Turen med det rare i

Reisebrev fra turens 9.ende tur: Nordfjord og omegn - Dalen

Dager: 11

Km på sykkel: 533

Turens statistikk:

- Antall punkteringer: 2

- Antall fjelloverganger: 5

Hjemmeeksamen, familetreff, skitur, Hardanger i baris, en del sykling og sol fra skyfri himmel.

Juni på nordvestlandet kan by på så mangt for friluftslivsentusiaster. Vi har gjennom hele turen hatt lyst til å finne på noen sprell i tillegg til sykling i dette området. Det føles litt dumt å ha fri en hel vår uten å benytte muligheten for å ta massevis av toppturer. En desperat idé blir derfor å ta med toppturski på sykkeltralla. Vi skjønner heldigvis at dette nok ville gitt mange kilometer sykling med unødvendig mye utstyr i bagasjen. Cecilie trenger også tilgang på data for å skrive en hjemmeeksamen noen dager og Kjetil øyner da muligheten til å benytte tida til å være onkel for Vestergaardfamiliens 2-årige stjerne, Torjus. Vi bestemmer oss derfor for å ha base i Nordfjord hos Kristianbror med familie.

Ruta vår med sykkeltur og skitur.

Turfølget: Ingeborg, Kjetil, Kristian, Kristoffer, Cecilie

Langtidsværvarselet ser elendig ut før vi kommer til Gloppen, men Kjetil har en svært god kjemi med Nordfjord. Det blir rett og slett alltid fint vær når han er der. Dette blir ikke noe unntak. Sakte men sikkert endres værmeldingene, mens Cecilie studerer og Kjetil graver etter meitemakk sammen med stjerna. Tirsdag kveld setter Ingeborgsøster seg på nattbussen i Trondheim, mens Kristianbror finner frem nødvendig breutstyr på folkehøgskolen. Morgenen etter kjører Kristofferkamerat fra Førde, og noen timer seinere står det fem forventningsfulle folk i Loen og slikker sol mens de speider oppover fjellsida. Et høykvalitets reisefølge. 2-dagersprosjektet er å gå opp de 1800 høydemeterne til Skålatårnet, overnatte i Turistforeningshytta for så å gå Tinderekka via Lodalskåpa til Bødalen dagen etter. Vi har drømt om denne turen lenge og nå står vi her i fantastisk vær og er klare for å nyte Guds frie natur og fellesskapet. Datoen er 6. juni og vi skal på ski.

Koselig å få besøk av søster Ingeborg i "huset" vårt noen dager.

Etter 800 høydemeter er det nok snø til å ta på skiene, men vi kan gå helt til topps før det blir for kaldt med bar overkropp. Skålatårnet er et imponerende byggverk, og har en fantastisk beliggenhet. Utsikten mot Sunnmøres mange alpine topper får blodet til å bruse.

Snøen kommer etter 800 høydemeter

Vi spiser høydemeter

To glade brødre

To glade søstre

Kristoffer - vår glade kompis

Kristian byr gjerne på fyrstekake fra Sandane

Vi er høyt oppe

Vi skal den veien!

Kristian oppdaterer oss om historikken til tårnet, og vi sender en takk til den tyske legen som overbeviste folk om at tuberkulose kan leges ved store mengder frisk luft. Real Turmaten slår an hos hele turfølget og vi føler en viss støtte for vår storsatsing på posemiddag.

Skålatårnet

Nydelig solnedgang

Gode venner

Klokka piper grytidlig. I dag skal det skje! Det er litt som julaften, dette er en dag vi har gledet oss til. Samtidig vet vi ikke helt hva dagen vil by på. Uansett skal vi få oppleve Tinderekka. ”Dere vet; egentlig er det langt på dag” sier Kristian klokka 5. Han har lært seg noen triks som småbarnsfar.

Det er tidlig morgen og dagen er foran oss.

Det er deilig å være turfølge, bare henge på. Kjekt med dyktige turledere. Kristian har gått turen før og er vant til å ta gode vurderinger i det fri gjennom jobben. Kristoffer er en reser med kart og har god erfaring fra bre. Sammen utgjør de en solid lederduo som guider oss trygt gjennom terrenget. Det er mer oss selv som setter begrensningene.

Tidlig om morgenen er skråningene is og vi må bruke stålkantene.

Først skal vi ned en del høydemeter, og den bratte, isete bakken og den litt ekle traverseringen på morgenkvisten setter en liten støkk i flere av oss. Dette er en spenstig tur, og vinterens vandring på vidda har ført til at vi ikke føler oss helt på hjemmebane i de bratteste liene. Men det er mye opp-og-ned på denne turen, og litt etter litt beveger vi oss inn i komfortsonen. Nedover er det likevel en som klager på genene sine: ”Det er ikke noe sted jeg føler meg mer dansk enn i en nedoverbakke på fjellski”, sier Kjetil frustrert. Det vil seg ikke, og han tyr til slalåmsvinger for å ikke se ut som Bambi. Ellers florerer det av fine telemarkssvinger, og fjellsidene blir malt med skispor som forteller om skiglede. Ingeborg danser vakkert nedover liene, hun er i flyt og imponerer stort.

Ned. Og opp.

Vi er på tur for å få opplevelser

og akkurat nå deler vi store

opplevelser med gode venner.

Noen steder er det så bratt at vi tar av oss skia.

Det er kjekt å være en gruppe på tur. Det gir noe ekstra. Vi to langveisfarerne er ikke på tur for å bli fortest ferdig eller prestere alle ting på egenhånd. Vi er på tur for å få opplevelser og akkurat nå deler vi store opplevelser med gode venner. Opplevelser som vi kommer til å snakke om i årevis.

Lodalskåpa foran oss.

Lunsj foran Lodalskåpa.

Vi prøver å svinge oss ned.

Vi bader i sol og Kristoffer får et herlig rødt/hvitt-skille fra brystreima på sekken. Kristian sverger til solfaktor 6, mens jentene går for 50. Praten går og stemninga er god. Tida flyr. Når vi nærmer oss Lodalskåpa, tar vi en stopp for å lage middag. Etter en nærmere titt på kartet, og en grundig gruppeprosess innser vi at vi ikke har tid til å få med oss Lodalskåpa. Vi setter derfor kursen ned mot Lovatn.

Ned til Bødalen

Sola har steika på snøen hele dagen og nedkjøringa byr på utfordringer. Snøen er råtten til tusen og suger til seg skia. Vi går på snørra i annenhver sving, men gliser likevel. Det går et lettelsens sukk gjennom gruppa når Kristoffer frivillig påtar seg å sykle de 17 kilometerne for å hente bilen i Loen. Takk for turen folkens!

Dette bildet sier vel sitt... Vi er ganske slitne.

Planen er å fortsette sørover på sykkel morgenen etter, men det er ikke lett å dra fra gjengen på Vereide. Og gjestfrie som de er gjør de det ikke enkelt. I kveldinga klarer vi likevel å løsrive oss og setter oss på sykkelen. ”D e overraskende sossialt å sykle ass”, sier Ingeborg etter drøye to timer på sykkelsetet. Hun har i tillegg til fjellski tatt med sykkelen til Nordfjord. Vi er enige, det ER overraskende sosialt. Før sykkelturen var vi litt bekymra for at iPodene skulle bli flittig brukt, men det har de ikke. Ikke på denne turen heller. Vi synger, snakker om naturen, irriterer oss over svenske lastebilsjåfører som kjører forbi i svinger, diskuterer ting, vinker til turistbussene, er stille, beregner gjennomsnittsfart, tar bilder, sliter oss sammen opp bakkene og synger enda litt til.

Nydelig teltplass ved Jølstravatnet.

”D e overraskende

sossialt å sykle ass” 

Ingeborg har ferie. Hva har egentlig vi to andre? Uansett har vi også lyst på sommerferie, så da sier vi at vi har det. I sommerferien vår er vi på sykkeltur.

Cecilie flytta ut av teltet om natta for å få bedre luft.

Rørvikfjell, Gaularfjell, Vikafjell. Opp og ned, opp og ned. Motbakkene tar lang tid, men vi føler likevel vi får godt betalt i nedoverbakkene. Det er kjekt å komme høyt i terrenget, kjekt å oppleve variert terreng, kjekt å sykle krappe hårnålssvinger og vi lar oss imponere over veiene som er bygd i det ufremkommelige terrenget. Nedstigningene får nummererte navn: ”Trollstigen 3”, ”Trollstigen 4”…. Det er vanskelig å finne gode teltplasser som ikke ligger for nærme veien, men ved Sognefjorden finner vi en skikkelig perle. Vi nyter middag, banankake, ananasbrus og noen runder med Gruble mens sola går ned over det fantastiske landskapet. Duften fra frukttrærne og blomstene i nærheten er heller ikke så verst. Vik i Sogn er en nydelig plass.

Ingeborg bidrar med mange smil :)

Over Gaularfjellet

På toppen feirer vi med favorittsjokoladen

Ingeborg er i slaget

Det var fortsatt mye snø i fjellet.

Perfekt ferjetiming når vi skal over til Vangsnes.

Dette er Nord-Vestlandet for søstrene Lund: Banankake og ananasbrus

Nydelig solnedgang fra campen.

Vik i Sogn

Opp Vikafjellet.

Lunsj på Vikafjellet.

Etter oppoverbakkene kommer nedoverbakkene.

Lund-søstrene viser veien til navle

Nasjonalromantisk rett før Voss.

Vi tar en annen vei enn hovedveien. Det koster av og til dyrt. Noen ganger bli det for mange oppoverbakker.

Cecilie har drømt om å sykle i Hardanger i godvær og kjøpe en hel isboks. Drømmen blir oppfylt. Vi sykler på vestsida av Sørfjorden i baris. På stedet Nå er det butikk. Det passer perfekt. Nå er det nemlig på tide å kjøpe is! Valget faller på vaniljeis med sjokoladebiter. Vi tømte selvfølgeligboksen.

Hardanger!

En boks is - ja takk!

Odda: Syklister i byen med Tour de France-skille.

I Oddaområdet har vi date med Anved, kamerat av Kjetil fra folkehøgskolen. Han har foreslått grilling og forteller på telefonen at han skal ta med en overraskelse. Vi har sykla i vindunderlig vær de siste dagene og har ikke noe valg; Vi trenger en vask før vi møter folk. Vannet kommer rett fra breene og er iskaldt, men det er fantastisk forfriskende.

Bade i brevann

Anved steller i stand et herremåltid av dimensjoner. Selvskutt reinsdyr og hjort, samt svinefilet blir tilberedt på bål. Pølser, bacon, bakt potet og grønnsaker. Han har selv nylig vært på langtur over Svalbard og vet hvor kjekt det er når noen disker opp. Tusen takk!

Andved er på besøk - to gode kompiser

Abel er også på besøk

Neste morgen drar Ingeborg hjemover og Anved på jobb. Plutselig er det bare oss to igjen. Det er ti dager siden sist. Hvordan blir det?

Campen like utenfor Odda.

Turistattraksjonen Låtefoss

Det er på tide å dreie østover for å treffe på Telemarkskanalen. Vi sykler snart ut av kartet, men regner med at vi treffer på en bensinstasjon med kart etter hvert. Uten kart blir vi overraska over alle høydemeterne på vei over til Røldal. Vi får oss også en tunneloverraskelse. Gamleveien er full av snø, så vi må følge hovedveien. En tusen meter lang tunnel på fjellovergangens høyeste punkt går rett over i en ny tunnel, men det mangler infoskilt om tunnelens lengde. Vi har refleksvest og blinkende lys foran og bak på begge syklene, men føler oss bitte små når trailer på trailer dundrer forbi. Det er mye trafikk. De fleste bilene blinker seg ut i motsatt kjørefelt, men noen biler kommer ubehagelig nærme. Og det virker som om tunnelen er uendelig lang. I tillegg er veistandarden elendig. Vi har sykla en del mil på sykkel de siste ukene og har erfart mange typer asfalt. Blant annet vet vi hvilken asfalt som gir best fart på hjula. Her inne i den mørke tunnelen er det lenge siden det lå noe fersk asfalt. Det er svære sår i hjulsporene og fristende å legge seg litt ut i veibanen. Men her gjelder det å ligge så langt til høyre som mulig. Vi prøver å unngå at sjåførene som kommer forbi får ekle opplevelser.

Vel ute av tunnelen kan vi slå fast at den er hele 4657 meter. Ny rekord for vår del, men ingen rekord å skrive hjem om. Så derfor nevner vi ikke det..

På vei fra Røldal opp Haukelifjell

Vi triller ned til Røldal, kjøper oss et kart og tar fatt på bakkene opp mot Haukeli. Vi runder turens høyeste punkt på 1097 meter, sykler inn i Telemark, prøver å fikse noen løse eiker ved Haukeliseter og kler på oss når sola forsvinner. Det er kaldt på fjellet, mye snø og derfor deilig å låne hytta til Olav. På menyen står rester av kjøttet fra gårsdagens grillparty.

Det er ikke lov å sykle gjennom Haukelitunellen. Hva gjør man når det alternative veien ser slik ut? Vi ringer Statens Vegvesen.

Tilbake på sykkelsetet tror vi at vi bare har en sjarmøretappe igjen av syklinga. Vi er langt til fjells og skal ned til Dalen og Bandak på 72 moh. 8 mil med nedoverbakke. Det begynner etter hvert å dryppe fra himmelen, men det er ikke nok til å gjøre store grep i bekledningen. Jo mer vi har på, jo mer blir vått. Vi skal jo bare ned en bakke og så er vi framme. Over Haukelifjellet går det et skille. I vest ser vi finværet. I øst ser vi tåka og bygeværet. For Kjetil rimer det ikke at det skal fortsette å regne ettersom vi nærmer oss Skien. ”Vi er så langt vest i Telemark at dette må defineres som Midt-Norge” fastsetter Kjetil i det vi sykler. Cecilie ler.

Vi kommer til Dalen!

Snart høljer det ned. Vi stopper på butikken i Edland og blir stående under tak og trøstespise Stratos og jordbær. Det frister overhodet ikke å sykle videre. Vi MÅ jo ikke det heller. Etter en plate Stratos klarer vi likevel å manne oss opp, gjemmer oss inni hettene våre og tar fatt på veien. En del timer seinere svinger vi inn på campingplassen i Dalen. Det er nydelig å stå i dusjen og skru vannet varmere og varmere og varmere og varmere. Føttene er kalde, men rekker å kvikne til før varmvannet er tomt. Etter at Tyskland har slått Nederland tar vi kvelden.

"Vi er så langt vest i Telemark

at dette må defineres som Midt-Norge."

Sykkelturen er ferdig. De 1200 kilometerne har gått utrolig raskt og i morgen skal vi skifte framkomstmiddel for siste gang. Det er vemodig, men mest rart. Samtidig gleder vi oss. Vi ser fram mot tre uker med padling. Og hver dag skal vi få nye opplevelser. Kanskje i ekte Østlandsvær?

Cecilie håper østlandsværet til Kjetil snart kommer.