Ville vest

Reisebrev fra turens tredje tur: Masi-Reisavann-Goldahytta

Dager: 7
Turens statistikk:
- Antall kartblad vi har brukt: 9
- Antall ganger vi har tenkt på före: 5987

Vi ville vest. Det ble vilt.

Å ville vest betyr mye opp og ned.

Vi befinner oss på toppen av det som må väre en morenerygg. Det går först opp for oss når vi har kommet oss opp på det vi trodde var en dump. Det er skumring og flatt lys. Hvis det hadde värt bedre lysforhold hadde vi knipsa i alle retninger. Ryggen er et par meter bred. På begge sider er det bratt 10 meter ned. Vi håper vi kommer oss ned herfra. Vi står höyere i landskapet og ser innover i dalen som vi skal gå gjennom. Det ser litt krnglete ut å kartet, men når vi ser nå er det mer enn kronglete. Det er små dumper overalt som ikke vises på kartet. Det er mye som kan skjule seg i kartet med 20 meters-ekvidistanse. Vi föler oss små. Og der og da begynner vi å forstå hvorfor vi aldri har hört om noen andre som har gått her.

Ruta vi har valgt mellom Masi og Goldahytta er litt utradisjonell. De fleste går via Kautokeino selv om det ser tullete ut på et kart. Breene i dette området på vidda har nemlig jobbet i en retning: nord-sör. Konsekvensene er at dalene, vannene, elvene og derfor også scooterlöypene peker en vei: mot Kautokeino. Og alle anbefaler å fölge de stikkede löypene.

Vi ser mer nöye på kartet og mener det er fullt mulig å gå sörvest slik vi vil istedenfor rett sör. Vi må gjennom noe skog, men får gått mest på myrer, vann og det som på kartet er betegnet ”fjell”. Det har vi hatt gode erfaringer med tidligere. Med vår rute får vi desssuten lage vår egne spor og slipper å gå i sporene til scootere. Vi har en fölelse av at vi kommer närmere naturen da. Planen er å gå innom Reisavann. Hvis man setter et rett strek fra Nordkapp til Bodö krysser den Reisa nasjonalpark. Vi har hatt gode fölelser for Reisa. Helt siden vi begynte å planlegge ruta i Nord-Norge har vi hatt lyst til å se hva Reisa kan by på. Videre derfra skal vi krysse grensa til Finland, gå på et scooterspor som går til Kilpis for så å gå til Treriksröysa og til Goldahytta. Vi er fornöyd med planen, men også spent. Vi arresterer oss selv. Kan det bli ille å gå gjennom litt skog?

To dager på Öytun tar knekken på loppene, gir oss tid til å vaske klär, gå på butikken og gir oss möter med de fantastiske folka der. Det er fristende å bli en dag ekstra for å lage oss feite pudderplanker, men Kjetil proklamerer at han har blitt en fjellskielsker så vi kommer oss avgårde. Vi stiller oss opp langs veien mellom Alta og Kautokeino. Vi skal tilbake til Masi. Tureventuret skal fortsette. Cecilie har dårlig magefölelse og tror ikke at bussen kommer. Det kommer heller ingen buss, men en minibuss. På forunderlig vis får vi plass til alt pikpakket og suser avgårde.

Frokosttid ute med sveiveradio. Herlig!

Det er kveld i Masi når vi kommer fram. Vi setter opp hjemmet vårt og legger oss. Vi våkner til en morgen med sol og det blir frokost slik som Cecilie liker det med koking ute. Vi går på gamleveien mot Kautokeino. I lunsjen inntar vi Elisabeth Håkenruds hjemmelagede bröd. Det er nydelig. Etter lunsj fölger vi ikke lenger scooterlöypa, men Mazejåkka. Det er jo det som er planen. Selv om det også var fristende å gå mot Kautokeino. 60 km står det på et skilt. Cecilie lurer på om vi er streberske som absoultt skal gå vår egen vei. Kjetil har jo også litt vondt i skuldra. Selv argumenterer han med at vi får gode erfaringer og turopplevelser. Cecilie er enig og vi begynner å gå.

Vidda

Vi merker fort forskjellen. Man må jobbe mer for fremdriften, men det går fint.  Men hvem har egentlig sagt at framkommeligheten på scooterspor skal väre referansen vår? Vi får en nydelig ettermiddag og kveld på Mazejåkka og får god övelse i å teste is og overvann. I solnedgangen finner vi en hytte som står åpen. Den ser koselig ut. Etter å ha gravd oss inn finner vi ut at vi har det langt koseligere i svalbardteltet vårt. Det föles godt.

Mazejåkka.

Det er vindstille og stjernekart når vi legger oss. Men så kommer vinden. Den vekker oss flere ganger og rösker i teltet. Vi har ikke brukt alle bardunene. Kanskje har vi blitt litt rundere i kantene etter noen uker på tur. Etter at Kjetil har gått ut for å sikre teltet bestemmer vi oss for at fra nå av skal alle bardunene festes. Hver gang.

Vi våkner til en fin söndag, og det betyr at det skal stekes pannebröd. Brödet er godt, men skuldra er vond. Den er vond. Cecilie foretar noen undesökelser, konfererer med fysioterapeutkamerat Sigurd Vatne og retter mistanken mot den lille rakkar’n: festet til supraspinatus i höyre skulder. Det er kanskje litt tidlig å si enda. Vi begynner å gå.

Det er en slik grå dag med flatt lys. Det snör. Vi ser ikke så mye, men orienterer fint etter kompasskurs. Når det ikke er så mye å rette fokus mot utover, retter man kanskje mer fokus innover? Vi har i alle fall gode samtaler der på den hvite vidda. Det er igjen krevende före, men vi har ikke så mye stamping at noen blir irritert. Da det lir mot kveld kommer vi til dalen vi skal gjennom. Og som vi altså etterhvert finner ut at er veldig spesiell. Det lange navnet i seg selv burde kanskje gi oss en mistanke om ugler i mosen - Sorvosnjoaskkebuolzzat. Hvis vi hadde kunnet samisk ville vi visst at elg og morenerygg var noen deler av navnet.

Vi kommer oss ned fra moreneryggen og går litt innover dalen. Vi ser oss ut en rute; 30 meter flatt fremover og opp på en liten, trekledd haug. Etter 20 meter må planen revurderes, da et dypt juv kommer til syne. Slik forserer vi enorme morenerygger og tenker på kreftene som har värt i sving. Det er mektig. Det er krunglete. Det er ikke skuterspor. Men fölelsen av å utforske noe nytt og urört er absolutt tilstede.

Morgenstund har gull i munn. Og snö.

Vi våkner i moreneland. Nå er skuldra fäl. Hvem hendvender man seg så til når man er i beit? Vi vet ikke helt. Sykepleieren på legekontoret i Kautokeino foreslår Voltaren, og Cecilie fisker tabelettene fram fra förstehjelpsskrinet. Vi får delt tanker med Tom som er lege og pappan til ei venninne av oss. Det er bra. Vi er beredt. Beredt på basking i de grönne rutene på kartet.



Moreneland

Det er vanskelig å se hvor vi kan gå når det er så kupert og flatt lys. Vi forsvinner for hverandre bak hauger. Vi roper det aller höyeste vi greier, men selv om det er vindstille hörer vi ikke hverandre. Vi blir redde. Helt til den andre dukker opp bak haugen like fin som för.



Vi beveger oss ned i björskeskogen, men sikter oss inn på myrene. De har bärt oss fint de foregående dagene. Men slik er det ikke her. Det hjelper litt å se at en elg samme morgen har gått i området, og at den har sunket lenger ned i snölaget enn oss. Men likevel.. Vi opplever rett og slett verdens verste snöforhold. Og hva er så verdens verste snöforhold? I bunnen har vi sukkersnö som ligger rett på bakken. Over dette ligger det et litt fastere lag som byr på ypperlig gjennomslagsmuligheter. På toppen ligger det et fersk lag med lössnö. I kombinasjon med humpete terreng er dette egentlig krise. Det faste laget er av litt varierende kvalitet og bärer av og til litt, men ikke nok. Der er også veldig vanskelig å se noe mönster i hvor det bärer. Og der snölaget bärer, holder det som regel ikke mer enn tre skritt för skiene igjen bryter snölaget. Og dersom det skulle holde et par meter, kapitulerer ofte snölaget når vi legger vekt på for å dra pulken opp på skaren to meter lenger bak. Man må kjempe for hvert skritt. Utforskerfölelsen blir utfordret. Hva i all verden er det vi gjör her? En fölelse av streberskhet velter over Cecilie. Tanken kommer: man kan jo tilegne seg andres erfaringer om at björkeskog er noe dritt. Man trenger jo ikke å erfare det selv kanskje? Tankene blir skyvd bort og vi fortsetter å bakse. Alt ligger til rette for at stemninga skal väre elendig.



Jobbe, jobbe.



Klabbe, klabbe.


Men det er den ikke. Kjetil går hele dagen med en stav og som nummer to for å avlaste skuldra. Han kan jo ikke klage. Men at Cecilie holder motet oppe er bare til å ta av seg hatten for. Vi holder på i 10 timer harde timer. Og vi forflytter oss hele 15 kilometer. Vi snakker 1,5 km/t i snitt:) Det er ikke särlig raskt. Enkelte partier tråkker vi spor til oss selv og går tilbake for å hente pulkene. Et sted bruker vi 45 minutter på 200 meter. Det er ikke vits i å klage. Det er jo bare komisk. Latterlig.

Dagen etter er det ikke fullt så latterlig. Det er mildt. Föret overgår det som vi definerte som verdens verste i går. Snöen på toppen er tyngre enn i går og for hvert eneste skritt må skituppene sparkes opp gjennom snöen for å ta et nytt skritt. Det blir mange ”trått-före-drops” fra Lars Oven. Det begynner å snö. Store snöfnugg. Men de blir raskt til regndråper på klärne. Vi er snart kliss klass. Og det blåser midt i mot. Toppen av kransekaka er de store klabbene som er umulig å bli kvitt under skia.

Men når alt håp synes å väre ute hörer vi den deilige lyden. Fra en scooter! Med ny giv karrer vi oss opp til scooterlöypa mot Reisavann. Vi har tatt en lang omvei for lettere å komme inn på den. Men under disse forholdene er det helt klart verdt det. Sist gang vi så scooterspor ville vi helst unngå de. Nå föltes de som himmelen. Vi tok av våre gode venner fellene som vi har brukt hele veien, smurte på lilla og gikk mot Reisahytta. Det var en helt fantastisk fölelse å gå uten å falle gjennom snöen. Uten å måtte bröyte. Klokka var 17. Og det var 12 km til Reisahytta, men vi fölte oss uovervinnelige. Vi ropte av lykke. Vinden kom og törket klärne, blå himmel kom til syne og vi gikk i solnedgang oppver mot fjellene i Reisa. Vi sang. Slik er livet, både på tur og hjemme. Det går ned og opp.


Er det rart at scootersporene föltes som deilig? :) Akkurat her föler vi at vi legger vidda bak oss.



Trötte på Reisahytta etter lange dager.



Vi kommer fram til Reisahytta i perlehumör i det det blir mörkt. Det viser seg at det ikke er en ubetjent åpen hytte slik det står på kartet vårt. Det er en av Statsskogs hytter som de leier ut. Akkurat nå er det et par fra Hallingdal som har leid hytta en ukes tid. Ja, vi har bare flaks som kommer dit når det er folk der. For vanligvis står hytta stengt. Snille som de er, inviterer Kjell og Aslaug oss inn. De sier at vi selvfölgelig får sove der og törke tingene våre der. De har nemlig opplevd noe lignende för. Da var det 8 studenter fra Tromsö som hadde gjort samme feil som oss. Vi er takknemlige for å nyte innelivets gleder litt, men merker oss at vi må sende en mail til kartverket.

Vi våkner og er usikre på hvordan dagen blir. Skuldra til Kjetil er ikke helt på lag. Vi finner en knaus med dekning og ringer Tom igjen. Og Sigurd fysioterapaut igjen. Og Sigurd medisinstudent slår vi også på tråden. Hva er prognosene på dette? Vi er helt avhengig av å ha gode skuldre på turen videre. Om en liten måned skal vi padle Helgelandskysten. Vi vil ikke risikere at resten av turen blir ödelagt. Vi skjönner at Kjetils lemmer trenger hvile og at denne utrolig krevende baksinga ikke er bra.
 

Hm. Råd.

Fregner

Eventuret fortsetter på snodig vis. Öystein, som jobber i Ymber (kraftlaget i Nord-Troms), kommer innom hytta vår. Vi mötte han på scooter kvelden för på vei innover til Reisavann. Öystein er utrolig god med oss og sier at vi gjerne må väre på bedriftshytta hvis vi vil hvile der. Og hvis vi vil til Kautokeino kan vi sitte på med kraftlaget som skal kjöre dit samme ettermiddag. De er ferdig med å legge inn ström på samehyttene her oppe nå.

Kautokeino blir som å gå tilbake for oss. Vi plundrer. Prater sammen om hva vi skal gjöre. Vi har 4 dager til Kilpisjavri, men det avhenger av godt före. Da Öystein sier at vi også kan sitte på med han til Kilpisjavri neste dag (og ja, han har selvfölgelig henger og plass til pulkene våre), hopper vi på scooterne til kraftlaget. Vi ser vidda og stedene vi har passert. Vi blir nesten litt rört når det går opp for oss hvor langt vi faktisk har gått. Det er ikke ofte vi får muligheten til å se tilbake slik.

Midt på vidda dukker Kautokeino opp. Det er akkurat det samme terrenget som vi har beveget oss i de siste dagene. Bare at det er hus mellom disse velkjente björketrärne. Det er litt rart å väre her. Vi har så mange ganger stritta  imot veiene dit. Og så endte vi opp her likevel. Det er spennende hvordan eventuren utvikler seg. Hvordan vi får treffe på mennesker som former turen vår bedre og hvordan uventede ting skjer.

Vi takker hele kraftlaget som har hjulpet oss. Og mer skal det bli. Vi får til og med sove i kraftlagets senger i Kautokeino. Vi lager middag og har det trivelig i lag med de andre som pendlerne som også overnatter der.

Kraftlaget har selvfölgelig smörebenk på arbeidsplassen. Vi får glida skia våre med Öystein i spissen som vet hvordan det skal gjöres.

Kveldsstemning i Kautokeino.

Neste dag kjörer vi til Kilpis og vi ser norske fjell i horisonten. Vi gleder oss til å begynne å gå igjen, men vi skal hvile litt her i Kilpis först för vi går rolig mot Treriksröysa og Goldahytta. I pulkene våre har vi med oss en stor dose takknemlighet til Öystein og andre, både på vidda og hjemme, som har värt så gode med oss disse dagene. I tillegg er vi lasta med erfaringer om före og kunnskap om at björkeskog har mye fint dyreliv og terreng, men at det er krevende i slikt före. Man kan ville så mye man vil. Men av og til blir det for vilt.

Dag 25

Vi ser tilbake på dager som har vært utfordrende på mange måter, men som har gitt oss mange erfaringer. Vi har blitt glad i vidda. I dag skal skuldrene til Kjetil hvile. Vi tar med oss påskeegget vårt og sitter på med Øystein til Kilpis. Vi begynner å gå videre derfra om en stund. I dag vil vi takke Tom Christensen (faren til Ingrid Marie) som har vært veldig god å prate med i forhold til skulderen til Kjetil. Også en stor takk til alle på Ymber som har vært så gode med oss.

Dag 24

Vi vil herved presentere en ny helt; Øystein. I går kveld møtte vi han på en skuter ved Reisavann. I dag har han og resten av kraftlaget kjørt oss til Kautokeino og i kveld har vi hygga oss sammen. Vi legger oss nå i senger med dyne og pute. Vi er takk
Skuldra får nå ro.

Vi til hilse til Trine og takke for oppmuntringa. Du er herlig!

Dag 22 og 23

Vi bakser avgårde i dyp tung gjennomslagssnø. Cecilie foran gjør tidenes brøytejobb og Kjetil tusler bak med en stav og senebetennelse i skuldra. Håper på å nå Reisahytta i dag. Men vi har det bra:)

Dag 20 og 21

I går gikk vi 23 km fra Masi og hadde en fin lørdag i sol. Vi har valgt en nokså utradisjonell vei til den finske grensa og er spent på hvordan denne og de kommende dagene blir. Kjetil sliter dessuten med en skulder som doktor Lund ikke riktig vet hva kommer av. I dag stålsetter vi oss for en del bjørkeskog. Til frokost er det brød i dag siden det er søndag. Nam! Vi vil hilse og takke alle på Öytun som vi har mött mens vi har värt der :)

Strøkent med noen overrakelser

Reisebrev fra turens andre tur: Olderfjord – Masi

Dager: 9
Km: 178
Turens statistikk:
- Antall Real Turmat fortært:14
- Antall loppestikk: 1262

Det er langt dette landet. Det meste er nord.

Stillhet og ingen mennesker. Bare oss. Sammen med rypene som lar høre fra seg på karakteristisk vis. Det er så kaldt at det ligger et frostlag i lufta. Sola trenger snart gjennom og åpner opp det videlange landskapet og muligheten for å få varmen. Snart skal vi varme opp de stivfrosne skiskoa og speide ut over horisonten. Man skulle nesten tro at man var på Finnmarksvidda.

På turen til Masi går vi fra å lage tofelts vei til å lage firefelts motorvei. I Olderfjord er det kjekt å møte brøytemannskapet vi har fått med fra Trondheim; Silje, Geir Erik og huskyen Vistas. Vi er takknemlige for at vi har gode venner som kjører to dager slik at vi kan være på tur med dem. Kanskje sier det nok aller mest om det fantastiske området vi har vært på tur i. Silje og Geir Erik har mye humor, men også mye kunnskap og erfaring. De har begge gått Norge fra nord til sør, hver sin gang. Vistas er nok kanskje likevel den med mest erfaring i hele gruppa. Senest i fjor var han med i Finnmarksløpet. Turen til Masi skulle ikke bli et løp i Finnmark, men en real trivselstur der vi fikk smake på rikt dyreliv og den deilige følelsen av å gå uten t-skjorte, men også en overraskende kløe og storm dukket opp. Igjen.

Det er bare nødvendig med brøytemannskap de første mila fra Olderfjord før vi kommer opp til fjellet. Der er det avblåst og godt skareføre. ”D e ekstremt lite snø i år” hører vi overalt. Vi kan se det og lurer på hvor langt sør vi kan regne med å gå på ski. Ofte prater vi om snø og føre. Hvor rart det er hvor forskjellige forhold vi ønsker oss nå når vi går med fjellski og pulk kontra telemarksski på topptur. Jevn skare, kanskje med et ørlite lag løssnø som feste i motbakker, er vårt pudder nå. Vi lærte oss et nytt ord i Oslo før vi dro: strøkent. Det er nok det føret er her oppe på fjellet. Strøkent.

Familien Bringedal/Storesund

Strøkent

Opplysning på høyt plan.

I Olderfjord begynte turen med tørt utstyr og tørre klær. Det føltes så unødvendig at det snødde slaps og alt ble fuktig igjen allerede den første kvelden. Pytt sann. Vi vinka adjø til havet, som vi ikke ser før vi er i Fauske, før vi trasket innover vidda. Med oss hadde vi den gode langtidsværmeldinga og ordene fra de lokale friskt i minne: ”så læng dåkker kjæm dåkker til Olderfjord, så e dåkker redda”. Snøvær ble til sol som ble til snøvær som ble til sol som ble til snøvær. Selv om det stadig svingte, var det ikke nødvendig å hele tiden vurdere om det var forsvarlig å fortsette innover fjellet. Vi kunne traske og vandre inn i andre tanker enn om vær. Fordøye dansende nordlys, stoppe for å se på dyrespor, beundre vakre snøkrystaller, undre oss over formasjoner i terrenget og filosofere over tur og liv. Nyte det å være sammen. Det var deilig.

Utfordrende å slå opp telt når det stormer.

Hakken i plata kom på dag 11, den tredje dagen på tur. Mens vi pakka ned campen økte vinden og det ble stadig dårligere sikt. Vi satte kompasskurs og begynte å gå. Det ble white out og motvinden ble sterkere. Kjetil stod med kompasset bak, sjekka kursen. Det var vanskelig å gå. Det var vanskelig for Vistas å forstå hvor han skulle gå. Vi visste det var relativt flatt, men det føltes likevel som om vi gikk nokså bratt. Til slutt hadde vi så liten framgang at vi ble nødt til å stoppe. Det var en kamp for å sette opp Geir Eriks Hillebergtelt, selv om vi vare fire. Været ble verre og vi konkluderte med at det måtte være storm nå. Den våte snøen føyk overalt. Den fylte alle lommer som var åpne og smeltet i det den traff ytterbekledninga vi hadde på oss. Det er ikke ofte man skulle ønske det var kaldere når man er i Norge. Men i sludd gjør man det.

Stormen har stilna litt utpå kvelden. Stiv kuling.

Trygge på at vi hadde et godt telt, kastet vi oss inn klissvåte. Dagen som værfast gikk relativt fort. I ettertid virker det rart at vi psyka hverandre opp da vi måtte ut på do, men det var faktisk helt nødvendig. Hva velger man så når været står på? Skal man stå med ansiktet eller rompa mot vinden? Etter smertefull testing er svaret klart: ansiktet mot.

Alle gjør sitt for å holde varmen.

Til kvelden roa det seg litt. Nok til at vi slo opp Svalbard-teltet vårt. Den kvelden var første gangen vi kosefyra i teltet på turen. Vi syntes det var verdt å ofre litt bensin da.

Bedre vær.

Vi våknet til mindre vind, sol, nedgravde staver og pulker og et Hillebergtelt som hadde revnet for første gang, selv om det har vært med Geir Erik Norge på langs før. Det var godt å komme til Bastingamma i Stabbursdalen. Godt å fyre og steke pannekaker, Cecilies favoritt. Vi fikk tørke soveposer og klissvåte liggeunderlag. Briskene var litt små å dele, men vi var takknemlige for å sove en natt i en fantastisk koselig gamme. Vi spiste frokost med musa, som var fastboende der, før vi gikk gjennom bjørkeskogen og opp på snaufjellet. Vi ville ikke ta sjansen på å gå nedi Stabbursdalen med tanke på kaving i løssnø.

Boazoaidier (reingjerde) må av og til krysses.

Vidda

Leking med Vistas

Fortsatt vind, men av den vennlige sorten.

Uka herfra til Masi skulle vi få lov til å nyte stort sett fantastisk vær og dyreliv. Det begynte med at Cecilie oppdaget noen store røde knuter på lårene. De så og føltes som gigantiske myggestikk. Og det ble bare flere og flere. Begge lårene ble helt fulle av det som hun selv, etter litt research, diagnostiserte som loppestikk. Kløinga var aller verst om kvelden og på tross av skift, frysing av tøy og vasking ble det ikke bedre på turen. Plutselig fikk ordet ”loppekasse” en helt ny dimensjon for Cecilie. Det føltes ikke veldig bra å gå ned i en sovepose som stakk. Og for de av dere som skulle være bekymret for at disse loppene har gått i blodet, kan vi berolige med at Cecilie har hatt det flere ganger tidligere og har dannet sterke antistoffer.

Gaupespor.

Gaupesporet måler Kjetil til 2,8 m. langt.

Dyrelivet etter denne loppeinnvasjonen, ble av mer synlig kvalitet. Høydepunktet var nok da vi så en gaupe løpe oppover fjellsida da vi var i Stabbursdalen. Vi så også en del fjellrev, havørn og mange ryper. Kjetil forsvant rett som det var i løpet av dagen fordi han fulgte spor på kryss og tvers. Han har i løpet av turen blitt en sporkjenner. Geir Erik elsker å fiske. Vi fant fort ut at vi likte isboret han hadde med. Det var finfint å slippe å smelte så mye snø. Gjennom hullene i isen fikk Geir Erik også fram liv. Først en røye. Da vi teltet på den gigantiske innsjøen Iesajavri hørte vi jubelrop om morgenen. Da hadde han fått en ørret på kroken. Det er en ganske god prestasjon med tanke på at man har glemt fiskeutstyret i bilen. Det virker nesten for godt til å være sant at de eneste menneskene vi møter den første uka på turen er to damer som vil gi bort fiskeutstyr til Geir Erik. Alt ordner seg i nord sier noen. Vi kan bekrefte at alt ordner seg i Finnmark.

... intet vinner.

Den som intet våger...

”Dåkke og dei godteposene dåkkas altså” sier Geir Erik en lunsj. Det er ikke rart. Vi snakker stadig vekk om lunsjposene våre. Finner en ekstra god ting og bytter til blodpris når den andre er ordentlig desperat. Erter den andre, men også gi bort en ekstra godbit når vi vil være snill. Roper høyt hvis vi i dagens lunsjpose har fått daim-sjokolade eller sjokolademandler. Annonserer når vi har funnet en ekstra god Jelly Bean eller sur smågodt-ting. Utveksler om vi har fått store eller små rosiner i dag. Om vi fant noen tranebær. Hvor mye vi har igjen av marsipanen. Entusiasmen rundt dette har vært stor de første 18 dagene. Alt av innhold har vi jo kjøpt et sted så vi snakker ofte om hvo de forskjellige tingene må komme fra. Den eller den posen fra Danskebåten, Århus, USA, Trondheim eller rester fra turen til Antarktis. Vi elsker lunsjposene våre. Silje og Geir Erik får oss litt ut av lunsjposebobla vår. De spiser blant annet potetmos. Og ettersom det blir lang lunsj med påskebenk nesten hver dag, slår vi oss på potetmosbølgen på turen til Masi. Lunsjen toppes som regel med en pose Rett i koppen og kakao eller solbærtoddy hvis vi er ekstra sultne. En av dagene har vi skileik under lunsjen. Etter over to timer vandrer vi videre i sola uten hastverk.

Nesten hver dag lagde vi påskebenk i lunsjen. Denne dagen passet benken veldig bra til været.

Skileik i lunsjen.

Kjetil bruker lunsjposen til å være snill.

På Stabbursdalsvatnet den 14.ende dagen begynner vi å prate om hva vi savner av mat. Vi har ikke snakket om det før. Det å snakke om lunsjposene våre har hittil vært mer enn nok. Det kommer nok av at vi er sultne og merker at kroppen har gått noen mil. Cecilie har lyst på jordbær, Kjetil har lyst på kjøttkaker i brun saus. Men det tar ikke lang tid før vi prater om lunsjposene våre igjen.

Sola er på vei ned og det er på tide å finne leirplass.

Nøgd.

Vi orienterer oss i Stabbursdalen.

En nydelig dag.

Stabbursdalen

Vi lager motorvei!

Vi kommer ned til innsjøen Iesjajavri.

Lars Oven som har hjulpet oss med depoene på skituren har sendt med motbakkedrops. Tusen takk!

Solnedgang over Iesjajavri.

På innsjøen får Geir Erik en ørret på kroken.

Fra innsjøen Iesjejavri følger vi scooterspor til Masi. Det er ca 50 km, 2 dager for oss. Til da har vi nesten ikke fulgt scooterspor. Det går radigere når man slipper å hele tiden vurdere kart og terreng som ellers. Men man får ikke den samme friheten langs den stikka scooterløypa. Vi finner ikke noen god plass å sette skia. Skifter ”skinner” hele tiden. Det beste er å gå ved siden av. Både for bein og tanker. Dessuten kan scooterløyper være fallgruver for oss på ski. Etter 15 km fra Iesjajavri konkluderer vi med at vi har gått i fella. Innsjøen ligger nordvest for Masi og løypa gikk sørover, men brekte aldri av vestover. Da vi var rett vest for Masi begynte vi å bli bekymra. Det var dumt å brekke vest selv fordi terrenget var i mye skog. Vi gikk på for å komme til krysset før det ble mørkt. I solnedgangen gikk vi forbi det første huset vi så på turen og mannen som bodde der sa at løypa skulle brekke vestover nede på vannet. Vi gikk noen kilometer til på et vann før det ble mørkt og vi satte opp leir. Vi nøt et fantastisk nordlys før vi la oss i troa på at løypa jo skulle gå vestover rett bortenfor der vi lå.

Neste dag stod vi opp tidligere for å rekke å gå til Masi. Vi gikk fortsatt sørover et par kilometer på det lange vannet. Der traff vi faktisk på Terje som var på vei til Nordkapp fra Lindesnes. En same kom også og sammen fant vi ut at løypa hadde gått vestover rett nedenfor det huset der vi hadde vært og spurt. Vi hadde altså gått på scooterløypa i 2 mil og på de eneste 50 meterne vi ikke gikk på den lå krysset mot vest. Det føltes så unødvendig å gå fram og tilbake slik. Det var utrolig utfordrende å nyte vær og natur da vi gikk kilometerne tilbake nordover. Det ble ikke topp stemning i gruppa før skituppene pekte vest. Disse to siste dagene ga oss en nyttig erfaring. Scooterspor er fristende, men man må stole på seg selv og gå sine egne veier.

Vårs.

Familien Bringedal og Storesund kjørte tog ned til Masi. Geir Erik fikk visst krampe i leggene etter ploginga.

Spennede fenomen.

På de siste milene til Masi nøt vi sola i bare ullundertøy og gledet vi oss til å komme til Øytun hvor Kjetil har vært i to år. Vi hentet depoet vårt hos Oves Varesenter i Masi og dro til folkehøgskolen hvor vi nå vasker, tørker, pakker og fryser. Cecilie har fått noen gnagsår vi må stelle, liggeunderlagene har allerede fått seg en trøkk, Kjetils ”tapper” på skistavene ble begravg da vi brukte dem som plugger og det har skjedd en feil med depoene slik at vi må skaffe oss en del kart for ruta videre.

En snill Ove tok oss imot på Oves Varesenter.

Når vi ser på turen vi har vært på, konkluderer vi med at vi ikke akkurat har gått den kjappeste ruta til Masi, men at vi nå faktisk kan begynne å se på Norgeskartet at vi her nordpå har beveget oss et lite stykke nedover dette lange landet. Og slik som Rolf Jacobsen skriver er det meste av dette landet nord. Det kan vi like. Nord er jo best.

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.
Rolf Jakobsen