Dessert

Reisebrev fra turens 7.ende tur: Sandnessjøen - Rørvik

Dager: 8

Km: 221

Turens statistikk:

- Antall padletak hver: 83 980

- Antall øyer, nes, viker med ordet "hest" i seg: 394

Først middag. Så dessert. 

Noen ganger må man jobbe seg gjennom middagsmaten for å kunne spise den herlige desserten. Padleturen fra Bodø til Rørvik føltes litt som middag og på strekningen Sandnessjøen – Rørvik var det på tide å bøtte innpå med dessert.

Det betyr ikke at den første delen av padleturen var dårlig, men vi trengte tid til å komme i gang med padlinga. Tid til å lære og erfare. Tid til å få på plass rutinene. Og så kan det jo sies at været i tillegg var litt i overkant utfordrende før vi nådde Sandnessjøen.

Så, plukk frem et kart og ta en titt på området sør for Sandnessjøen. Hvor vil du helst padle hvis du kan velge fritt? Du kan jo padle ”langs land” og holde deg langt unna skjærgården. Men, det du helst vil er å padle ut mot Dønnamannen, forbi Herøy, oppleve alle småøyene som danner Husvær og de andre værene og sikte deg sørover mot Vega. Derfra vil du padle inn til Ylvingen, sjekke ut Himmelblåøya og sette kursen mot Brønnøysund og Torghatten. Og hvis du i tillegg forhører deg med lokale får du tips om å ta en tur i Torgværet og nyte området rundt Sømna ekstra mye.

Problemet er bare at denne ruta inneholder en del smålange strekker med åpent hav. Ruta begynner med en 2 km lang kryssing over fjorden hvor skipsleia går. Videre går ruta mellom masse småøyer som kanskje ikke gir så mye le om det skulle blåse opp. Og til sist har du det 7 kilometer lange strekket fra Ylvingen mot Brønnøysund. Vi gjorde litt research på hurtigbåter og fant ut at en båt skulle være innen rekkevidde om værutsiktene skulle bli for ille. Samtidig aksepterte vi at vi måtte regne med å ta båt fra Vega eller Ylvingen til fastlandet.

De syv søstre kommer fram når vi begynner. Sandnessjøen er nok ikke den verste plassen å bo :) 

Etter to vindfulle dager i Sandnessjøen var vi, og været, klare for å fortsette turen. Vinden roet seg like etter at vi la fra land og vi fikk en fin padlestart med fjellet Dønnamannen rakt fram og De Syv Søstre i kveldssol bak oss. Kryssinga på drøye to kilometer blei rett og slett en lang fotoshoot. Cecilie tar bilder mens Kjetil tuller der han padler i solnedgangen: ”Vi er ikke her for å ta fine bilder veit du Cecilie. Vi er her for å bygge biceps.” Vi ler. Dessertspisinga var i gang.

Flyt. 

”8. Mai, 9 dager til 17. Mai!” roper Kjetil i kajakken. Cecilie synes nasjonaldagen er like stas som jul og bursdag og vi har derfor fundert litt på hvor vi kan regne med å være og hvor vi vil være på denne store dagen. Reiseplanen vår sier at vi er i Rørvik, hjertet sier at vi vil være i Trondheim. Samtidig som nedtellinga er i gang og vi ser fremover, nyter vi hvor vi er.

Fyr i fyr

Flo-og-flære-timingen vår er elendig. Kveldene er flotte og når vi avslutter padledagene i 23-tida er det gjerne full fjære. Det innebærer en del bæring av kajakkene for å få de på trygg grunn i dette langgrunne området. Kjetil er utstyrt med en god del Vestergaardgener og det tar derfor en god stund før han en komfortabel med at kajakkene er godt nok fortøyd. På en fjære finner Kjetil skjellet sitt. Et helt og lukket skjell. Kjetil har skjellet i spruttrekket sitt og forsker på det underveis. ”Lurer på om skjellet vil sove i vann?” Vi ler.

Bare nesten. Kjetil står opp om natta og sjekker at vi ikke blir tatt av floa. 

Vi bærer kajakkene ned til sjøen. Vi er spente på dagen. Yr.no har gitt oss klarsignal, men vi er veldig spente på hvordan det skal bli å padle sørover omgitt av massevis av småøyer. Det er nettopp dette vi har tenkt på når vi har tenkt på Helgeladskysten i havkajakk. Sol, fin sjø, småøyer, flyt. Dette skal være havpadlerens pudder. Er det så stas som vi har tenkt? Vil det innfri?

I skjærgård er det utfordrende med orienteringa. Av og til blir vi landkrabber mer eller mindre frivillig.

Havørn.

Masse gjess på Herøy. 

Vi padler mellom øyene på Herøy. Her finnes smale sund, koselige hus, båter og mye liv. Sjøen er rimelig rolig og sola titter fram bak det tynne skylaget. Vi slår av en prat med en båtmann og får gode tips for ruta videre. Nord for Tenna har det samlet seg store mengder gjess. Cecilie gjør seg klar med kameraet og Kjetil setter bånn gass mot den største flokken. Flokken letter og drar med seg gjess fra holmer og åkrer rundt. Det er et mektig skue der de samles og høylytt diskuterer ruta videre. Kjetil har jegerprøven og er meget fornøyd med å kjenne igjen Canadagåsas ”hvite sløyfe” under haka. Måkene erter havørna og prøver å stjele fisken den mektige fuglen holder i nebbet. Oterne sitter på små holmer og hopper i vannet i det de får øye på oss. Nisene er til stadighet i nærheten. I tillegg stifter vi bekjentskap med hegre. I kajakkene sitter vi fint plassert nedi sjøen, siger sakte og stille fremover og kommer tett innpå fugler, dyr og naturen.

De syv søstre bader i sol. 

Finn en feil. 

Vi finner oss et koselig lite sund ved Brasøya. Av kartet kan vi lese at sundet ikke er padlebart på full fjære, og det føles derfor eksklusivt å gli rolig gjennom sundet og kjenne at rompa av og til sneier borti bunnen. Det føles som om vi er de første i verden som padler der og at vi for hvert åretak oppdager noe nytt. Vannet er krystallklart og vi ser eremittkrepsene tusle rundt like under oss. Dette er flyt. ”Skulle ønske alle vennene våre var her nå” smiler Kjetil.

Labyrint.

De neste par milene er magiske. Vinden stilner helt, skyene forsvinner og vannet er ”blækkstilt”, som bestemor på Hitra ville sagt. Det finnes ikke en krusning på vannet, og vi er langt uti havgapet! Det er små øyer på alle kanter, nesten umulig å orientere seg frem med kartet og lite vann mellom kajakken og bunnen. Det klare vannet gir oss fantastisk sikt over bunnen. Sikt ned mot en ukjent verden. Hvis vi kikker på bunnen mens vi padler fra grunt til grunnere får vi følelsen av at kajakken løftes opp i lufta. Det suger i magen og vi flyr bortover, like over bakken. En utrolig følelse. Og når det nærmer seg kveld og sjøen nærmer seg full fjære blir sundene til fast land og området blir til en spennende, ufarlig labyrint.

Las VEGA baby!

Blækkstilt. 

Kajakk-kos

Vega ses til vestre i horisonten. Øya Søla til venstre. 

Vi er omtrent lamslåtte av takknemlighet når vi setter opp teltet på spissen av Igerøya og kikker utover det åpne havstrekket vi nettopp har padlet. Sola ligger like under horisonten og farger himmelen rødoransje.

Nattetid. 

Er det mulig? Vi føler oss heldige som får lov til å nyte en sånn dag. En sånn dag på Helgelandskysten. En drømmedag. En dessertdag.

Matching på høyt nivå. 

Samtidig har vi tatt et titt på værmeldingene for morgendagen. Derfor har vi campet kun noen få kilometer fra fergeleiet. Det lukter ferge til fastlandet lang vei. Men når vi våkner neste morgen har meteorologene til en viss grad ombestemt seg. Vi merker også at værmeldinga har mindre og mindre og si. I større grad føler vi at vi kan vurdere forholdene ut fra hva vi ser. Ylvingfjorden blir en real utfordring. Bølgene er ganske store, de kommer inn skrått fra sida og de brekker hvitt. Vinden kjennes i kroppen, men vi vet samtidig at vi ikke er langt fra land og at vinden ikke skal øke i nærmeste fremtid. Vi jobber oss fremover over fjorden. Snakker sammen. Samarbeider for å sørge for at dette blir noe positivt og at det ikke bikker over til å bli en dårlig opplevelse. Det er en hårfin balanse og ikke alltid lett å vite hvor man befinner seg. I dag lar været og fjorden oss ta gode steg som kajakkpadlere og team. Vi mestrer hvit sjø, og vi føler at vi ikke har vært på bikkepunktet. Ylvingfjorden blir en god opplevelse og erfaring.

Cecilie er i ekstase etter å ha funnet pannekakerøra innerst i kajakken. 

Samtidig er vi ingen verdensmestere, og vi padler derfor inn i ”Himmelblåvika” for å vente i 5-6 timer på at vinden skal øke og deretter avta utover ettermiddagen. Caféen på Ylvingen er stengt, Roland er ikke hjemme og vi finner ikke noen vikingskip, men vi får likevel prata med noen av de de fastboende som avslører saftige hemmeligheter fra TV-innspillingen. Vi steker pannekaker i sola, Cecilie sovner, temperaturmåleren viser hele 9 grader, vi ser en humle og en veps og vi skjønner at naturen er i ferd med å skifte fra vinter til sommer.

Hurra!

Pannekaker i fjæra

Vi opplever også skifter i dialektene. På Ylvingen prater de brønnøysundsk, og den karakteristiske dialekten får oss til å tenke på at vi beveger oss sørover mot Trøndelag. ”10. Mai, 7 dager til 17. Mai!” roper Kjetil fra kajakken.

Himmelblå og kos på Ylvingen

Vinden stilner, den 7 kilometer lange kryssinga mot Brønnøysund går lekende lett. Vi finner en fin teltplass etter tips fra en lokal padler som virkelig får sagt det: ”D e fint overalt. D e bare å vælge sæ en plass.”

Skeiv horisont er en slager når man tar bilder fra kajakken. 

”D e fint overalt.
D e bare å vælge
sæ en plass.”

De neste dagene er det meldt værfastvindstyrke, med vind på ca. 11 m/s. Det gir en ypperlig anledning til å gå på Torghatten, men vi vil gjerne bo litt nærmere det kjente fjellet. Vi planlegger en rute langs land, og legger i vei i kraftig vind. På deler av ruta jobber vi knallhardt, men vi jobber sammen, vi holder hodene kalde og vi bestemmer over bølgene. Vi mestrer.

Likevel kjennes det på kroppen at dette er en uvant aktivitet. Vi har fått høre at hvis man blir sliten i armene av padlinga, så padler man feil teknisk. Vi har derfor fokus på å avlaste armene mest mulig, og kjenner det mest i nakke, rygg og hæler. Cecilie har også vondt et etter annet sted inni hofta som hun aldri har kjent før. Det er likevel hendene som merker det mest. Hver morgen våkner vi med stive fingre.

Fin teltplass rett utenfor Brønnøysund

Torgvær

Torghatten med hullet. 

Mårratryne. Greit å være værfast i sol!

På kvelden gikk vi opp på Torghatten i vinden. 

Morgentryner. Før frokost gikk vi den korte turen opp til Torghullet. Og hoppet litt. 

I mai kan alt skje. Vi kan ikke forvente noe annet. På Torghatten ser vi de første bjørkeskuddene, men i det samme begynner det å snø. Været holder oss i ro i ett døgn, men de fine omgivelsene gjør at vi ikke føler oss værfaste. Her ville vi gjerne stoppa en dag uansett. Det er likevel fint å sette kursen videre sørover, og vi padler inn i et utrolig flott område. Mellom Sømnes og Mardal er det mye småøyer, men i tillegg er det hvite sandstrender over alt. Dette området vinner rett og slett kåringa vår av ”Flotteste padlesteder på Helgelandskysten”.

Bindalsfjorden

Vi krysser den utsatte Bindalsfjorden i kveldinga mens haggelet stormer på oss. Vi er glade når vi legger oss i natta.

Hagl

Vi våkner til en ny dag og innser at det ikke er så mange kartblad igjen til Rørvik. Cecilie tar i bruk de kilometertykke tomlene sine og teller 52 kilometer til Rørvik. Kan vi rekke det i dag? Kan vi rekke Hurtigruta til Trondheim i kveld klokka 21.30? Vil vi feire 17. Mai i bartebyen? Vi ringer Hurtigruta og får et hyggelig pristilbud, pakker teltet og legger i vei. Iveren er stor, men den kraftige motvinden gjør at snittfarta er lav og vi må omsider innse at boblebadet på MS Richard With vil fylles av andre enn oss.

Noen dager er det hardt å stå opp. 

”Åssen er været der borte?” spør Kjetil. ”Bra hær, men d ser litt værre ut bort hos dæ?” Kajakkene ligger side om side i et trangt sund ved Bogen. Fylkesgrensa går midt i sundet og vi diskuterer forskjellen på Trøndelag og Nordland. ”Vi er kanskje ferdige med Nord-Norge. Men det er bare for denne gang.” sier Kjetil idet begge er i Trøndelag. 

Kjetil kjemper hardt mot vinden. 

Vi padler på innsida av Austra og selv om det ser umulig ut å padle gjennom Bogen, går altså det. I 1879 gravde innbyggerne her en trasé gjennom det langgrunne sundet slik at vi kan passere på full fjære.

Nord-Trøndelag tar i mot oss med regn og stiv kuling og vi må stålsette oss når vi ser vinden feie mot oss på vannet. Etter noen harde tak må vi innse at vi ikke kommer av flekken og at vinden bestemmer altfor mye over kajakken. Det er kanskje en dårlig middag vi tygger på nå. Men det smaker dessert. For vi har kontroll i den harde sjøen. Cecilie prøver å ta bilder av de store bølgene, men må nok en gang konkludere med at bildene ikke får fram vær i det hele tatt. Dårlig vær er vanskelig å få fram. Kanskje like greit. 

Som værfast kan man studere kart ekstra nøye. 

Desserttid! Denne gangen sitronfromasj. Anbefales faktisk ikke. 

Radiokos :) Av og til padler vi med radioen på. 

Vi står og speider utover Eiterfjorden. Fjorden har vært skremmende det siste halve døgnet, med store bølger og hard motvind. Nå har det roet seg noe og vi har knapt med tid om vi skal rekke MS Trollfjord. Planen er å dra til Trondheim med kajakkene, feire 17. Mai der, hente syklene hos XXL og ta Hurtigruta tilbake til Rørvik for å starte sykkelturen. Men det innebærer at vi holder høy fart i 5-6 timer i motvinden mot Rørvik.

Det blir et rotterace de siste 28 kilometerne. Kjetil har kart og klokke og oppdaterer jevnlig hvordan vi ligger an i forhold til tidsskjemaet. På en måte føles det litt teit å peise på på denne måten bare for å rekke en båt og bli ferdig med padleturen. Samtidig gir det et kick å presse seg på denne måten. Vi trøkker til i hvert tak og kjemper oss fremover mot bølgene som heldigvis kommer rett mot oss. Det føles latterlig langt igjen når vi passerer halve strekningen og kroppene begynner å merke kjøret. Og når wiren på Cecilies ror slites i stykker midtfjords føles strekket enda lenger. Vi hiver innpå litt nøtter og får fiksa roret med en karabin, men det går et kvarter. Hurtigruta skal ligge til kai i en time. Det å se skipet legge fra land idet vi når kaia er ikke en hyggelig tanke.

Vi merker det på kroppen. Orker ikke å ta bilder. Vinden har løyet litt, men den rolige sjøen uteblir, og frustrasjonen er til å ta og føle på når vi runder et nes og innser at vinden har økt og strømningene i havet ikke vil i samme retning som oss. Vi må fortsatt jobbe på for hvert åretak. Samtidig begynner de uoffisielle målingene til Kjetil å bli mer positive. Vi har lagt unna et lengre strekke og med samme fart vil vi nå frem i tide. Men holder vi ut? Cecilie har aldri vært så sliten før. I alle fall ikke sliten på en slik måte. Derfor er gleden stor når vi kommer til Rørvik tidsnok og faktisk har vi god tid. Vi har padla 28 kilometer i strekk på fire og en halvtime. Det er dessert på høyde med karamellpudding. ”15. Mai og 2 dager til 17.mai” sier Kjetil med et smil. 

Skål!

På dekk bøtter vi innpå med mer dessert. Milkshake og boblebad i solnedgang. Det smaker godt.

To glade eventurere.