen, men det er kaldt. Martin øyner muligheten for å ta igjen litt brunfarge når vi tre andre tar på t-skjorte. Han sikrer seg med dette en overbevisende seier i VM i gåsehud. Lunsjen nytes på noen små svaberg på en liten øy.

Rast på et svaberg

Vi kommer til Grimstad om ettermiddagen, like etter at postkontoret stenger. Det er litt ergerlig for der inne ligger en pakke til oss fra Pappa Geir med kartene vi trenger videre. Vi kjøper inn til tacofest og nyter is på brygga en god stund før vi padler i Grimstads skjærgård og finner kveldens plass å bo. Grimstad har vært flinke til å bevare mange områder til fri bruk for innbyggerne. Det er derfor lett å finne et fint sted.

...hvor hardt kan 

man slå en fremmed geit? 

Vi nyter taco, lager sjokolademousse og finner fram soveposer og dunjakker. Det er ingen knott eller mygg og ingen regn. Det er skjønt. Men i det vi er i ferd med å tømme kasserollene, kommer et bakholdsangrep fra en skokk med geiter. Det er utrolig komisk. Vi greier ikke å jage de bort. De er fast bestemte på å slikke på hver eneste matrest, og de står bom stille. Beate står og greier ikke annet enn å le. Cecilie prøver å filme, men må til slutt legge seg på bakken når latterkrampa tar henne. Kjetil og Martin prøver desperat å oppføre seg som mannfolk og jage geitene bort, men gutta er litt bekymra for at geitene skal angripe med hornene sine. Til slutt finner de fram en kajakkåre, men hvor hardt kan man slå en fremmed geit? Vi ler så vi griner. Det er latterlig. Vi føler oss som byfiser der vi står maktesløse og ser på at noen geiter spiser opp tortillaene våre.

Sola står godt på neste dag også. Vi får en fin padletur til Lillesand. Det er åpent noen stykker, men med dette turfølget er det ingen problem. I Lillesand er det tid for å takke for gode dager på sjøen med Martin og Beate. Så er vi igjen bare to på eventur og fortsetter med kursen gjennom ”Blindleia” etter en is på brygga. Det er en nydelig kveld. Det er idyllisk å nyte middag på svaberg til solnedgang. Dette livet er så ukomplisert og fint. Så lenge vi er tørre og mette og varme er behovene våre dekket.

Middag i solnedgang

Leggetid i Blindleia

Vi står ganske tidlig opp neste dag. Vi er spent på padleturen til Kristiansand. Mange har fortalt oss om Kvåsefjorden og vi håper den er snill mot oss. Rett før vi begynner på fjorden ryker igjen wiren på roret til Cecilie. Hun bestemmer at vi likevel bare skal padle over mens det ennå er rolig. Kvåsefjorden blir en flott opplevelse med et stort belte av maneter midtfjords. Utrolig fascinerende!

Vi får oppleve Sørlandsidyll når vi padler gjennom Skippergata og vår personlige favoritt: ”Nåløyet”. Vi stopper for å lunsje med pannekakesteking og får hyggelig besøk av Martin igjen som er ute og padler kajakk med sin sporty svigermor Åse. Det blir en veldig koselig lunsj som avsluttes med et bad. Endelig fikk Cecilie noen å bade med ;)

Badetid med Martin og svigermor Åse :)

Nåløyet før vi krysser hovedleia inn til Kristiandsand.

Vi øyner muligheten til å padle rett over byfjorden ved Kristiansand i stedet for å padle inn mot byen. Det er ganske åpent, men været og sjøen virker grei. Rett før vi skal krysse ser vi Danskebåten i det fjerne. Fint at den ikke starta fem minutter senere! Vi venter til den passerer og padler til Hellevika hvor Martin henter oss. Kvelden byr på EM-semifinale og kjøpepizza. Vi er definitivt på vei tilbake til det ”vanlige” liv.

Kartene fra Pappa Geir er gode å ha.

Ida og Anders har kommet og vi spiser lunsj i bobilen før vi fortsetter fra Hellevika.

Da vi setter ut igjen neste ettermiddag opplever vi større dønninger enn vi noen gang har padla i. De etterlater ingen tvil: havet er mektig.

Kjekt med folk som heier når vi legger ut! :)

Vi nyter vår siste Real Turmat. Det er ikke så godt at det føles trist, men det er litt vemodig likevel. En mus springer hit og dit ved kajakkene og vi tar matposen med frokosten i innerteltet i stedet for ytterteltet.
 

Siste Real (på ganske lenge) nytes.

Frokosttid

Vi pakker oss ut av teltet neste dag og oppdager to store hull i innerteltet rett ved hodet til Cecilie hvor matposen har stått. Ved nærmere undersøkelser er det to hull i matposen også og hull i den uåpna skivede osten vår. Æsj! Vi er redde for at det er rotter som har laget de store hullene i teltet vårt, men vi later som om det er mus og snakker om hvor fantastisk god luktesans musa må ha.

Ikke rart besøket kan bite seg gjennom innerteltet når han kan bite seg gjennom dette!

Det er nest siste dag på bøljan blå. Det er nest siste dag på eventuren vår. ”Mest sannsynlig” forteller vi oss selv. For alt kan skje. Men innerst inne vet vi det; i morgen kommer vi til endes. 

Se min kjole den er blå som havet, alt jeg....

Vi har det ganske så trivelig i blant :)

Det blir en helgrå dag med masse tid for fargerike refleksjoner og betraktninger. Tidvis er det også veldig utfordrende padling. Det virker som om vi kommer utfor hardere og hardere sjø, men så handler det nok mye om hva vi oppsøker nå. Vi har blitt bedre padlere rett og slett. Vi runder et hardt nes og får kick av hvordan vi mestrer bølgene, dønningene og refleksbølgene. ”D e en heilt egen ro når man padle sånn hær i åpent hav” sukker Cecilie fornøyd. Kjetil svarer: ”Ja, det er utrolig vakkert samtidig som det er mektige krefter”.

Nest siste dag på eventuren.

Vi sparer ikke på maten eller bensinen lenger og det blir ostesmørbrød i lange baner til lunsj. Vi padler forbi Mandal og har et delvis åpent stykke igjen til Lindesnes. Vi padler strekker som bare blir mer og mer utfordrende. Ja, vi har faktisk aldri padlet i noe som ligner disse forholdene. Refleksbølgene kastes tilbake på oss fra bergene. Resultatet er spissbølger som erter kajakken. Det gjelder å padle på. Holde åra i gang og bestemme hvem som er sjefen. Være konsentrert, men ikke stressa. Holde hodet kaldt, men tenke muligheter. Være positiv, men også være ærlig om sine begrensinger. Være ydmyk, men også trygg på at man har noe erfaring. Padling i røff sjø er en balansegang.

Padlefingrer.

Vi når kveldens mål – Svinør. Nå er det bare 15 kilometer til Lindesnes. Som alltid får vi hjelp av vår gode venn Lars Verket og vi finner en fin teltplass. Vi er fornøyde i det vi setter opp teltet og lager middag for siste gang. Vi bardunerer for siste gang, vi fyller på bensin for siste gang, vi pumper liggeunderlagene for siste gang. Det er utrolig rart. Vi prøver å ikke tenke så mye, bare være, men det er utfordrende. Tankene flyr. Hva er det vi har gjort de siste månedene? Hvordan har det vært? Hva sitter vi igjen med? Ingen tvil om at det er vemodig.

De siste av turens 

3000 kilometer 

ser ikke ut til å bli 

noen sjarmøretappe.

Siste kveld må nytes.

De siste av turens 3000 kilometer ser ikke ut til å bli noen sjarmøretappe. Det er meldt økende vind utover dagen. Vi står opp tidlig og avtaler med pappa Anders, mamma Ida og pappa Geir når vi vil være på fyret. Frokost blir laga, men ingen av oss har særlig matlyst. Dagens rute er lagt. Mot målet vårt som ikke har vært målet. Vi snakker om hva vi vil huske best. Vi feirer en god eventur på vår måte – med finklær. Det er komisk og gøy å padle med skjorte og kjole.

Veldig fornøyd med den siste campen vår. Vakkert!

Vi raster litt

Padling i finstasen

Sjøen er langt fra rolig, men det er mye bedre enn vi fryktet. Helt til den siste kilometeren før fyret. For å komme inn til fyret må vi runde Lindesnes nes. Vi er ikke lenger i le for vinden. Dønningene velter inn mot kajakkenes venstre side. 20 meter til høyre slår bølgene mot de bratte bergene og kommer i retur. Bølgene fra havet og berget møter hverandre og lager et virvar. Et virvar vi befinner oss midt oppi, og padleåra slår alle tidligere frekvenser. 100 meter lenger fram ser vi Lindesnes fyr. Vi har kanskje aldri før på turen vært så utsatt som nå. Skulle vi heller gått dette siste stykket på beina? Er dette idioti?

Rett utenfor Lindesnes. Bildene er tatt av Ida og Anders som venter.

Skulle vi heller gått dette 

siste stykket på beina? 

Er dette idioti?

På land står bekymrede foreldre som ser kajakkene forsvinne mellom dønningene. I kajakkene sitter vi to i full konsentrasjon. Heftig, men begeistret. Vi har lagt en klar plan for hvordan vi skal padle dette siste stykket, men det er aktuelt å snu og vi prater i ett for å gjøre gode vurderinger. Vi roper beskjeder til hverandre for å overdøve bråket fra sjøen, og jobber oss framover. ”10 meter lenger fram!” ”Kjetil: mer til høyre!” ”Vi setter kursen rett mot land NÅ!!”.

Kontrasten er stor når vi minuttet senere er trygt i havn. Og ikke i hvilken som helst havn. Vi er framme. Retningen er borte. Fire måneders eventur er over. Vi blir tatt imot på en fantastisk måte av velkomstkomiteen. Det er kjekt at noen venter på oss der.

Hurra! Deilig følelse å mestre forholdene rundt neset.

Medalje og cola fikk vi :)

Tuppen og lillemor

Vi skriver oss inn i boka.

Obligatorisk bilde

Så lenge man har lyst
til å være ute også i morgen,
kan man være ute veldig lenge. 

Vi viser muskler som sikkert vil krympe bort ganske snart.

Velkomstkomiteen vår :)

Det er en deilig følelse å være framme, men mest rart. Hva nå? Skulle vi ønska vi kunne vært på tur for alltid? Eller er vi lei? Hvor lenge kunne vi ha fortsatt? Lindesnes har vært den planlagte endestasjonen i lang tid og det føles greit at turen stopper her. Men lei? Nei. Vi har brukt god tid på turen, men har samtidig ikke rekt alt. Det er massevis av fantastiske steder i dette landet som vi gleder oss til å oppleve. Så lenge man har lyst til å være ute også i morgen, kan man være ute veldig lenge. I alle fall i et land som dette. 

Det er 2518 km til Nordkapp. Vår rute var ganske nøyaktig 3000 km.