lørdag 30. juni 2012

Dag 111

Det begynner å gå opp for oss nå. Vi har satt teltet opp for siste gang på denne eventuren. Det er vemodig. Vi prøver å sette ekstra pris på siste kvelden.

Har hatt en utfordrende dag på bøljan blå. Mye sjø. Vi kom likevel ganske langt og har nå bare 15 km igjen, eller 0,5% som Kjetil regnet på i dag. Det er ikke en sjarmøretappe igjen. Det siste stykket er veldig åpent og utsatt. Med tanke på bølgene vi har opplevd i dag blir det spennende å se om vi får padla hele veien.

Fra teltet her på Finnøya vil vi hilse til Pappa Geir som har ordna supre laminerte kart til oss! Tusen takk :)

fredag 29. juni 2012

Dag 110 - Fredag

Vi har akkurat spist turens siste Real Turmat.. Det er rart! Kan man leve uten dette fantastiske produktet?:)

Etter frokost hos Martin og Beate, shopping i KRS og lunsj i bobilen la vi omsider fra land i Hellevika i svære dønninger. Høy mimrefaktor. Vi prøver å nyte de siste dagene til fulle.

I morgen skal vi ha en lang dag i motvind og når trolig Lindesnes utpå søndagen. Mon tro om vi snur og drar nordover igjen?:)

torsdag 28. juni 2012

Dag 108 og 109 - onsdag og torsdag

På onsdag padla vi i nydelig vær til Lillesand med de to tøffingene Martin og Beate. Her måtte de kaste inn åra og vi takket og bukket for gode dager med dem. Deretter var det bare Tempest og Tsunami alene på bøljan blå igjen. Vi fortsatte gjennom Blindleia mot Kristiansand. Satte opp telt på Sandøya for de som måtte være lokalkjent.

I dag har vi padla over den litt ekle Kvåsefjorden, cruisa i Kristiansands skjærgård, kryssa Byfjorden (rett etter Danskebåten), over Vestergapet og til Hellevik. Under pannekakelunsjen fikk vi attpåtil besøk av Martin og Åse (mor til Beate) som også padla i skjærgården. Stas!

I natt bor vi hos Martin og Beate i Kristiansand. Det er meldt 46 mm regn her i morgentimene...

Vi nærmer oss nå. Med greit vær bruker vi tre dager til Lindesnes. Det er rart å kjenne på. Hvordan blir det egentlig å komme fram?

I dag vil vi hilse til Cecilies Mormor. Du er en god støttespiller og inspirator. Vi digger deg! :)

tirsdag 26. juni 2012

Dag 106 og 107 - mandag og tirsdag

4 på tur er kjekt :)

På disse to dagene har vi hatt alt av vær omtrent - fra strålende sol til et utrolig regnvær. I går padlet vi forbi Arendal og hadde camp på Ærøya. I dag har vi satt opp teltene rett utenfor Grimstad. Kveldssol, taco og et uventa besøk av en flokk geiter!

I dag vil vi hilse til Kristin, søsteren til Beate, som har fått fagbrevet i dag! Gratulerer!

mandag 25. juni 2012

Dag 104 og 105 - lørdag og søndag

Lørdag stod vi opp klokka 4 om natta for å utnytte rolige vindforhold før det ble kuling. Vi padla forbi Risør og kom oss et par km før silodden. Kom i kontakt med fantastiske mennesker!

Søndag fikk vi låne kajakktraller og vi trilla forbi silodden. Møtte Martin og Beate om ettermiddagen så nå er vi 4 :)

Bildet er fra silodden med jettegryta

fredag 22. juni 2012

Dag 103

Verdens beste middag - pannekaker og verdens beste pannekakesteker :)

Fått utfordra oss i dag i bølgene. Plaskregn i hele dag. Har søkt tilflukt mellom Portør og Risør. Utsatt for mye vær her vi er, så spent på morgendagen.

Vi har forresten skrevet 3 reisebrev de siste dagene. Alle er publisert. Noen av bildene har falt bort til reisebrevet fra Telemarkskanalen. Det blir ordna etterhvert:)

Telemarkskanalen

Reisebrev fra turens 10.ende tur: Dalen - Skien

Dager: 4
Km: 105
Turens statistikk:
- Antall sluser: 8
- Antall sluser med kajakktralle: 2

Hva skjuler seg bak verdens 8.ende underverk?


Telemarkskanalen er et ingeniørmessig mesterverk. Hvis man i tillegg tenker på at dette ble bygd før det meste ble gjort med maskiner, blir man utrolig fascinert av kanalen. For et slit som må ligge bak! Det var i mange år planer om å lage en vannvei mellom Dalen og Skien. Kanalen mellom Norsjø og Skien stod ferdig i 1861. Bandak-Norsjø-kanalen var ferdig 31 år etterpå, i 1892 og ble da kalt "verdens 8.ende underverk" med sine seks sluser og en høydeforskjell på 57 meter. Kanalen gjorde det mulig å frakte ut store mengder brynestein og tømmer fra Dalen. Turisttrafikken til Vestlandet gikk også via Dalen med kanalbåtene innover kanalen og hesteskyss videre. I dag er det mest turister som blir fraktet opp og ned kanalen med båtene Henrik Ibsen og Victoria. (Kilde: Lars Verket)


Som Skiensmann og padleentusiast har Kjetil siklet på Telemarkskanalen i flere år, og det føles obligatorisk å ta denne turen før man kreperer. Forventningene er derfor på topp. Vil kanalturen innfri?

Mamma Ida og ekstra-tante Kari kom opp med kajakkene og hentet syklene. Tøffe damer!

Nordkapp-Lindesnes-prosjektet vårt har krevd en del logistikk for diverse utstyr. Kajakkene har virkelig fått lufta seg siden vi ankom Rørvik, og det er mange folk som har hjulpet oss!
Da vi ankom Rørvik var Cecilie langt nedi kjelleren, og vi fikk hjelp av to karer på brygga til å bære kajakkene bort til båten.
I Trondheim møtte Kristoffer oss på kaia og kjørte kajakkene til onkel Viggo, der de blei liggende noen dager.
Etter noen hektiske timer kvelden før avreise til Tafjordfjellene, fikk vi låne takstativ av Ole Kristian og kajakkholdere av Ingjerd og Martin. Ingrid Marie og Torstein hjalp til med dette. Steinar og Inger Johanne stilte også opp. Ingrid Marie og Viggo hjalp til med å feste utstyret på bilen, som for øvrig var lånt av ekspedisjonslegen Tom, før Ingrid Marie kjørte kajakkene til Grotli Høyfjellshotell på Strynefjellet.
Etter en uke i garasjen på høyfjellshotellet kom Kjetils foreldre forbi med bobilen, på sin ferd til Nordfjord. Kajakkene blei liggende på bobilen til de var trygt hjemme i Skien. I Skien fikk roret til Cecilie litt omsorg av pappa Anders og da Jørgen hos Bull Ski og Kajakk sendte over ny rorwire blei kajakken god som ny.
Noen dager etter ankomst Skien blei kajakkene kjørt til Dalen av mamma Ida og venninna Kari.

Henger du med?

TUSEN HJERTELIG TAKK til alle som har hjulpet oss med logistikk av forskjellig slag. Det er kjekt med så gode folk rundt oss!

Utenfor Dalens landemerke: det historiske Hotel Dalen som ble bygget to år etter at kanalen stod ferdig.

Mamma Ida hadde med tidenes lunsj til oss!

Tilbake i Dalen er det kjekt å se igjen kajakkene. Ja, og så er det kjekt å se igjen de som har frakta de opp også. Møkkaværet fra dagen før er snudd til knallsol og vi gleder oss til å sette oss i kajakkene. Likevel er vi spente på hvordan det vil føles å redusere farta med 10-15 km/t. De neste dagene skal vi først padle over tre store vann; Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn. Deretter skal vi sluses ned 57 meter, krysse det store vannet Nordsjø, sluse 10 meter til og padle det siste stykket til Skien.

Kjetil skifter wire på roret

Vi legger ut fra Dalen

Vi har utrolig nok vinden i ryggen når vi legger fra kai i Dalen og får god flyt over vannet. Langs Bandak er det mektige bratte fjellsider som går rett i vannet. Det er derfor få gode teltplasser, og vi er veldig glade for å ha Lars Verkets padleguide for Telemark. Her er det gjort en enorm jobb med å finne teltplasser og vi nyter godt av dette disse dagene.
En stopp i Lårdal


Fornøyd jente

På tide å legge inn åra

Ved Lindeviki (les: Lindevikji) nyter vi solnedgangen, middag, og lærer litt lokalhistorie før knotten jager oss i teltet. Kartene våre har stor målestokk og det er vanskelig å vite akkurat hvor vi er og telle kilometer. Vi savner speedometeret fra syklene, men vet samtidig at vi oftest padler 4-6 kilometer på en time.
Lindeviki

I Dalen-depoet lå kaker som Cecilie bakte før vi dro. Deilig med egen bakst :)

Dagen etter får vi kraftig motvind, og sola gjemmer seg bak skylaget. Av og til kommer det noen regndrypp. Vi padler uten tørrdraktene, men har de med i bagasjen. Vi kjemper oss fremover og padler inn på Kviteseidvatn når det nærmer seg lunsjtid.
Ny dag og nye muligheter

Blækkstilt

Padleguiden fra Lars Verket er god å ha.


Padleguiden fører oss til ”Mølen”, ei fin sandstrand som ligger i le for vind fra øst. Kanalbåten Victoria passerer mens vi inntar en god lunsj med friske grønnsaker og flammene fra bålet varmer. Vi er elendige på å drikke vann, og har derfor innført en regel om at det ikke er lov å si ”neitakk” dersom den andre byr på noe å drikke. For å imponere drikker derfor Kjetil en liter vann i lunsjen.
Om lidt er kaffen klar...


Så begir vi oss ut i bølgene igjen. Kjetil er oppgitt over været. Det er ikke sånn det skal være i Telemark. I Skienstraktene skal det jo bare være sol, Østlandsvær. Kjetil er litt muggen. Da hjelper det å ta en liten realitetssjekk. Vi er jo griseheldige som er her og skal få padle til Sørlandet! Humøret stiger, det er ikke vits å sutre. På Flåvatn finner vi nok en fin teltplass, fyrer bål og slår av en prat med noen lokale.


Blokkpadling?


Kan dette kalles tropisk regn?

Glad vi har på tørrdrakter over Flåvatn.

Nok et liten-båt-stor-båt-bilde :)

Første sluse

Hittil har vi følt oss ganske

alene på kanalen.

Og så er vi plutselig midt i en festival!

Plutselig er vi på festival. Litt glissent foreløpig.

Flytevestene våre

Hver femte dag er det bog! Denne dagen er det bog ala Cecilie - med kålrabistappe og potetmos.
Om ikke mange dagene er vi i Skien, og derfra skal vi padle forbi kjente byer til vi er i mål. Vi føler vi er i kjente områder. Det begynner å nærme seg slutten på eventuren. Vi nærmer oss målet. Det er litt vanskeligere å fokusere på at vi er underveis og litt mer fristende å gasse på for å komme fram. Når vi padler forbi Lunde tidlig på kvelden griper vi likevel muligheten til å leve i nuet og få med oss litt av festivalen ”Viser ved Kanalen”. Vi føler nesten at vi padler opp på en av scenene når vi kommer. Hittil har vi følt oss ganske alene på kanalen. Og så er vi plutselig midt i en festival! Kveldens store attraksjon er Bjørn Eidsvåg og vi soser noen timer og finner en optimal ”gratishaug”. Med Eidsvågs kjente sanger i bakgrunnen spiser vi middag og leser side opp og side ned i ei avis vi kjøper. Det kommer noen regndrypp av og til, men det er en deilig sommerkveld. En sånn sommerkveld der du føler du har uendelig med tid til å gjøre akkurat hva du vil.
Det kan være tungt å dra i oppoverbakker. Selv om man har tralle...
...likevel er tralle genialt!
Teltet står 50 meter fra sluseanlegget på Lunde. Vi står opp tidlig. Plutselig kjører det en båt inn i første slusekammer, og det er tydelig at noe spennende er på vei til å skje. Vi pakker sammen det siste i campen, hopper i kajakken og rekker akkurat å bli med på slusingen. Videre kommer slusene slag i slag. Det er fortsatt noen dager til kanalsesongen starter så vi må derfor bære kajakkene forbi slusene. Ved Vrangfoss har de heldigvis kajakktraller til utlån. Dette er det største sluseanlegget i kanalen og er et imponerende byggverk. Vi føler oss litt eksklusive selv også ettersom lokalavisa Varden ringer og turistene fotograferer oss.

På Vrangfoss er det litt sol, blomster og imponerende 5 slusekammer med en høydeforskjell på 23 meter.
Imponerende Vrangfoss med sine kamre bak
Eidsfoss

På Ulefoss skulle man tro at padlere ikke var velkomne i land. Men mannen i kiosken forteller oss at det bare er fuglene som ikke er velkomne.
 Vi padler over det enorme vannet Norsjø. Kjetil leker lokalguide. Ved brygga nedenfor Mikaelshula får vi en stor overraskelse. Pappa Anders har tatt turen til fots, ønsker oss velkommen og byr på sjokolade og brus. Etter en tur i grotta oppe i fjellsida, setter vi kursen videre mot Skien.
På Norsjø

Velkommen til Skien!

Far og sønn i Mikaelshula

Opp til Mikaelshula er det ganske bratt

Slappe av

Det er en egen ro over

kanalen og mange perler

som overrasker en underveis.



Kjetil er sååå fornøyd da sola skinner når vi kommer til Skien

Litt senere løfter vi kajakkene på land i Skien sentrum. Kjetil er fornøyd med å være hjemme. Det er vi begge to. Like fornøyd er vi med padleturen gjennom ”verdens 8.ende underverk”. Det er noen lange vann som står foran en og utenom sesongen, når slusene ikke er åpne hele dagen, syns vi mange av slusene er dårlig tilrettelagt for kajakker. Likevel må vi si at Telemarkskanalen absolutt var en god opplevelse. Det er en egen ro over kanalen og mange perler som overrasker en underveis. Perler som kanskje ikke er i kategorien ”verdens underverk”. Men perler som kan gjøre underverk for padlere. Og det er i grunnen nok.
Framme

Happy padlers i Skien sentrum

Dag 102 - Tilbake på vannet

I dag har vi lagt fra kai i Skien og padla ut til kysten. Kvelden var fin så vi fikk kryssa Rognsfjorden uten problemer. I morra er det meldt mye vind og vi er spente på hvordan dagen blir.
Gleder oss til Beate og Martin blir me å padle om noen dager.

Tusen takk til pappa Geir som har ordna kart til oss!:)

torsdag 21. juni 2012

Turen med det rare i

Reisebrev fra turens 9.ende tur: Nordfjord og omegn - Dalen

Dager: 11
Km på sykkel: 533
Turens statistikk:
- Antall punkteringer: 2
- Antall fjelloverganger: 5

Hjemmeeksamen, familetreff, skitur, Hardanger i baris, en del sykling og sol fra skyfri himmel.


Juni på nordvestlandet kan by på så mangt for friluftslivsentusiaster. Vi har gjennom hele turen hatt lyst til å finne på noen sprell i tillegg til sykling i dette området. Det føles litt dumt å ha fri en hel vår uten å benytte muligheten for å ta massevis av toppturer. En desperat idé blir derfor å ta med toppturski på sykkeltralla. Vi skjønner heldigvis at dette nok ville gitt mange kilometer sykling med unødvendig mye utstyr i bagasjen. Cecilie trenger også tilgang på data for å skrive en hjemmeeksamen noen dager og Kjetil øyner da muligheten til å benytte tida til å være onkel for Vestergaardfamiliens 2-årige stjerne, Torjus. Vi bestemmer oss derfor for å ha base i Nordfjord hos Kristianbror med familie.


Ruta vår med sykkeltur og skitur.
Turfølget: Ingeborg, Kjetil, Kristian, Kristoffer, Cecilie

Langtidsværvarselet ser elendig ut før vi kommer til Gloppen, men Kjetil har en svært god kjemi med Nordfjord. Det blir rett og slett alltid fint vær når han er der. Dette blir ikke noe unntak. Sakte men sikkert endres værmeldingene, mens Cecilie studerer og Kjetil graver etter meitemakk sammen med stjerna. Tirsdag kveld setter Ingeborgsøster seg på nattbussen i Trondheim, mens Kristianbror finner frem nødvendig breutstyr på folkehøgskolen. Morgenen etter kjører Kristofferkamerat fra Førde, og noen timer seinere står det fem forventningsfulle folk i Loen og slikker sol mens de speider oppover fjellsida. Et høykvalitets reisefølge. 2-dagersprosjektet er å gå opp de 1800 høydemeterne til Skålatårnet, overnatte i Turistforeningshytta for så å gå Tinderekka via Lodalskåpa til Bødalen dagen etter. Vi har drømt om denne turen lenge og nå står vi her i fantastisk vær og er klare for å nyte Guds frie natur og fellesskapet. Datoen er 6. juni og vi skal på ski.

Koselig å få besøk av søster Ingeborg i "huset" vårt noen dager.

Etter 800 høydemeter er det nok snø til å ta på skiene, men vi kan gå helt til topps før det blir for kaldt med bar overkropp. Skålatårnet er et imponerende byggverk, og har en fantastisk beliggenhet. Utsikten mot Sunnmøres mange alpine topper får blodet til å bruse.
Snøen kommer etter 800 høydemeter

Vi spiser høydemeter

To glade brødre

To glade søstre

Kristoffer - vår glade kompis

Kristian byr gjerne på fyrstekake fra Sandane

Vi er høyt oppe

Vi skal den veien!
Kristian oppdaterer oss om historikken til tårnet, og vi sender en takk til den tyske legen som overbeviste folk om at tuberkulose kan leges ved store mengder frisk luft. Real Turmaten slår an hos hele turfølget og vi føler en viss støtte for vår storsatsing på posemiddag.

Skålatårnet

Nydelig solnedgang



Gode venner
Klokka piper grytidlig. I dag skal det skje! Det er litt som julaften, dette er en dag vi har gledet oss til. Samtidig vet vi ikke helt hva dagen vil by på. Uansett skal vi få oppleve Tinderekka. ”Dere vet; egentlig er det langt på dag” sier Kristian klokka 5. Han har lært seg noen triks som småbarnsfar.

Det er tidlig morgen og dagen er foran oss.
Det er deilig å være turfølge, bare henge på. Kjekt med dyktige turledere. Kristian har gått turen før og er vant til å ta gode vurderinger i det fri gjennom jobben. Kristoffer er en reser med kart og har god erfaring fra bre. Sammen utgjør de en solid lederduo som guider oss trygt gjennom terrenget. Det er mer oss selv som setter begrensningene.
Tidlig om morgenen er skråningene is og vi må bruke stålkantene.
Først skal vi ned en del høydemeter, og den bratte, isete bakken og den litt ekle traverseringen på morgenkvisten setter en liten støkk i flere av oss. Dette er en spenstig tur, og vinterens vandring på vidda har ført til at vi ikke føler oss helt på hjemmebane i de bratteste liene. Men det er mye opp-og-ned på denne turen, og litt etter litt beveger vi oss inn i komfortsonen. Nedover er det likevel en som klager på genene sine: ”Det er ikke noe sted jeg føler meg mer dansk enn i en nedoverbakke på fjellski”, sier Kjetil frustrert. Det vil seg ikke, og han tyr til slalåmsvinger for å ikke se ut som Bambi. Ellers florerer det av fine telemarkssvinger, og fjellsidene blir malt med skispor som forteller om skiglede. Ingeborg danser vakkert nedover liene, hun er i flyt og imponerer stort.

Ned. Og opp.

Vi er på tur for å få opplevelser

og akkurat nå deler vi store

opplevelser med gode venner.


Noen steder er det så bratt at vi tar av oss skia.

Det er kjekt å være en gruppe på tur. Det gir noe ekstra. Vi to langveisfarerne er ikke på tur for å bli fortest ferdig eller prestere alle ting på egenhånd. Vi er på tur for å få opplevelser og akkurat nå deler vi store opplevelser med gode venner. Opplevelser som vi kommer til å snakke om i årevis.

Lodalskåpa foran oss.

Lunsj foran Lodalskåpa.

Vi prøver å svinge oss ned.


Vi bader i sol og Kristoffer får et herlig rødt/hvitt-skille fra brystreima på sekken. Kristian sverger til solfaktor 6, mens jentene går for 50. Praten går og stemninga er god. Tida flyr. Når vi nærmer oss Lodalskåpa, tar vi en stopp for å lage middag. Etter en nærmere titt på kartet, og en grundig gruppeprosess innser vi at vi ikke har tid til å få med oss Lodalskåpa. Vi setter derfor kursen ned mot Lovatn.
Ned til Bødalen
Sola har steika på snøen hele dagen og nedkjøringa byr på utfordringer. Snøen er råtten til tusen og suger til seg skia. Vi går på snørra i annenhver sving, men gliser likevel. Det går et lettelsens sukk gjennom gruppa når Kristoffer frivillig påtar seg å sykle de 17 kilometerne for å hente bilen i Loen. Takk for turen folkens!
Dette bildet sier vel sitt... Vi er ganske slitne.

Planen er å fortsette sørover på sykkel morgenen etter, men det er ikke lett å dra fra gjengen på Vereide. Og gjestfrie som de er gjør de det ikke enkelt. I kveldinga klarer vi likevel å løsrive oss og setter oss på sykkelen. ”D e overraskende sossialt å sykle ass”, sier Ingeborg etter drøye to timer på sykkelsetet. Hun har i tillegg til fjellski tatt med sykkelen til Nordfjord. Vi er enige, det ER overraskende sosialt. Før sykkelturen var vi litt bekymra for at iPodene skulle bli flittig brukt, men det har de ikke. Ikke på denne turen heller. Vi synger, snakker om naturen, irriterer oss over svenske lastebilsjåfører som kjører forbi i svinger, diskuterer ting, vinker til turistbussene, er stille, beregner gjennomsnittsfart, tar bilder, sliter oss sammen opp bakkene og synger enda litt til.
Nydelig teltplass ved Jølstravatnet.


”D e overraskende

sossialt å sykle ass” 


Ingeborg har ferie. Hva har egentlig vi to andre? Uansett har vi også lyst på sommerferie, så da sier vi at vi har det. I sommerferien vår er vi på sykkeltur.

Cecilie flytta ut av teltet om natta for å få bedre luft.
Rørvikfjell, Gaularfjell, Vikafjell. Opp og ned, opp og ned. Motbakkene tar lang tid, men vi føler likevel vi får godt betalt i nedoverbakkene. Det er kjekt å komme høyt i terrenget, kjekt å oppleve variert terreng, kjekt å sykle krappe hårnålssvinger og vi lar oss imponere over veiene som er bygd i det ufremkommelige terrenget. Nedstigningene får nummererte navn: ”Trollstigen 3”, ”Trollstigen 4”…. Det er vanskelig å finne gode teltplasser som ikke ligger for nærme veien, men ved Sognefjorden finner vi en skikkelig perle. Vi nyter middag, banankake, ananasbrus og noen runder med Gruble mens sola går ned over det fantastiske landskapet. Duften fra frukttrærne og blomstene i nærheten er heller ikke så verst. Vik i Sogn er en nydelig plass.

Ingeborg bidrar med mange smil :)

Over Gaularfjellet

På toppen feirer vi med favorittsjokoladen

Ingeborg er i slaget

Det var fortsatt mye snø i fjellet.



Perfekt ferjetiming når vi skal over til Vangsnes.



Dette er Nord-Vestlandet for søstrene Lund: Banankake og ananasbrus

Nydelig solnedgang fra campen.

Vik i Sogn

Opp Vikafjellet.

Lunsj på Vikafjellet.

Etter oppoverbakkene kommer nedoverbakkene.

Lund-søstrene viser veien til navle

Nasjonalromantisk rett før Voss.

Vi tar en annen vei enn hovedveien. Det koster av og til dyrt. Noen ganger bli det for mange oppoverbakker.



Cecilie har drømt om å sykle i Hardanger i godvær og kjøpe en hel isboks. Drømmen blir oppfylt. Vi sykler på vestsida av Sørfjorden i baris. På stedet Nå er det butikk. Det passer perfekt. er det nemlig på tide å kjøpe is! Valget faller på vaniljeis med sjokoladebiter. Vi tømte selvfølgeligboksen.

Hardanger!



En boks is - ja takk!

Odda: Syklister i byen med Tour de France-skille.


I Oddaområdet har vi date med Anved, kamerat av Kjetil fra folkehøgskolen. Han har foreslått grilling og forteller på telefonen at han skal ta med en overraskelse. Vi har sykla i vindunderlig vær de siste dagene og har ikke noe valg; Vi trenger en vask før vi møter folk. Vannet kommer rett fra breene og er iskaldt, men det er fantastisk forfriskende.
Bade i brevann
Anved steller i stand et herremåltid av dimensjoner. Selvskutt reinsdyr og hjort, samt svinefilet blir tilberedt på bål. Pølser, bacon, bakt potet og grønnsaker. Han har selv nylig vært på langtur over Svalbard og vet hvor kjekt det er når noen disker opp. Tusen takk!

Andved er på besøk - to gode kompiser

Abel er også på besøk
Neste morgen drar Ingeborg hjemover og Anved på jobb. Plutselig er det bare oss to igjen. Det er ti dager siden sist. Hvordan blir det?

Campen like utenfor Odda.

Turistattraksjonen Låtefoss

Det er på tide å dreie østover for å treffe på Telemarkskanalen. Vi sykler snart ut av kartet, men regner med at vi treffer på en bensinstasjon med kart etter hvert. Uten kart blir vi overraska over alle høydemeterne på vei over til Røldal. Vi får oss også en tunneloverraskelse. Gamleveien er full av snø, så vi må følge hovedveien. En tusen meter lang tunnel på fjellovergangens høyeste punkt går rett over i en ny tunnel, men det mangler infoskilt om tunnelens lengde. Vi har refleksvest og blinkende lys foran og bak på begge syklene, men føler oss bitte små når trailer på trailer dundrer forbi. Det er mye trafikk. De fleste bilene blinker seg ut i motsatt kjørefelt, men noen biler kommer ubehagelig nærme. Og det virker som om tunnelen er uendelig lang. I tillegg er veistandarden elendig. Vi har sykla en del mil på sykkel de siste ukene og har erfart mange typer asfalt. Blant annet vet vi hvilken asfalt som gir best fart på hjula. Her inne i den mørke tunnelen er det lenge siden det lå noe fersk asfalt. Det er svære sår i hjulsporene og fristende å legge seg litt ut i veibanen. Men her gjelder det å ligge så langt til høyre som mulig. Vi prøver å unngå at sjåførene som kommer forbi får ekle opplevelser.

Vel ute av tunnelen kan vi slå fast at den er hele 4657 meter. Ny rekord for vår del, men ingen rekord å skrive hjem om. Så derfor nevner vi ikke det..

På vei fra Røldal opp Haukelifjell
Vi triller ned til Røldal, kjøper oss et kart og tar fatt på bakkene opp mot Haukeli. Vi runder turens høyeste punkt på 1097 meter, sykler inn i Telemark, prøver å fikse noen løse eiker ved Haukeliseter og kler på oss når sola forsvinner. Det er kaldt på fjellet, mye snø og derfor deilig å låne hytta til Olav. På menyen står rester av kjøttet fra gårsdagens grillparty.

Det er ikke lov å sykle gjennom Haukelitunellen. Hva gjør man når det alternative veien ser slik ut? Vi ringer Statens Vegvesen.

Tilbake på sykkelsetet tror vi at vi bare har en sjarmøretappe igjen av syklinga. Vi er langt til fjells og skal ned til Dalen og Bandak på 72 moh. 8 mil med nedoverbakke. Det begynner etter hvert å dryppe fra himmelen, men det er ikke nok til å gjøre store grep i bekledningen. Jo mer vi har på, jo mer blir vått. Vi skal jo bare ned en bakke og så er vi framme. Over Haukelifjellet går det et skille. I vest ser vi finværet. I øst ser vi tåka og bygeværet. For Kjetil rimer det ikke at det skal fortsette å regne ettersom vi nærmer oss Skien. ”Vi er så langt vest i Telemark at dette må defineres som Midt-Norge” fastsetter Kjetil i det vi sykler. Cecilie ler.

Vi kommer til Dalen!

Snart høljer det ned. Vi stopper på butikken i Edland og blir stående under tak og trøstespise Stratos og jordbær. Det frister overhodet ikke å sykle videre. Vi MÅ jo ikke det heller. Etter en plate Stratos klarer vi likevel å manne oss opp, gjemmer oss inni hettene våre og tar fatt på veien. En del timer seinere svinger vi inn på campingplassen i Dalen. Det er nydelig å stå i dusjen og skru vannet varmere og varmere og varmere og varmere. Føttene er kalde, men rekker å kvikne til før varmvannet er tomt. Etter at Tyskland har slått Nederland tar vi kvelden.

"Vi er så langt vest i Telemark

at dette må defineres som Midt-Norge."

Sykkelturen er ferdig. De 1200 kilometerne har gått utrolig raskt og i morgen skal vi skifte framkomstmiddel for siste gang. Det er vemodig, men mest rart. Samtidig gleder vi oss. Vi ser fram mot tre uker med padling. Og hver dag skal vi få nye opplevelser. Kanskje i ekte Østlandsvær?

Cecilie håper østlandsværet til Kjetil snart kommer.