Noen ganger er det ålreit

Reisebrev fra turens sjette tur: Saltstraumen - Sandnessjøen

Dager: 12

Km: 260

Turens statistikk:

- Antall dager vi har vært værfast: 5

- Treffprosent med Cecilies tissetrakt: 80%

Det å være i båt er som livet generelt. Det går opp og ned. 

”Dette er min båt. Jeg har aldri hatt en båt før.” sier Cecilie fornøyd den første dagen. Det er en berusende følelse. Vi er som barn som får sin første sykkel. Vi har padlet før, men vi gleder oss til å få erfaringer til å mestre det. Vi gleder oss rett og slett til å ta av støttehjulene. Til å trives så godt at vi finner store mengder overskudd. Til nå på turen har vi skydd vann. Vi har frykta overvann, svak is og svake snøbroer. Nå skal vi bli en del av dette elementet. Vannet. Vi skal sitte i det. Bevege oss med det. Kjenne på dønningene og bølgene. Vi liker tanken på at vi skal bli ordentlige sjømenn når vi setter ut ved Saltstraumen.

Vi sjøsetter kajakkene i Bodø et par dager før padleturen starter. Det blir en ålreit tur i Bodø med varm sol, kritthvite strender og blikkstille vann. Vi håper det er en forsmak på hva som venter oss. Men i båt, som i livet, vet man vel aldri hva som ligger foran en.

Vi gjør oss klare for første dag på bøljan blå. fornøyd med å få plass til alt :)

”Viss æ va dåkker villa æ søren mæ tatt toget!” Man skal høre på de lokale, men ikke alltid. Vi snakker med fiskeren som bor på Tuv ved Saltstraumen. Vi har ikke engang begynt turen før vi skjønner at vi har bommet. Han forteller nemlig: ”Dåkker rekk ikkje å padle gjænna Sundstraumen før de e førr seint. Men om sæks tima igjænn e hainn på det svakaste.” Talen er klar. Noen ganger skal man høre på de lokale. 

"Viss æ va dåkker villa æ
søren mæ tatt toget!"

Vi venter like ved straumen i tre timer og ser på kreftene som er i sving. Imens spiser vi middag i regnet. Det er en litt kald og stusselig start. Alt er litt kronglete. Vi har ikke noe system på tingene våre. Det skal bli deilig å få rutinene inn. Så snart straumen er passert er alt litt lysere. Vi gleder oss over fuglelivet og den lyse kvelden foran oss. Ja, det blir nesten ikke ordentlig mørkt lenger nå. Det er rart å tenke på at det ble mørkt klokka fem da vi starta på eventuren. Vi gleder oss over våren som er i anmarsj, over hestehoven, over krokusen og gåseungene. Cecilie speider etter hvitveis, men ser ingen. Det gjør ikke noe at det regner.

Vi padler på innsida av Sandhornøya. Det er meldt en del vind framover. Vi padler forbi en selflokk på minst 30 sel. De er nysgjerrige og begynner å følge etter oss ganske tett. Det er fascinerende med alle hodene som plutselig kommer opp. Når vi slår opp teltet første kveld er vi fornøyde. Vi går rundt i tørrdraktene våre som barnehagebarn i dress. Det er utrolig praktisk og deilig. 

En fin start med padling på innsida av Sandhornøya

Frokost er som på skituren havregrøt eller risengrynsgrøt pluss pannebrød på søndagene. Måltidet avsluttes med tran. Og der Cecilie tar tranen sin i morgenstemninga i fjæra føler hun at settinga er som tatt ut fra en Møllersreklame. Det er en slik stund der man blir overvelda av takknemlighet. Takknemlighet for det man for være en del av og ta del i.

Fuglefjellet rett før vi kommer til Inndyr

Etter to dager med padling har vi kommet til stedet Sund. Vi får slå opp teltet på tomta til et ektepar. Om kvelden sjekker vi værmeldinga ofte for å lage en plan for morgendagen. Kjetil vet når de nyeste oppdateringene kommer. Time-for-time-varselet gir oss bra informasjon i forhold til vind og retning, men det er også ufordrende. For hva vil 7 m/s fra sørvest mellom klokken to og fire egentlig  si for oss? Hva er vår komfortsone? Hva kan vi takle selv om vi ikke liker det? Og enda viktigere: Hva er det vi ikke takler? Som på begynnelsen av skituren er det store spørsmålet: Hvor mye vind er for mye vind?

Vi padler i en del vind til stedet Inndyr. Vi skal krysse Sørfjorden mot Novika og Kunna. Etter noen minutter med padling snur vi. Det er for mye bølger. Vi venter derfor en liten time i Inndyr. Følger med på vinden. Det rorer seg slik som meldt og vi begynner å padle igjen. Vi begynner å krysse. I det vi er midt på fjorden blåser det opp igjen. Vinden, bølgene og dønningene kommer fra siden. Man har lyst å padle rett mot alt sammen for å holde seg mest mulig stabil, men hvis man vil komme seg over må man bite tenna litt sammen. Jobbe. Vi kommer oss over, men vi må ta en pust i bakken. Hvor mye vind var det egentlig? Hva syns vi om opplevelsen? Opplevde vi mestring?

Nattatid i Novika

Vinden øker på de neste dagene. Vi padler til Novika og videre til Kunna grytidlig om morgenen da det er meldt rolig vær. Vi drar kajakkene over halvøya. Vi har selvfølgelig kommet dit på full fjære så det blir en kilometer draing på nygjødsla jorder, sand og tang. Og i det vi drar skriver vi oss inn i historien. Den lokale bonden forteller oss at vikingene dro båtene sine over her. Også folk på Lofotfiske. Alle har vi frykta strømmene og bølgene utenfor Kunna.

Bonden har akkurat gjødsla ved Kunna

Når vi har passert Kunna er vi offisielt på Helgelandskysten. Man kan tro at Helgelandskysten bare er masse koselige øyer man kan padle gjennom. Det er nok noen områder som er slik, men det er også mange fjorder som må krysses. Områder hvor havet kan komme inn slik det vil. Før det ordentlige dårlige været setter inn, kommer vi oss til øya Teksmona. Vi slår opp teltet i regnet og i et døgn har vi verken lyst eller mulighet til å forlate øya. ”Dette her er VM i surt vær” sier Kjetil i det han våt bykser inn i teltet etter et nødvendig ærend. Alt føles vått når man padler i regn. Det er akkurat som om kroppen ikke kjenner forskjell på vått og tørt når vi kommer inn i teltet. Rosinfingrene bruker flere timer på å bli normale. Cecilie må legge bort sitt vanlige ønske om at alt skal være så tørt. Det våte er naturligvis en del av pakka.

VM i surt vær er vanskelig å få formidlet på bilder.

Yr blir sjekka ofte. Kanskje for ofte. Samtidig er det viktig å følge med. På værmelding og på det man ser på sjøen. For plutselig dukker en ”værluke” opp i kveldinga. Plutselig kan vi padle igjen. Været og sjøen er lunefull og skifter i store kontraster.

Værluke!

SOOOOOOOOOOOL!

Brian, lederen i Bodø Kajakklubb, er tilfedligvis på hytta si på Åmnøya denne lørdagen. Vi har kontakt med han og vi blir invitert dit på vår vei forbi. Brian møter oss på fjorden i solnedgangen og det blir en luksuskveld med dusj, tørking og ørret.

Kveldspadling: Melfjorden med Bolga i horisonten

 Deretter får vi to dager med vind mellom 11 og 17 m/s. Vi er værfaste. Heldige som vi er, får vi fortsette å være i hytta. Påstanden vår er at nordlendinger er verdensmestere i gjestfrihet.

Nedtur. Værfast på Åmnøya.

Om morgenen er det igjen rolig. Vi har vekkerklokka på halv fire og begynner å padle for å krysse Rødøyfjorden. Det er en fem kilometers kryssing. Det er meldt å blåse opp, men ikke før om et par timer. Vi kjører på. Vest er det åpent hav og midtfjords kommer store dønninger rullende inn. Vinden øker. Men vi nærmer oss land. Der er litt skummelt, men vi har i alle fall en større grad av mestringsfølelse enn i Sørfjorden.

Opptur! Glad for at vi har kryssa Rødøyfjorden.

Surt

Skrukkete og hvit,

Vi blir værfaste på Rødøya to dager. Det kan gjerne være vått og kaldt, men vinden får vi ikke gjort noe med. Den første dagen går vi knapt ut av teltet. Det er stiv kuling og snø. Vi leser bok, skriver dagbok, lager dessert og hører på radioen til Kjetil. Det er aller kjekkest med lokalradioen for Nordland. Der snakkes det om været, om fjellovergangene som er stengt og om de heftig dårlige værmeldingene framover. Det er bedre enn å høre på ”Nitimen” hvor de snakker om vår og varme.

"Kom mai du skjønne milde"

Andre dagen går vi til Rødøy ”sentrum”. ”Dåkker veit at Hurtigbåten går ja?” De lokale humrer når vi forteller om turen. Vi humrer med og samtalen dreies ofte inn på fisk og vær. Vi kjøper frukt og yoghurt på nærbutikken og fyller vann før vi går tilbake til teltet vårt. Dagen er nærmest over allerede. Vi skal nemlig stå opp grytidlig for å utnytte det gode morgenværet. I det vi står opp henter Cecilie fort kameret for å ta bilde av det hun kaller en ”solnedgang”. Det sier kanskje noe om hvor tidlig det føles å stå opp klokka tre. I Selsøyviksundet kjøper vi engangsgrill og pølse. I det vi fyrer opp begynner det å snø. Det er litt eksotisk.

Nydelig klokka 5

Det er ikke vanskelig å finne strender. Noen av dem er rett og slett perler. 

Pause rett ved Selsøyviksundet

Vi setter ut fra småbåthavna i Tonnes. Polarsirkelen er kryssa. Vi følger land og padler nesten på autopilot. Vi føler oss endelig i siget og finner flyten. Gleden over å få padle er stor. Vi passerer hus etter hus. De som er bygd utenfor de største plassene er fraflytta. Det er ganske tydelig å se hvilke som blir brukt til feriehus og hvilke som er forlatt. Vi snakker om alt livet vi passerer. Om hvor mange som fortsatt bor langs kysten vår, men vi snakker også om hvordan det har skjedd store forandringer på bare et par generasjoner. Før var det nemlig de som bodde på innlandet som bodde avsides til. Disse husene på holmene og inni sundene lå i båtleiene. Siden kom bilene og veiene.

En stund senere går vi i land, vel vitende om at vinden vil holde oss der til 15-tida dagen etter. Snart skummer bølgene på fjorden bak oss.

Kulingvarselet slår til denne natta, men vinden løyer som meldt og vi forlater campen ved ”middagstider”. Ettermiddagen ligger åpen foran oss og det føles fritt, men flere vi har snakka med på ferden har dratt fram Sjona og Ranfjorden som ekle fjordkryssinger i nettopp østavind. ”Ja, dæm e ikkje rare båta dæm båtan dåkker har.” Hva skal vi gjøre? Det føles godt å beskue Sjona fra hurtigbåten, mens båten jobber seg fram over fjorden mens den vugger fra side til side.

"Dåkker veit at
Hurtigbåten går ja?"

På kaia på Nesna kommer vi i prat med en fergemann. Han kan fortelle oss at det er meldt dårlig vær de neste to-tre dagene. Det lukter flere værfastdager, og frustrasjonen er til å ta og føle på. Det føles usannsynlig urettferdig. Kan vi ikke få kjenne på flyten i mer enn én dag? Men nød lærer naken kvinne å spinne, og snart har vi lagt en slagplan. Planen er å ta ferge over Ranfjorden, hive i oss et par Real turmat og sette kursen langs land mot Sandnessjøen. Det er tre mil dit, og vi vet det innebærer padling store deler av natta.

Vi føler oss litt gærne i det vi legger ut fra fergekaia i Levang klokka 23 med Sandnessjøen som mål. Vi snakker om at vi ikke må være misfornøyde om vi ikke når fram og at det ikke er noen skam å stoppe før vi er der. Men vi vet begge at det er Sandnessjøen som gjelder. Østavinden gir oss god fart ut Ranfjorden og vi leker oss med å surfe på bølgene. Mellom ett og to er det mørkest, men det er lyst nok til at vi fortsetter.
 

Nattpadling. Det har begynt å bli lysere. vi nærmer oss Sandnessjøen.

Dyrene og fuglene holder oss med selskap slik som på dagen. En oter bykser plutselig ned i vannet foran oss. Det er et fantastisk fugleliv. Store, små, fargerike, pipende, svarte, majestetiske fugler. Vi aner ikke hva de fleste av dem heter, men vi har hilst hei til alle måsene, kjeldene, havørnene, lundefuglene og rypene. Vi har opplevd tiurleik. Det mest imponerende er kanskje trekkfuglene som kommer sørfra. Fra Italia eller Spania og de flyr i imponerende formasjoner. Vi møter ikke trekkfugler denne natta. Men vi møter Hurtigruta sørfra akkurat idet vi kommer til Sandessjøen, eller ”Sandnessjyen” som de lokale kaller byen. Det er nydelig å legge seg til fuglekvitring i 5-tida og vite at vi klarte det. Belønningen kommer fram idet vi går i land; masse hvitveis. Cecilie er i ekstase. 

Vi våkner til slaps i Sandnessjøen...

...og blomstrende hvitveis!

Odd Børretzen sammenligner livet med det å være i båt. Det går opp og ned. Livet altså. Som i det å være i en båt. Noen ganger regner det. Andre ganger blåser det kuling. Men noen ganger, ja kanskje de fleste ganger, er det ålreit.