To på sporet

Reisebrev fra turens fjerde tur: Kilpis - Goldahytta –  Abisko

Dager: 8
Km: 204
Turens statistikk:
- Antall ganger vi har fått en nydelig, ferdiglaga middag: 1
- Antall ryper vi har sett: 567

Noen spor viskes ut straks vinden kjenner på dem. Andre spor setter avtrykk i hjertet. Og forsvinner aldri.

Vi er på vei til Dividalen. Et område vi har store forventninger til. Skal vi få se jerv? Vi har valgt en litt utradisjonell vei fra Därtahytta. Vi går rundt fjell i stedenfor over dem for å spare höydemeter og dermed belastning på kroppen. I det litt tunge föret speider vi etter spor. Nye og gamle. Vi finner masse dyrespor. Noen ganger ser vi spor etter mennesker. Av og til ser vi spor etter maskiner - scootere. Det er mye liv i spor. Vi tyder sporene sammen. Finner ut hvilket dyr det er spor etter, hvor travelt det har hatt det, om dyret har gått målbevisst eller sökt. Om sporet er ferskt speider vi etter dyret. Vi prater enda mer om skisporene vi finner. Hvor gamle er de, hvor mange har gått i samme gruppe, hvilken vei har de gått, om de har hatt med pulk. Like spennende er det å finne ut hvilken type pulk de har hatt. Vi finner ut om de har hatt med hund, om eierne har blitt trekt av den eller latt den löpe fritt. Vi analyserer om de er rutinerte turgåere. Vi gir personene navn og histroier. Et par av personene gir vi til og med diagnoser. Samtidig setter vi selv spor. Som kanskje andre vil ha samme glede av.

Kjetil hopper på Treriksröysa

"Hvilken dag er det i dag, Cecilie?" Cecilie gjetter fredag, men det viser seg at det er en lördag. Vi er i ordentlig utemodus. Ute, hvor ukedager ikke betyr så mye. Noen vil kalle det en boble. Vi står opp og det vi tenker på er hvor vi skal gå i dag, hvordan vi skal kle oss. Vi går rundt i natur, spiser godteri og synger. Vi går på ski. Det er det vi gjör. For en måned siden var vi i full jobb i Oslo. På tross av at hverdagen da var totalt ulik dagene våre nå, er det ikke noe vi tenker veldig mye på. Det å gå på ski med en tung pulk hver dag er den mest naturlige ting i verden. Sånn sett er mennesket utrolig tilpasningsdyktig. Det er en gave vi er födt med, men kanskje er evnen så utvikla at kontrastene etterhvert viskes bort. Kontraster som farger opplevelsen. Kontraster som gjör at vi setter pris på det vi er i. Vi pröver å ta med oss de sterke fargene mens vi er på eventur. Og av og til sammenligne dem med kontrastene til livet når vi ikke er her.

Det er fint å bo på Goldahytta hvor depoet vårt for denne turen ligger. Det er fint å bo på hytte. Fint å treffe folk. Vi liker DNT. De neste dagene bor vi mye på DNT-hytter. Vi antar at det gir mindre belastning på slitne skuldre og det er litt ekstra stas i påska.

Å sette sitt eget spor

"Hvilket land er vi i nå Cecilie?" Cecilie gjetter Sverige, men vi er i Norge igjen. I området rundt Treriksröysa må man fölge med på kartet hvis man skal vite hvilke lover som gjelder. Vi tok to rolige dager uten skigåing og tusla deretter inn til Goldahytta for å hente neste depot. Vi vil passe på Kjetils skuldre. Videre går nå ferden inn Isdalen. En dal vi har hört om og gleda oss til. Vi kunne gått en kortere vei, men vi bryr oss aller mest om hva vi har mest lyst til. "Om vi ikke får satt så mange telemarksvinger i löpet av turen, får vi i alle fall gjort det på kartet." sier Kjetil en dag. Det begynner å bli noen fine svinger.

På vei inn Isdalen

Förstespor

Spor på kryss og tvers

Det er ingen tvil om at det er vakkert her i Isdalen. Kanskje er "sökke fint" et mer passende uttrykk. Vi har lärt at det heter det. Sökke altså. Folk sier visst det i troms. Det har ligget et lett skylag rundt toppene her de siste dagene. Når vi går gjennom dalen forstår vi hva det er. Det er glitter. Glitter som henger i lufta. Og som er plantet på bakken. Glitter, som megabitene på kameraet ikke har kapasitet til å fange opp.
Midt i Isdalen er det et bratt parti med mange skavler hvor det egentlig bare er en vei ned. Heldigvis er det stikka akkurat her. Det er mektige fjell overalt. Ja, turen fra Kilpis til Abisko gir oss möter med skikkelige norske fjell. Kartmessig er ting forandret. Vi orienterer ikke lenger ved å tippe om haugen foran oss er den vesle ringen på kartet. Nå forholder vi oss til store fjell, og vi fryder oss. Vi er utrolig heldige som får se dette. "Vi går jo i en brosjyre!" roper Kjetil.

Fra Isdalen ned i Rostadalen

Straight line

Det solrike påskeväret fortsetter. Men det er kaldt. Gradestokken synker lavere enn den har gjort tidligere på turen. Det er rundt 20 minus på dagen. "Og han bikka i alle fall 25 grader i natt" sier de lokale.  Cecilie er utolmodig når hun fryser. Vil holde seg i gang. Ikke stoppe så mye. På dag 4 begynner hun å gå med enda et lag ull. Det gjör underverker.

Det er ingen av oss som liker å fryse selv om vi ganske mange ganger i löpet av dagen gjör det. Vi jobber konstant for å holde optimal kroppstemperatur uten at vi tenker over det. Kler på oss, kler av oss for å ikke svette. Hele tiden. Likevel fryser man en hel del. Det er en del av det å väre ute. Kanskje det er noe man rett og slett må akseptere.

Jula varer helt til påske? Noen dager dukker det opp ekstra spennende ting i lunsjposen.

Kveld og teltet er endelig satt opp. Vi strever med strikken i teltstengene som hver dag må strammes.

De store dalene, de mektige fjellene og de lange, hvite strekkene gir ro. Fred. Särlig i kveldslys når sola kryper under horisonten og vi har lyst til å gå enda noen kilometer. Da kan tankene vandre. Eller de kan stå helt stille. Fölelsen av flyt kommer ofte sigende. I dalen bortover mot Därtahytta kommer denne fölelsen. Kjetil går og gliser. Lykkerusen er intens, og takknemligheten er desto sterkere. To dögn senere må Kjetil i kjeller'n. I motvinden og snöen de siste 6 kilometerne til Vuomahytta går han på en "Brink". Hvert steg er en kamp og det föles som om skiskoene veier 100 kilo. Det er helt nödvendig å fylle på med noen sötsaker.

Slik svinger humöret. Opp og ned. Men vi svinger ikke alltid likt. Det er en del av eventuret og en del av opplevelsen.

Jervespor 100 meter fra teltet vårt.

På dag fem, eller dag 30 om du vil, går vi mot Dividalen. Etter en dröy mil tar vi lunsj. Planen var å gå fra Därta til Havgahytta, men skisporene vi akkurat kom inn på skal tydeligvis fölge sommerruta opp den bratte lia mot Jierta. Det er en kortere rute enn vår plan. Og der har vi trolig spor. Men ruta innebärer en hard kneik som kanskje ikke er särlig attraktiv for skuldrene. Og den er uansett ikke särlig attraktiv med tung pulk. Hva skal vi gjöre? Skal vi legge om dagens og morgendagens rute for å få spor å gå i? Går sporene dit vi vil? Er Dividalshytta full? Hvordan er Havgahytta? Hvordan er snöen i de ulike områdene? Man blir jo gal av slikt. Men vi er heldigvis litt abivalente begge to og gir hverandre tid. Jiertabakken virker for dumt, og vi bestemmer oss for å gå rundt fjellet.Valget kjennes bra. Vi får se at de store jervesporene vi kryssa like för lunsj går rett opp en fjellside og opp på et fjell. Derfra fortsetter de på spektakulärt vis langs fjelltoppen. Sporene forserer skavler og vi ser at rovdyret flere steder har klamret seg fast til underlaget. Sporene går ned mot en alt for bratt skrent, men snur oppover. Et stykke lenger vest viser sporene det samme. Tankene går. Har jerven värt på flukt og sökt nedover i terrenget? Har den lett etter et gammelt bytte den har gravet ned? Har den övet seg på å gå i bratt terreng? Men mest spennende av alt: Hvor er jerven nå? Like bak fjellet? Dette er utrolig spennende.

Mens vi funderer på dette kommer vi over et reinkadaver. Sporene i området forteller at det har värt mange interessenter, men hvem har tatt livet av dyret? Kan de store vingeavtrykkene avslöre at reinen ble angrepet fra luften, eller er det bare en ravn eller en örn som har värt og forsynt seg i ettertid? Var det jerven som nok en gang provoserte samene med å felle en rein? I en bok har vi lest at jerven i hovedsak lever av nettopp rein.

Vi fortsetter, og får raskt öye på noen reinsdyr. De löper litt, stopper opp og kikker på oss. Slik beveger de seg foran oss, og vi föler at vi er på tur sammen hele gjengen. Vi tar igjen sporene deres og kan se at de har värt på leit etter mat. Det tynne snölaget er gull verdt for reinen og de har god tilgang på mat.

Plutselig er det noe hvitt som forsvinner over en haug foran oss. Noen som var litt for hvitt til å väre baken på en rein. Like etter får vi se haren i fullt firsprang. Den er vakker. Den er rask. Vi er heldige og går rett på harehiet, en grop i bakken. Er det noen flere harer der nede tro? Sporene ut fra gropa er imponerende. Det er langt mellom potene. Men den kan slappe av, vi er ikke her for å jakte på den. Vi jakter på opplevelser.

Alt dette får vi oppleve på en ettermiddag. Vandringen er en opplevelse. Vi er i dyrenes rike og kommer virkelig tett på skaperverket. Dividalen nasjonalpark innfrir til tusen!

Kaldt, men ull er gull.

Vi reparerer ting så godt vi kan.

Hytteluksus.

Ser ned og utover selve Dividalen.

Sporene våre går opp og ned og forbi alle disse andre sporene. Rett för vi kommer ned i mektige Dividalen må vi igjen konstatere at veien vår, og dermed sporene våre, blir til mens vi går. Vi har en plan om hvor vi skal, men planene forandres hele tiden. Vi hadde en plan om å krysse Dividalen ved å gå ned området Havga. Da går man minst i skog, men snöen her er som regel dårligere enn lenger nord i Anjavassdalen. Nå föles det mer riktig å gå ned til Dividalshytta og Anjavassdalen. Selv om det betyr mange kilometer med skog. Det er nemlig mer sannsynlig at andre har fulgt hyttenettverket og gått der. Dermed kan vi ha glede av andres spor. Og slike situasjoner er vi i hele tiden. Hvor vi velger hvor eventuren vår skal fortsette. Det er en fantastisk frihet i det å velge hvor sporene våre skal settes. En frihet også dyrene, spesielt jerven kanskje, setter pris på.

På Dividalshytta får vi en fantastisk bekreftelse på at vi valgte riktig. Gjengen som bor på gamlehytta har spist frokost. Når vi kommer i kveldinga, etter en 11-timers tur, gir de oss det de ikke greier å spise opp. Og det er ikke hva som helst. Det er elggryte. Med sopp. Og bacon. Det er store mengder. I lykkerus takker vi for maten og tenker at det er så mye at vi skal spise elggryte til middag. En time senere er kaserollen tom. Vi har en enorm apetitt og slike matopplevelser er store.

Slik kan mennesker vi treffer forme turen vår. Sette spor i oss. Ikke nödvendigvis ved at de velger å gi oss noe. Som regel gir de oss noe uten at de selv vet det.

Turen setter spor på forskjellige måter.

"D här kalle ä et eventurland!"

De siste tre dagene veksler väret helt enormt fra sol til white out til sol igjen. Hele tiden. I det ene öyeblikket går vi på kompasskurs. I det andre önsker vi sola velkommen. På morgenen leser den ene det vi kaller påskeevangeliet. Den andre koker gröt. Hva skjedde i dag på skjärtorsdag?

Vi reparer ting. Cecilies pulkdrag som knekker i den bratteste bakken ned Dividalen. Cecilie må sy yttervottene og de tykke, tova innervottene på tomlene. Skistavene sliter her og det blir stor, kalde hull. Cecilie har også ödelagt den ene trinsa på skistaven. Den blir fiksa med strips. Kjetil hjelper Cecilie med å reparere og stiger flere hakk på handyman-skalaen i det han kan utrope at den ödelagte glidelåsen på Cecilies gamasj er fikset. Cecilie begynner å venne seg til at hun kan ödelegge ting og Kjetil kan ordne dem.

Hvitt

Voumahytta

På vei ned til Altevatnet. Dag 7.

Når vi begynner å gå på svenske kart finner vi ut at GPS-en vår ikke stemmer med koordinatene på kartet. Vi får etterhvert stilt inn GPS-en på riktig system. Men hvorfor trenger man å ha forskjellige system? Vi undrer.

Vi kommer ned på Altevatnet og vi tar ordentlig lunsj i dag. Cecilie har gleda seg til å overrakse Kjetil med konfekt. Sjokolade hun har hatt i pulken helt siden Nordkapp. Som hun bestemte at uansett skulle åpnes i lunsjen på denne dagen. På deres 1 og 3/4-års. Hun har lurt lenge på hvor de kom til å väre. Hvordan väret var. Hva de ville se. Det ble en munter lunsj.

Vi var overraska over hvor godt sjokoladen har holdt formen sin :)

Fullmåne

Etterpå går vi mot dalen som på folkemunne kalles "svenskedalen". Det er mye skog der, men skarelaget under nysnöen skal holde. Vi slår opp hjemmet vårt ved Geavdnavannet og nyter fullmånen.

Dagen etterpå kommer vi til Abisko, men veien dit föles litt lang. Svenskedalen viser seg å väre veldig fin. Det er utrolig mange ryper. Rett för vi kommer til svenskegrensa letter et kull på 50 ryper. Det er fasinerende å se dem. Enda mer fasinerende er det ganske å höre gakkinga deres hele tiden.

Vi elsker ski! Her har vi kommet ned på Torneträsk og skal starte og krysse innsjöen.

Klokka er fem da vi kommer oss ned på den store innsjöen Torneträsk. Det er 15 kilometer til Turiststasjonen hvor vi skal. Vi begynner å gå. Og det tar flere timer för vi föler vi har gått noe särlig. Det er en interessant opplevelse. Det blir seint för vi finner oss en seng, men gleden er dermed enda större for å få lov til å sove. Vi orker ikke å dusje.

Torneträsk

Påskeaften blir feira med åpning av påskeegget vårt, brödfrokost, dusj, pakking av pulk til neste tur, litt harryhandel av godteri og hjemmelaga hamburgermiddag.

Påske i Abisko

Det har värt fantastisk å oppleve og sette spor i Dividalsområdet. Noen spor varer evig, andre var der og da. Mye har de gitt oss. Alle disse sporene. Samtidig som vi selv setter spor blir spor satt i oss. Spor som vinden ikke kan viske ut.

Vi gleder oss til siste skitur. Vi tror vi er på sporet av noe...