Dager: 9
Km: 740
Turens statistikk:
- Antall velt: 4
- Antall snøbyger: 2
6 hjul. 4 årstider. 2 eventurere.
Kajakkturen ble plutselig ferdig. Fra Rørvik drar vi til Trondheim med Hurtigruta. Her henter vi syklene våre på XXL og feirer 17. mai med gode venner og familie. Så er det fort klart for tur igjen. En ny tur. På en ny måte. Vi sykler ned på kaia i Trondheim for å dra tilbake til Rørvik. Igjen er vi passasjerer på Hurtigruta. Sykkelveskene og sykkeltralla er pakket med utstyr. Det aller meste er ting vi har brukt hele veien. Og som vi mest sannsynlig vil bruke helt til Lindesnes. Hodet er pakket med forventninger. Forventningene som ligger lengst framme er ”Norge i miniatyr”, nemlig Fosen. Kroppen er pakket med spenning. Hvordan vil det bli å sykle? Vil vi finne samme flyt når vi beveger oss så fort?
 |
| Ruta på den 8.ende turen vår. |
 |
| Extreme makeover. Vi vurderer å gå i turklærne, men vi får låne av andre. Kjetil i dress fra 1950 og Cecilie i Ingeborgsøsters kjole. Tusen takk for lånet! |
”E d sånn hær vi klipse ut?” spør Cecilie. Kjetil har fått mekanismen forklart og vi tester sykkelskoene våre på klikkpedalene i Rørvik sentrum. Ingen av oss har brukt sykkelsko før. Vi øver oss mens vi sykler sørover og finner ut at det er overraskende lett å ikke velte.
 |
| På Hurtigruta forbereder vi oss til sykkeltur. Pedalfestene skrus på sykkelskoa. |
I Rørvik blåser det godt da vi legger i vei. Automatisk analyserer vi vindretning og bølgehøyde. Det er som reflekser vi ikke greier å stoppe. Men vi trenger ikke å tenke på det nå. Det virker litt for lett. Det er naturlig å sammenligne sykling med padling som vi nettopp har drevet med. Langsomhetens dyd er liksom borte nå, men hjulene vi er på gir en enorm frihet også. Vi kan sykle akkurat der vi vil. Kjetil fortsetter med statistikken slik som på padleturen da vi lurte på om vi ville rekke Trondheim før 17. mai. Nå har vi til og med speedometer på syklene og det er det umulig å ikke lage funfacts ut av tallene.
 |
| Hvitveisland |
For første gang på turen har vi et tidspress. Vi har to dager på å komme oss til Trondheim. Cecilie skal nemlig på en ukes studiesamling i Tafjordfjella med klassen sin fra Volda. Vi kunne selvfølgelig ha ventet med å begynne på turen. Ja, vi har alt i alt god tid. Da vi vurderte om det var mulig å sykle 240 km på to dager og en kveld slo vi det først fra oss. Men etter å ha snakket med andre som har syklet med mye utstyr fant vi ut at det ville gå. Kunne gå i alle fall. Vi bestemte oss for å tråkke til.
Vi får fort erfare at man ikke nødvendigvis får se mindre dyr på sykkel sammenlignet med kajakk eller ski. Den første timen etter at vi har tatt ferja Hofles-Lund får vi se fem elger! Det blir heller ikke mangel på ”dyreliv” i teltet etter hvert. Alle mulige insekter vet å få krøpet seg inn i hjemmet vårt på underfundige vis. Vi løfter de ut en etter en samtidig som vi passer bedre på maten vår. Cecilie er spesielt opptatt av om sjokoladen står i fare for å smelte. Varmere tider gjør mange ting lettere, men noen nye utfordringer dukker altså også opp. Likevel gleder vi oss over de første grønne bjørkene på turen, fuglekvitteret og en overveldende deilig følelse av vår. Aller mest fryder vi oss kanskje over hvitveisen som pryder veien vår. ”Norge i miniatyr” overrasker oss med sin flotte og trivelige, trønderske natur. Hvitveisen som er overalt gjør at alt blir enda vakrere og med 17. mai-sangene godt plantet i frontallappen kjenner vi nasjonalfølelsen svinge stolt inni oss.
 |
| En pust i bakken. |
Vi spiser lunsj i Namsos og konkluderer med at det stemmer at Nord-Trøndelag har mye skog. De første 110 kilometerne går bra. Utstyret vårt fungerer og kroppene er fine. Men plutselig må vi stoppe opp helt. Uten forvarsel låser kneet til Cecilie seg og alle bevegelser blir ekstremt vonde. Hun kjenner hun blir irritert. Hun har da aldri hatt problemer med kneet sitt og skal ikke sykling være så bra for knærne? Det kan jo ikke være noe alvorlig siden det kom så fort uten at det var et ”traume”. Tenker hun. Sikkert bare noe som har låst seg, så Cecilie prøver seg litt til. Dessuten skal vi ha en uke fri når vi kommer til Trondheim og det gir rom større rom for utforskning. Med større og mindre smerter sykler vi resten av dagen og tilbakelegger 143 kilometer. Cecilie kompanserer det dårlige høyre kneet med å trekke ekstra mye opp med venstre foten. Når vi legger oss er Cecilie rimelig sikker på at hun ikke vil greie å sykle med kneet dagen etterpå. Som et mirakel er kneet ganske bra da vi våkner. Men venstre akilles og senefestene på framsida av hofta er betente som følge av overbelastning. Det er utrolig hvor fort kroppen sier i fra når belastningen i bevegelser ikke er riktig fordelt. Eller når den blir utsatt for noe den ikke er vant til. Egentlig vet vi jo at det ikke er lurt å presse kroppen for mye når den skal begynne med nye bevegelser.
På hele turen har vi vært opptatt
av at dagen ikke handler om
tilbakelagt distanse.
Hver dag er en historie.
Vi treffer, som vanlig, mange hyggelige folk. I Malm treffer vi en 10 år gammel gutt som ivrig forteller oss om området og som imponerer med sin lokalkunnskap. ”Koseli å snakk me dåkk” sier han når vi nesten må sykle videre. Hvis vi hadde hatt plass i sykkeltralla hadde vi nok spurt om han ville være med. Et stykke etter Follafoss er det på tide å slå leir. Vi ser endelig et fint område i tilknytning til et hus. Vi ringer på og spør om det er greit at vi setter opp teltet. Den snille, gamle damen som åpner døra sier at det selvfølgelig er helt greit. Neste morgen inviterer hun oss inn på søndagsfrokost og disker opp med ”kakskiv” og alle mulige pålegg. Vi må humre litt av den facinerende dialekta. ”Åja, dåkk har forre me Hurtigruta ja! E d itj snedig kordan folk bosætte sæ på dæm rarast plassan?” sier dama som har fem kilometer til nærmeste nabo selv. ”Trivelige Trøndelag veit du” smiler Cecilie etterpå i det vi sykler videre gode og mette.
Cecilie får karret kneet og akillesen til Vanvikan og vi tar hurtigbåten til Trondheim akkurat tidsnok til å rekke Odd-Rosenborg på Lerkendal. Vi kjenner bypulsen ganske fort. Det er uvant å forholde seg til så mange mennesker samtidig. Mye trafikk.
Cecilie drar så direkte på studiesamling med gode venner, mens Kjetil er i Trondheim med andre gode venner imens. Det er den uka Norge nærmest står i ro. Sola skinner fra en skyfri himmel i hele landet. I Trondheim flytter studentene ut i parkene og i Tafjordfjella er det en utfordring å finne lunsjplass med trekk. Cecilie kommer tilbake til Trondheim med feber og bruker noen dager på å komme seg før vi sykler videre.
 |
| Barnebarnet hos Bestemor. Det er Trøndelag på sitt beste. Sodd og ingeførøl :) |
Selv om vi er glade i Trondheim og gleder oss til å komme tilbake til høsten, er det litt godt å sykle videre. Godt å kjenne på det faktum at vi faktisk ikke må sitte på lesesalen denne våren. Vi kan sitte på sykkelen og nyte godt vær og fin natur. Det vi har drømt om på lesesalen de siste årene. Vi sykler langs E39 til Orkanger og tar av mot Hitra. Vi tar buss gjennom Hitratunellen. Etter halvannen dag og mange svinger sitter vi rundt kjøkkenbordet til Kjetils Bestemor på Hitra. Vi feirer 85-årsdagen hennes på etterskudd med sodd og ingefærøl. Før vi rekker å dra dagen etterpå får vi ”baguætt” og øyas spesialitet ”Hitrabaill”. Det blir et utrolig koselig døgn for alle sammen. Tusen takk for oss!
 |
| På kjente trakter hvor Cecilie har vært på hytta med familien sin. Bak ser vi brua til Skarsøya. |
Hitra er egentlig en blindvei. Men ikke hvis man tar hurtigbåten til Taftøyan og fastlandet. Derfra bruker vi en liten kveld på å sykle til Aure hvor Kjetils tante Marit og onkel Arne bor. De tar i mot oss med åpne armer og vi får en hyggelig kveld sammen. Det er stor stas å treffe familie og venner underveis!
 |
| Vi prøver å skrive dagbok hver kveld. Her innomhus i Aure. |
Neste dag sykler vi mot Kristiansund og Molde. Det er kaldt regnvær hele veien mot Kristiansund. Det er surt, men vi trives på sykkelen. Det er en hjort her og et rådyr der. Vi ser på dyrene inntil de bestemmer seg for at vi er så rare at det er best at de trekker tilbake inn i skogen. Ferjetidene har vi ikke, men når vi nærmer oss Tømmervågen kommer bilstrømmen i motsatt retning. Vi innser at vi kan nå ferja som skal til å gå og tråkker på som besatte mens vannet spruter rundt og på oss. I det vi hopper av syklene legger ferja fra kai. Vi rakk det akkurat, og konstaterer at man ikke trenger bil for å råkjøre til ferja.
 |
| Snyt, snyt. Vi rakk ferja akkurat. |
Våte og kalde treffer vi kompis Øivind i Kristiansund for å spise lunsj. Det passer oss midt i blinken og Øivind disker opp med hjemmelaga brød. Ut av Kristiansund tar vi buss gjennom den undersjøiske tunnelen. På Atlanterhavsveien stikker sola fram et par timer for første gang på flere dager. Vi koser oss med havet så nært og bestemmer oss for å sykle via Fræna og Elnesvågen på vår vei mot Molde. Det er overraskende utfordrende å finne en teltplass når man sykler. De fleste aktuelle stedene langs veiene er gjerne private og ofte dyrket mark. Denne kvelden tar vi til takke med paintballbanen i Elnesvågen. Da gjelder det å finne noen kvadratmeter uten fargekuler. Vi lykkes til slutt og teltet har i dag samme farge som før.
 |
| Atlanterhavsveien i sol! |
 |
| Noen steder må man bare stanse og beundre. |
 |
| Da er vi i alle fall på rett vei... |
 |
| Med regn kan det også skapes fine ting :) |
 |
| Rareste campen til nå? |
Det går raskt å sykle til Molde. I alle fall når regnet pisker. Vi tørker snørr hele tida. I tunnelen rett før vi kommer til Molde får vi sykla i vår første ”ordentlige” tunnel på turen og vi får testa at vi er synlige for bilistene. Man vil jo helst ikke bli påkjørt.
Vi fortsetter å sykle på Vestlandets premisser: tunneler, ferjer, opp og ned, rundt fjorder og i regn (vil noen i alle fall hevde…) Ferja fra Molde til Vestnes kan ikke vare lenge nok der vi sitter klissvåte med den obligatoriske svela i handa.
 |
| Molde-Vestnes. Svelespising og kartlesing på en ferjetur som var altfor kort etter vår oppfatning. |
 |
Men så fort man er i gang på sykkelen igjen stiger varmen og humøret. Vi sykler på E39 over Ørskogfjellet. Det er mye tung trafikk som kjører tett forbi, men det går greit. Når vi kommer til Sjøholt har vi et dilemma: Skal vi sykle om Stranda og Hellesylt som er mer kronglete og mye mer stigning, eller skal vi sykle om Ålesund og Volda der vi slipper mange av høydemeterne, men der veien ikke er så fin? Etter en lengre pep-talk veier opplevelsen mest. Vi sykler om Stranda.
 |
| Langreist mat: På Ørskogfjellet knekker vi en eksklusiv turbar. Den har vært på en lang reise i vår og andres bagasje: Laget i Oslo, flydd til Antarktis, var med Vegard Ulvang på turen til Sydpolen, flydd til Chile, så til Oslo, så til Nordkapp, bært fra Nordkapp til Bodø, sendt til Trondheim og syklet fra Rørvik til Ørskogfjellet. |
 |
| Selv om det er dårlig vær på Sunnmøre, er det ikke vanskelig å se at det er fint. |
"Ej håpa dåkker slippe
meir av ditta været. Dåkker
ser heilt forferdelege ut."
 |
| Litt før Liabygda |
Underveis blir regn til hagl og hagl blir til snø. Slapsen spruter på beina våre og sørger for at vi ikke greier å holde varmen. Sykkelhanskene blir bytta ut med de tova ullvottene. Vi kommer til Liabygda og aner sol på andre siden av Nordalsfjorden i Stranda. Ei dame som jobber på ferja sier: ”Ej håpa dåkker slippe meir av ditta været. Dåkke ser heilt forferdelege ut.”
 |
| Ferja til Stranda. |
Vi setter oss på sykkelen i Stranda og gleder oss til beina er varme igjen. Vi har begge vært en del ganger i Stranda med blant annet KRIK og det er noe kjekt med det å være på kjente trakter. Vi vet om en teltplass ved veien hvor vi har gått på topptur fra tidligere. Plassen er omtrent midt mellom Stranda og Hellesylt.
 |
| På vei til Geirangerfjorden og Hellesylt |
 |
| Vi sykler rundt 100 km til dagen |
I høststemning slår vi opp teltet i rekordfart og kosefyrer i teltet slik at termometeret i taket forteller oss at det er 68 grader. Det er så deilig å krype varm inn i posen. Det er ren og skjær lykke.
 |
| Teltet er satt opp i rekordfart |
Vi snakker med familien til Kjetil som er i Nordfjord. Hvis vi kommer fram på ettermiddagen neste dag får vi sett foreldrene til Kjetil før de drar tilbake til Skien. Vi står tidlig opp og har unnagjort en god del mil før frokosttid. Vi speider utover Geirangerfjorden og er utrolig glade for at vi valgte veien med denne opplevelsen.
 |
| Geirangerfjorden |
 |
| Kjetil stiger på handyskalaen |
I Hellesylt sørger Cecilie for at vi får bruk for reparasjonsutstyret vi har med oss. Dekket er punktert. Eller ”punga” som Kjetil sier. ”Kan du hente pumpa i pulken? Nei! Kajakken.. Nei! Sykkeltralla mener jeg!”. Tunga har av og til problemer med å henge med på skiftene av framkomstmiddel. Vi har problemer med å få pumpa luft inn i trykkventilen på den nye slangen. Vi lurer til slutt på om pumpa er ødelagt. Vi vurderer alternativer mens vi fikler. Og til slutt går det på underfundig vis.
 |
| Lunsjstopp rett før Hornindalsvatnet. |
Vi spiser brød til lunsj. Det er luksus. Brød med pålegg er noe av det beste vi kan få etter et par måneder på stort sett tørrfor. Vi sykler langs Hornindalsvatnet, som med sin dybde på 514 meter er Europas dypeste innsjø. Det er sol nå. Av og til. Og ganske varmt. Likevel er Cecilies tær iskalde og numne alle de syv timene vi bruker til Nordfjord. Sykkelskoa er nemlig klissvåte fra dagene før.
 |
| Fantastiske Nordfjord. |
Vi sykler gjennom Nordfjordeid og tar ferja til fra Lote til Anda. Sola bestemmer seg for å bli og gjør at vi faktisk må ta av oss skalljakka. Det er deilig å lufte ull. Vi sykler de siste kilometerne til vakre Vereide og kjenner sommersola varme i ansiktet. I det vi ser tilbake på dagene er det utrolig hvor mye man kan oppleve på seks hjul i løpet av 9 dager. Alt fra hvitveis i lange baner til hvit nedbør. Og så uendelig mye mer…
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar