Eventuren


Vi tok oss et friår sammen. Blant annet med ønsket om å være på tur lenge. At turen skulle bli Norge på langs bestemte vi oss ikke for før langt ute i prosessen.

”Jo mer jeg reiser, jo mer finner jeg ut av hvor glad jeg er i Norge” bruker Cecilie å si. Vi er begge glade i Norge. Og vi hadde lyst til å bruke turen til å nyte naturen i vårt fantastiske, vakre land. Norge har variert og spennende natur – kyst til vidde, til høyfjell, til skog, til kyst og så videre. Dessuten gir mars til juli store skifter i været som skaper varierende rammer for dagene våre. Vi går fra vinter til vår til sommer. Det er kanskje ikke vanskelig å forstå at landet vårt ble bestemt rimelig fort?

Det ble derimot ikke ruta. Og selv om den begynner å ta form, er ikke det viktigste for oss å komme fram til målet - Lindesnes. Det viktigste for oss er å være underveis. Veien er målet. Kose oss med å være ute; nyte nordlys og soloppganger, forskjellig vær og årstider, stoppe opp for å se på dyr og planter, ta fine bilder, prate og bruke kroppen. Kose oss med å være underveis. Uten å haste, men likevel kjenne på kroppen at den er der. La den jobbe slik den er skapt til. Slite og drive framover samtidig som ting stopper i hodet. Vi trenger ikke et mål for å ha en mening med turen. Målet gir oss retning. En retning som gjør at vi ikke blar opp på yr.no hver morgen for å finne ut hvor det ser best ut å dra på tur. En retning som rett og slett gir lite fokus på alle mulige andre steder. Vi er der vi er.  Og vi skal sørover. Det blir fint.

Vi har snakket litt om ulike situasjoner som kan oppstå underveis. Man vet aldri hva som kan skje. Det er ikke engang noe garanti for at vi står friske og raske på Nordkapp i mars. Gjennom det som skjer skal vi i alle fall ha fokus på å være vårs, være sammen.

Vi har også lyst å være sammen med familie og venner under turen. Derfor inviterer vi dere alle sammen! Har du lyst å bli med? Se mer under ”rute”.

Her vi sitter i stua og ser på kart kan vi knapt vente med å bli mer kjent med Norge, med naturen og hverandre.

Velkommen til å bli med på eventur!  Enten fysisk eller interaktivt ;)
Skrevet av Cecilie og Kjetil før turen


Ruta nedenfor er skrevet før vi begynte turen, altså i ferbuar. Det er med andre ord stor sannsynlighet at det vil bli noen endringer.

Ved å starte i nord i mars og avslutte i sør i juli, får vi oppleve i gå fra vinter til sommer og vi får være i naturen når årstidene skifter. Det er noe av det vi gleder oss mest til med hele turen. Det vil også gi muligheter for å variere hvordan vi ferdes.

Forløpig ser det ut til at det kan bli noe som ligner på dette:

1.     Nordkapp - Finnmarksvidda - Sarek - Fauske
Denne etappen blir på fjellski med pulk, sprengkulde, nordlys, Finnmarksvidda, mildere, påske, Sarek og kanskje noen fine toppturer før vi trekker ut mot kysten omtrent ved Fauske.

2.     Fauske - Helgelandskysten - Rørvik
I Fauske sender vi fjellskia hjem og hopper i kajakken. Beina er nok innstilt på litt ro og vi tar armene fatt. Helgelandskysten har lenge vært en drøm, og nå gleder vi oss til å oppleve den fra havnivå.

3.     Rørvik - Trondheim - Ålesund
i Rørvik går vi i land og setter oss på sykkelsetet. Vi passerer Fosen (Norge i miniatyr) før vi ankommer Trondheim, kanskje i nasjonaldagstider? Turen videre er enda usikker, men vi ser for oss å sykle sørvestover til Ålesund.

4.     Ålesund - Dalen i Telemark
Dette blir ruta med det rare i og ideene er mange. I Ålesund hekter vi sykkeltralle med telemarksutstyr på syklene og håper at vi får med oss noen toppturer på vår etappe mot Telemark. Kanskje sykler vi hele veien. Kanskje sykler vi en kortere etappe og går over Jostedalsbreen? Kanskje tar vi skia fått og går et lengre stykke gjennom fjellheimene i Sør-Norge. Dette bestemmer vi len gang før avreise. Men uansett om vi kommer med ski eller sykkel eller helikopter er planen å komme til Dalen i Telemark.

5.     Dalen - Telemarkskanalen - Lindesnes
I Dalen ligger kajakkene våre og venter på oss. Ruta herfra går ned gjennom Telemarkskanalen. Landskapet åpner seg på vei ned kanalen, de dype dalene i indre Telemark blir til åpen skjærgård når vi nærmer oss kysten. Og på veien får vi oppleve verdens vakreste by, Skien:) Vi padler til Langesund ute ved kysten og fortsetter sørvestover mot Lindesnes. På dette tidspunktet steiker trolig sola fra en skyfri himmel og vi nyter Østlandsværet i fulle drag:)
Og så er vi plutselig framme en gang i midten av juli. Vi sikter på 13. juli.


Det er ikke godt å spå alt som kommer til å skje disse månedene eller hvor den faktiske ruta kommer til å gå. Det er ingen selvfølge at vi er friske og raske hele turen. Det er heller ikke bare-bare å sitte her og beregne hvor langt vi vil gå på ski 28. mars, hvor langt vi orker å padle 2. mai eller hvordan kjemien er med sykkelsetet 1. juni. Men med god hjelp fra erfarne venner og diverse blogger legger vi en rute som skal være grei å gjennomføre med god margin. Og vi vil gjerne ha med familie og venner på deler av denne turen! Vil du være med så heng på! Da tar du kontakt med en av oss, så tar vi en prat om når, og hvor og og hva som er aktuelt.

Rosa = ski
Gul = Havkajakk
Lilla = Sykkel (med toppturski?)


Vis To på eventur i et større kart

Vi har skrev lengre reisebrev etter hver etappe. Du kan enten trykke på hvert enkelt reisebrev under eller bla deg ned på denne sida hvor reisebrevene etterhvert vil ligge som perler på en snor :)

1. Nordkapp - Olderfjord
2. Olderfjord - Masi
3. Masi - Reisa - Goldahytta
4. Goldahytta - Abisko
5. Abisko - Sarek - Sulitjelma - Bodø
6. Bodø - Sandnessjøen
7. Sandnessjøen - Rørvik
8. Rørvik - Nordfjord
9. Nordfjord - Dalen
10. Dalen - Skien
11. Skien - Lindesnes

(Her kan du se hvor vi er. Denne posisjonen sendes ut med en spot via satelitt og er avhengig av at vi oppdaterer vår posisjon. Derfor vil ikke posisjonen være helt nøyaktig til enhver tid.)


TAKK!


GOD HJELP OG STØTTE

  • Våre foreldre! For oppmuntring, interesse, entusiasme, støtte på alle plan, logistikk og gode tanker.
  • Martin Vestergaard som fikser absolutt alt! Tusen takk!
  • Ingeborg Lund Mathisen - vår stasjonære turkamerat som tar seg tid til å oppdatere bloggen, hjelpe oss og være på tur sammen med oss :)
  • Thomas Mathisen - takk for at du var vår sjåfør til Nøttefabrikken og til Gardermoen. e
  • Vilde Lund Mathisen - takk for at du frakta maten fra Prix Lye til Oslo o for at du tok i mot oss på Lindesnes.
  • Lars Oven Pettersen - takk for fantastisk materiellkontoll i Nord-Norge! 
  • Dama på Shell i Honningsvåg for gratis pølse :)
  • Runar - politimann i Honningsvåg i for turtips og veivalg
  • Stein Eivind Løvland i Honningsvåg - takk for at vi kunne sitte på til Nordkapp. Og takk til Jonas og Rune som kjørte oss!
  • Familien Nymark for husly (faktisk to ganger!) og inspirerende raushet. Tusen takk Ib, Grethe, Martine og Brian!
  • Familien Samuelsen på Repvågstranda: Grethe, Josef og Jane med familie
  • Bussjåfør Johannesen i Olderfjord. Takk for omveien du kjørte for oss. 
  • Silje Bringedal og Geir Erik Storesund: Takk for tips, hjelp, entusiasme og en fantastisk fin 10-dagers tur sammen på vidda:)
  • Lind og Søn i Olderfjord for lagring av depo. 
  • Oves Varesenter i Masi for lagring av depo.
  • Jostein Lindgren - Tusen takk for at du henta ossog pulkene i Masi og kjørte oss til Alta!
  • Ailin Claussen - Takk for at du kjørte oss i Alta!
  • Odd Erik Rønning - Takk for at du kjørte oss til bussen :)
  • Åslaug Viken og Kjell Kløve fra Ål i Hallingdal - takk for at det var plass til oss på Reisavannhytta. 
  • Øystein Sandelin - hjertelig takk for all hjelp i Kautokeino: husrom, dusj og skyss!
  • Tom Christensen - det har vært utrolig godt å ha en lege å snakke med.
  • Olaf og Kaisa-Wenche i Dividalen: Takk for alle tips og gode ord. 
  • Bjørn Rognli - takk for at du satte depoet vårt på Goldahytta og hadde mulighet til å ta med deg en pakke for oss derfra :) Og ikke minst: takk for multer og koselig hyttestemning!
  • Einar på Dærtahytta - Takk for trinsa!
  • Stein Kyrre Aronsen og co på Dividalshytta. Tusen hjertelig takk for elggryta vi fikk da vi kom i kveldinga!
  • Lena Argus, stugvärd på Tjäktastugan - takk for hjertevarme. 
  • Kjell Arne Johansen og Arild Nilfjord: dere var gull for oss! Vi er takknemlige for hjelp med bindinga, torskemiddag, souvas og gode historier. 
  • Kenneth Gjemmestad: du gjorde at vi fikk kulinariske opplevelser i Staluloukta. 
  • Torkild Aam og Trine Baardsgård for stoooor og varm gjestfrihet i Bodø!
  • Brian Morsund for oppbevaring av kajakker, fine turer på bøljan blå og middag på hytta :)
  • Frida og Harald Morsund for gjestfrihet og hygge på hytta!
  • Lillian og Per Arne for hyggelig samvær og bønn.
  • Elin og Perry O. Kaspersen for lån av gressplenen og kjøkkenfasiliteter :)
  • Kjell Arne Heglebostad og Kai for varme og gjestfrihet i Sandessjøen.
  • Bestemor og Bestefar - takk for middag og en trivelig kveld!
  • Bestemor på Hitra - takk for oss!
  • Kristin, Kristian og Torjus for en FANTASTISK opphold i Vereide.
  • Ingrid Marie Husby for fiksing av kajakkstativ og at kajakkene kunne være på taket til Grotli.
  • Tante Marit og Onkel Arne på Aure for kost og losji :)
  • Kristoffer Magerøy - takk for en uforglemmelig turlangs Tinderekka, henting og kjøring av tinga våre.
  • Andved - tusen takk for en utrolig koselig kveld i Hardanger. Tusen takk for turens beste middag!
  • Ida og Kari - tusen takk for at dere kjørte kajakkene opp til Dalen, for hjelpen der og for en fryktelig god lunsj.
  • Familien Fidje - tusen takk for hjertevarme og all hjelp Tore!
  • Martin og Beate for en flott padletur fra Risøya til Lillesand!

 

SPONSORER 

Er du glad i å padle? Da anbefaler vi at du bruker padleguiden.no. Der finner du tips til padleruter langs norskekysten fra Rogaland til Telemark, samt padleruter i innlandet. I tillegg finner du info om parkering, vann, dagligvare og en del historie. Vi er stolt av at padleguiden.no sponser oss.

Vi elsker ull og vi elsker Devold - norsk, god, varm ull med lange tradisjoner. Takk for ull fra topp til tå!


Norsk Navigasjon tilbyr gode GPS-baserte verktøy for renovasjonsbransjen. I tillegg består dette firmaet av en gjeng fantastiske mennesker. Cecilie møtte Norsk Navigasjon på Sydpolen og var så heldig å bli kjent med dem.
Systrene Selvikvåg har vært sponsor av vår fantastiske logo. Trine og Hilde er som Cecilie fra Lye og Trine er Cecilies bestevenninne hjemmefra. Det er også hun som har tegna oss. På selvikvåg.no er det mye gøy hele året, men høydepunktet er kanskje nissekonkurransen i desember. Dette er noen fantastiske søstre som vi er stolte av å kjenne!













Sørlandschips har sponset oss med nøtter gjennom Nøttekongen. Etter dette fantastiske bidraget føler vi oss som nøttekonger selv! "Nuts to the people". Tusen takk!




Vi er utrolig takknemlige for det viktige bidraget av mat fra PRIX LYE - Cecilies nærbutikk hjemme. Det er ikke få ganger vi kommer til å ha måltider på turen hvor vi må rette en stor takk til butikksjef Olav Valskår :)

Alfa er topp kvalitet og vi er derfor veldig glade for at vi går med Alfa skisko fra Nordkapp til Fauske.Tusen takk!



REMA 1000 Lakselv har sponset oss med mat til turen. Det gjorde ting mye enklere for oss med tanke på depoer på skietappen. Tusen takk!









Reisebrev fra turens første tur: Nordkapp - Olderfjord
Dager:7
Km:111
Turens statistikk: 
- Antallkvelder med nordlys: 5 av 7
- Antallganger vi sjekka været på yr: 2681

”Han va stygg i går.”


En fantastisk flytur





Vi våkner på flyet. Vi var oppe så tidlig at verten i ”Grisetidlig” på P3 fortsatt var energisk og sovna pladask på flyet. Nå befinner oss et sted mellom Oslo og Tromsø. Det er fine, alpine, bratte fjell utenfor vårt østvendte vindu og ikke en sky å se. Hva er det vi ser? Skal vi dit? Det kommer et langt øst-vest-vendt vann. Litt etter drar Kjetil kjensel på en bru han mener er i Narvik. Når flykapteinen like etter annonserer at vi starter innflygingen mot Tromsø forstår vi at de fantastiske fjellene var Sarek og vet at vi har planer om å ta en nærmere titt på disse fjella om halvannen måned.

Flyturen videre fra Tromsø til Honningsvåg blir vakker. Vi har begge plass ved midtgangen, og irriterer nok vettet av naboene med vindusplass, men denne utsikten må vi bare få med oss. Når vi nærmer oss Honningsvåg forteller flykapteinen at det er for mye vind til å lande og at vi derfor vil bli flydd til Lakselv og sendt med buss til Honningsvåg. Jaja, tenker vi, vi har ikke dårlig tid. Og som ekstra bonus tar kapteinen oss nordover så vi får se Nordkapplatået. Fra flyet får vi også fantastisk utsikt over ruta vi skal gå fra Nordkapp til Olderfjord. I bakhodet begynner det likevel å bygge seg opp noen tanker om denne vinden som hindrer oss i å lande med fly. Kan man være på tur i denne vinden?







Fornøyde i Honningsvåg, tross mye vind
Prating med lokale.
På vandrerhjemmet. Godt at man ikke behøver å ha med alle ting inn i teltet...
De siste dagene har vi stått på med praktiske ting og tang. Vi har sjekka værmeldinga, men ikke sett så grundig på hvor mye vind det er meldt. Når vi hopper av bussen utenfor vandrerhjemmet i Honningsvåg er vi veldig fornøyde med valget om å bo der den første natta. Vinden er sterk og snøføyka ubehagelig. Bæreposen vi har hatt på bussen med mat og klær blir full av snø. Vi stiller oss igjen spørsmålet om vinden er for sterk til tur, og når vi sjekker yr og ser at det er meldt stiv kuling de neste dagene blir vi skeptiske. Vi har egentlig ikke noen klar formening om hvordan denne vindstyrken føles, men kuling høres liksom ikke så oppløftende ut. Tankene går også til de der hjemme som allerede bekymrer seg litt for turen, uavhengig av vindstyrken.

Vi følger fjellvettreglene og kontakte erfarne fjellfolk. Vi kontakter politiet i Honningsvåg, snakker med andre lokale og ringer erfarne turvenner. Alle sier det samme, men de sier ikke helt det vi vil høre. De sier at kuling ikke er noe problem. De sier at med kun et par minusgrader skal dette være greit. Politiet åpner for en løpende kommunikasjon denne uka slik at vi kan vurdere været sammen. Dette setter vi stor pris på. Det er likevel med en bismak i munnen vi tar kvelden den første natta i Nord-Norge, mens brøytestikka på utsida av vinduet får gjennomgå av vind og snøføyk.

Cecilie sitter på med Rune som kjører plog.
Vi våkner til et fantastisk vær på Dag 1! Rune og Jonas skal kjøre brøytebil ut til Nordkapplatået og henter oss utenfor vandrerhjemmet. Hvor kulingen blei av er det ingen som vet, men vi klager ikke. Vi får guiding utover til Nordkappsenteret og gode tips til rutevalg. Etter obligatorisk fotosession ved globusen starter vi faktisk. Vi starter på turen. Eventuren! Eventuret! Og vi må innrømme at det var stas at turistene tok bilde av oss da vi la i vei og sikkert tenkte vi var litt gærne.

Skutersporet går like ved veien, og det er begrensa med rutealternativer. Vi følger derfor skutersporet i 8 km før vi setter opp teltet nært opp til en hytte. Her håper vi på ly hvis det skulle blåse opp. Nordlyset presenterer seg, vi tar glade i mot og setter stor pris på kamerastativet.

Start fra Nordkapp.



Fin start.
Etter et par timer får vi denne utsikten.
Første natt og nordlyset kommer fram. Vi fryda oss skikkelig da.
Men det blåser ikke opp og vi får en rolig start på Dag 2. Vi tar lunsj med vinden i ryggen og det blir ganske raskt kaldt, men det er ingen problem å gå i dette været. Vinden de siste ukene har gjort at føret er ypperlig for å dra pulk. Det er fast og fint og vi trenger ikke brøyte oss frem. Vi kan gå ved siden av hverandre. All løssnø er blåst i Barentshavet og vi kan hilse til Torjus og bekrefte at det flere steder er veldig glatt. Vi koser oss imidlertid glugg og nyter å være på tur.

Når vi sjekker værmeldinga på kvelden får vi imidlertid et lite sjokk. Det meldes økende vind utover natta og liten storm utpå formiddagen. Politiet kontaktes og vi blir igjen beroliget. Vi står tidlig opp, går ned fra fjellet og setter kursen mot Nordkapptunnelen og fastlandet. I det vi når tunnelbommen kommer det en buss og vi får skyss gjennom den nesten 7 kilometer lange tunnelen. Det går få rutebusser på denne strekninga, men det viser seg at dette er nok en ”buss for fly”. Flaks sa Severin Suveren.

Velting av pulken må man regne med når man skal krysse veien.

Nydelig kveld på Magerøya.

Mye vind.

Nok en kveld med nordlys!

Frokost

Mye vind på Magerøya, men fin utsikt over Porsangerfjorden.

Ned tl Ole Arnts-vika før Nordkapp-tunellen.

På fastlandet møter vi en annen verden. Det blåser hunder og katter. Vi søker dekning i en nødbu på størrelse med en telefonkiosk i 1,5 time og vurderer ferden videre. Vi sikter oss inn mot Kåfjorddalen, noe som betyr at vi skal tusle langs Europaveien i noen kilometer. Planen er å forhøre seg i Kåfjord og søke dekning der et sted denne natta. Brøytebilene går i skytteltrafikk. Vi koser oss der vi går, er gode og varme, spiser sjokolade og synes det er spennende å kjenne på skikkelig vind. Men for all del, det blåser! En bil med Veidekkelogo stopper opp ved siden av oss. Mannen bak rattet skal vise seg å prege turen vår videre, med stort positivt fortegn! Ib har vært ute en vinterdag før og vet at været er enda hardere inne i Kåfjordsvingen. Vi får lov til å søke dekning i en garasje i Kåfjord. Timen før vi er fremme øker det på og over brua innerst i Kåfjord lever pulkene sitt eget liv og vinden gjør det nesten vanskelig å puste. Det er derfor himmelsk å komme inn i garasjen og fint å høre vinden ule rundt hushjørnene.

Lunsjpose
Vær.
Veidekkets garasje.

Turutstyret får virkelig prøvd seg, men fungerer veldig bra. Vi har hatt noen utfordringer med de oppblåsbare liggeunderlagene og Martin foreslo av det kunne skyldes spisse albuer. Dette leder oss inn på mat. Til frokost spiser vi havregrøt og risengrynsgrøt annenhver dag. På søndagene slår vi til og steker pannebrød. Vi har på forhånd blandet poser med mel, bakepulver og diverse krydder. Første søndagen var det røkelaks som pålegg, en gave fra Jane i Repvågstranda. Havregrøten pimpes med litt vaniljesukker. Kjetil har vært noe skeptisk til at vi skal spise så mye havregrøt, men han er storfornøyd.

Til lunsj har vi i hovedsak ”jegersnus”, poser med en salig blanding av sjokolade, nøtter, vingummi, marsipan, kjeks, energibar og drops. Da kan vi fylle på energi når det trengs. I tillegg tar vi en god stopp og setter oss ned og tar en rett-i-koppen-suppe. Kjetil er derfor fornøyd med at han holder Cecilies harde lunsjregime i sjakk.

Middagene har vi vært spente på. Vi er glade i å lage middag på tur og synes det er et av dagens høydepunkter. På denne turen har vi gått nesten all-in for Real turmat. Totalt 200 poser skal vi spise før midten av juli. Dvs at hver femte dag er det noe annet på menyen, typisk Torogryte med Bog.
Men vi har blitt glade i Real turmaten. Vi spiser to halve poser hver og får dermed variasjon i middagen. Når vi supplerer med en potetmospose og småspiser en del potetgull rett før middag blir vi gode og mette.

Foreløpig har vi vært litt slappe på dessertfronten. Til Jan Frode kan det informeres om at det ikke er blitt med noe sjokoladepudding på denne turen, og sjokolademousseposen ble faktisk liggende urørt hele uka.


Kåfjord

Tilbake i garasjen i Kåfjord tar vi en værsjekk på yr, og vi blir igjen usikre for morgendagen. Det blir en ny runde med værvurdering. Det er slitsomt å bruke så mye tid og krefter på å vurdere været. Vi hadde nok sett for oss en litt softere start på turen. Det føles ikke som om vi vurderer om det blir greit eller greiere å være på tur, men mer om det er forsvarlig eller ikke. Vi kommer seint i gang dagen etter, for været står på, men vi legger i vei. Vinden stilner og vi får en flott tur opp på fjellet. Vinden stilner helt og vi går over et vann gjennom en nydelig dal. Freden senker seg over oss, og vi kjenner virkelig på flyten. Flyten du får når du senker skuldrene og bare er akkurat der du er. Kameraet brukes flittig.

Frykten for dårlig vær har bygd seg opp flere ganger de første dagene. Vi har valgt teltplasser ut i fra vær og vindmelding og er veldig opptatt av å ikke gjøre noe dumt og dristig. Over Magerøya går det veldig greit og vinden blir aldri skremmende kraftig. På fastlandet ble vi møtt av en vindvegg, men det gikk greit å få hjelp og vi kom oss i hus. Og dagen som skulle gjøre oss værfast i en garasje i Kåfjord eller tvinge oss til å gå langs bilveien blir en fantastisk tur over fjellet. Energien vi gjentatte ganger bruker på å bekymre oss virker etter hvert litt bortkastet og vi blir kanskje litt overlegne. Når vi ringer søster Ingeborg fra første Lafjordvann for å få værmelding for Dag 5 blir vi derfor ikke bekymra. Kulingvarsel er greit. Været skulle imidlertid vise seg å bli alt annet enn greit.

På vei mot Lafjordvann nummer 4.

Nydelig solnedgang.

Vi våkner til vindstille og sol. Klokka ringer litt før sju. Vi har ansvaret for frokosten annenhver dag, men innimellom prøver Kjetil seg med ledende spørsmål som: Hva tenker du om frokosten i dag Cecilie? I dag er og blir det Kjetils tur. Vi er helt alene på fjellet og det er rett og slett fantastisk. De neste dagene skal orienteringa være piece of cake. Vi skal følge noen vann langs et høydedrag på vår høyre side og vips skal vi være i Olderfjord. Vi starter derfor med liv og lyst og sikter mot andre, tredje og fjerde Lafjordvann. Etter en halvtime har vinden økt på, og når vi senere når tredje vann er vinden virkelig utfordrende. Vannet er regulert, det er flere steder med åpent vann og vi er derfor usikre på isen. Tanken på å gå gjennom med svær pulk er lite fristende. Vinden øker på og vi snur for å komme oss litt i ly for å se grundigere på kartet og ta en vurdering. Pulken blåser opp på siden av oss, terrenget er kupert og bakken er polert til is. Dette er skremmende. Vinden er kraftig og vil liksom ikke gi seg. Her lærer vi mye om vær. Respekten for været settes på plass. Maktforholdet er satt.

Været om morgenen tydet ikke på at vi skulle få storm.

Skeptisk i dårlig vær.


Kryssing av islagte sider som går ned mot åpne vann er ikke vår favorittaktivitet.


Kjetil smiler i stormen selv om han er helt våt.

Dagen etter får vi høre at ”Han va stygg i går”. De lokale mener det var liten storm. Vi har overnattet i garasjen hos Grethe og Josef i Repvågstranda etter at vi dro ned fra uværet i fjellet. Vi har hatt en god natt og truffet flotte mennesker. Planen vår er å holde oss unna kulingvarsel og gå den sikreste veien til Olderfjord – langs bilveien. Det rolige været denne morgenen forteller oss imidlertid at dette er helt klin kokos. Og Josef forsikrer oss om at været de neste dagene skal bli bra. I tillegg skal han og familien opp å fiske i fjerde Lafjordvann, der vi måtte kaste inn håndkledet dagen før. Et par timer seinere har Grethe, Josef og Co frakta pulkene våre til fjells, mens vi har sprinta uten pulk de 9 kilometerne opp til vannet. Det er forunderlig hvordan dette området er forandret på så kort tid. Nå er det det fredeligste sted på jord. Vi er storfornøyde og blir ikke mindre fornøyde når vi får et stykke røykalaks og en fersk røye med oss på ferden. Vi suser av gårde og noterer oss en dagsetappe på 25 kilometer.

Kjetil poserer fornøyd foran den kongeblå garasjen som matcher gamasjer, jakke, bukse, lue og pulk. Tema er rødt og blått. Legg merke til de blå reimene vi bruker som dragfeste på pulken som Kjetil "tilfeldigvis" fant på en bensinstasjon. "Særlig" sier Cecilie.
Vi fikk hjelp av hele familien.

Når teltet er oppe og det nærmer seg middag setter nordlyset i gang for fullt. Denne oppvisningen er enorm! Nordlyset svinger seg over hele himmelen, det flakker, det skifter form og farge og det vil ikke gi seg. I over en time tar vi bilder. Vi løper fram og tilbake for å få bilder fra best mulig vinkel og fange nordlyset der det er finest. Vi er overvelda og utrolig takknemlige.

Magisk nordlys.




Dagen etter er planen å gå ned til Olderfjord, plukke opp depotet vårt og overnatte i en campinghytte. På vei over et av de siste vannene kommer det en skuter i mot oss, og gjett hvem som sitter på den? Det er Ib. Han inviterer oss på kaffe. Han er på helgetur med familien på hytta i nærheten av Olderfjord. Nå sitter de og koser seg med bål, mat, kaffe og søtsaker. Og vi får bli med. Vi hygger oss sammen med disse gjestfrie folka og blir servert pølser og andre godsaker. Men de synes tydeligvis ikke dette er nok og ettersom det er søndag og de skal hjem fra helgetur tilbyr de oss å låne hytta det neste døgnet. Som søringer forstår vi ikke helt at dette er mulig og er litt nølende. Men vi lar oss overtale. Vi drar ned til hytta med Ib, Grethe og ungene Martine og Brian. Her blir det middag og en hyggelig prat før vi blir igjen alene. Det er deilig å ta seg en dusj og se på tv, faktisk så deilig at vi glemmer bort at det står en stamp med 40 graders vann en meter fra hytteveggen.

Ib med familieog venner inviterer oss på pølser.

Et sånt lykkelig øyeblikk.

Smørfjord er idyllisk.
 Den første uka har bydd på mye vind, mye sol, fantastiske opplevelser og utrolig mange flotte mennesker. Vi gleder oss til fortsettelsen.
Vi starter rett på å planlegge neste tur til Masi.

I depoet vårt fant vi Kong Håkon fra Rema Laksev! Dette må jo bli bra.


Reisebrev fra turens andre tur: Olderfjord – Masi 

Dager: 9 
Km: 178
Turens statistikk: 
- Antall Real Turmat fortært:14
- Antall loppestikk: 1262 

Det er langt dette landet. Det meste er nord. 



Stillhet og ingen mennesker. Bare oss. Sammen med rypene som lar høre fra seg på karakteristisk vis. Det er så kaldt at det ligger et frostlag i lufta. Sola trenger snart gjennom og åpner opp det videlange landskapet og muligheten for å få varmen. Snart skal vi varme opp de stivfrosne skiskoa og speide ut over horisonten. Man skulle nesten tro at man var på Finnmarksvidda.

På turen til Masi går vi fra å lage tofelts vei til å lage firefelts motorvei. I Olderfjord er det kjekt å møte brøytemannskapet vi har fått med fra Trondheim; Silje, Geir Erik og huskyen Vistas. Vi er takknemlige for at vi har gode venner som kjører to dager slik at vi kan være på tur med dem. Kanskje sier det nok aller mest om det fantastiske området vi har vært på tur i. Silje og Geir Erik har mye humor, men også mye kunnskap og erfaring. De har begge gått Norge fra nord til sør, hver sin gang. Vistas er nok kanskje likevel den med mest erfaring i hele gruppa. Senest i fjor var han med i Finnmarksløpet. Turen til Masi skulle ikke bli et løp i Finnmark, men en real trivselstur der vi fikk smake på rikt dyreliv og den deilige følelsen av å gå uten t-skjorte, men også en overraskende kløe og storm dukket opp. Igjen.






Det er bare nødvendig med brøytemannskap de første mila fra Olderfjord før vi kommer opp til fjellet. Der er det avblåst og godt skareføre. ”D e ekstremt lite snø i år” hører vi overalt. Vi kan se det og lurer på hvor langt sør vi kan regne med å gå på ski. Ofte prater vi om snø og føre. Hvor rart det er hvor forskjellige forhold vi ønsker oss nå når vi går med fjellski og pulk kontra telemarksski på topptur. Jevn skare, kanskje med et ørlite lag løssnø som feste i motbakker, er vårt pudder nå. Vi lærte oss et nytt ord i Oslo før vi dro: strøkent. Det er nok det føret er her oppe på fjellet. Strøkent.

Familien Bringedal/Storesund

Strøkent
Opplysning på høyt plan.
I Olderfjord begynte turen med tørt utstyr og tørre klær. Det føltes så unødvendig at det snødde slaps og alt ble fuktig igjen allerede den første kvelden. Pytt sann. Vi vinka adjø til havet, som vi ikke ser før vi er i Fauske, før vi trasket innover vidda. Med oss hadde vi den gode langtidsværmeldinga og ordene fra de lokale friskt i minne: ”så læng dåkker kjæm dåkker til Olderfjord, så e dåkker redda”. Snøvær ble til sol som ble til snøvær som ble til sol som ble til snøvær. Selv om det stadig svingte, var det ikke nødvendig å hele tiden vurdere om det var forsvarlig å fortsette innover fjellet. Vi kunne traske og vandre inn i andre tanker enn om vær. Fordøye dansende nordlys, stoppe for å se på dyrespor, beundre vakre snøkrystaller, undre oss over formasjoner i terrenget og filosofere over tur og liv. Nyte det å være sammen. Det var deilig.

Utfordrende å slå opp telt når det stormer.

Hakken i plata kom på dag 11, den tredje dagen på tur. Mens vi pakka ned campen økte vinden og det ble stadig dårligere sikt. Vi satte kompasskurs og begynte å gå. Det ble white out og motvinden ble sterkere. Kjetil stod med kompasset bak, sjekka kursen. Det var vanskelig å gå. Det var vanskelig for Vistas å forstå hvor han skulle gå. Vi visste det var relativt flatt, men det føltes likevel som om vi gikk nokså bratt. Til slutt hadde vi så liten framgang at vi ble nødt til å stoppe. Det var en kamp for å sette opp Geir Eriks Hillebergtelt, selv om vi vare fire. Været ble verre og vi konkluderte med at det måtte være storm nå. Den våte snøen føyk overalt. Den fylte alle lommer som var åpne og smeltet i det den traff ytterbekledninga vi hadde på oss. Det er ikke ofte man önsker seg kaldere temperaturer  i Norge. Men i sludd gjør man det.

Stormen har stilna litt utpå kvelden. Stiv kuling.

Trygge på at vi hadde et godt telt, kastet vi oss inn klissvåte. Dagen som værfast gikk relativt fort. I ettertid virker det rart at vi psyka hverandre opp da vi måtte ut på do, men det var faktisk helt nødvendig. Hva velger man så når været står på? Skal man stå med ansiktet eller rompa mot vinden? Etter smertefull testing er svaret klart: ansiktet mot.
Alle gjør sitt for å holde varmen.

Til kvelden roa det seg litt. Nok til at vi slo opp Svalbard-teltet vårt. Den kvelden var første gangen vi kosefyra i teltet på turen. Vi syntes det var verdt å ofre litt bensin da.


Bedre vær.

Vi våknet til mindre vind, sol, nedgravde staver og pulker og et Hillebergtelt som hadde revnet for første gang, selv om det har vært med Geir Erik Norge på langs før. Det var godt å komme til Bastingamma i Stabbursdalen. Godt å fyre og steke pannekaker, Cecilies favoritt. Vi fikk tørke soveposer og klissvåte liggeunderlag. Briskene var litt små å dele, men vi var takknemlige for å sove en natt i en fantastisk koselig gamme. Vi spiste frokost med musa, som var fastboende der, før vi gikk gjennom bjørkeskogen og opp på snaufjellet. Vi ville ikke ta sjansen på å gå nedi Stabbursdalen med tanke på kaving i løssnø.




Boazoaidier (reingjerde) må av og til krysses.

Vidda
Leking med Vistas
Fortsatt vind, men av den vennlige sorten.

Uka herfra til Masi skulle vi få lov til å nyte stort sett fantastisk vær og dyreliv. Det begynte med at Cecilie oppdaget noen store røde knuter på lårene. De så og føltes som gigantiske myggestikk. Og det ble bare flere og flere. Begge lårene ble helt fulle av det som hun selv, etter litt research, diagnostiserte som loppestikk. Kløinga var aller verst om kvelden og på tross av skift, frysing av tøy og vasking ble det ikke bedre på turen. Plutselig fikk ordet ”loppekasse” en helt ny dimensjon for Cecilie. Det føltes ikke veldig bra å gå ned i en sovepose som stakk. Og for de av dere som skulle være bekymret for at disse loppene har gått i blodet, kan vi berolige med at Cecilie har hatt det flere ganger tidligere og har dannet sterke antistoffer.

Gaupespor.
Gaupesporet måler Kjetil til 2,8 m. langt.

Dyrelivet etter denne loppeinnvasjonen, ble av mer synlig kvalitet. Høydepunktet var nok da vi så en gaupe løpe oppover fjellsida da vi var i Stabbursdalen. Vi så også en del fjellrev, havørn og mange ryper. Kjetil forsvant rett som det var i løpet av dagen fordi han fulgte spor på kryss og tvers. Han har i løpet av turen blitt en sporkjenner. Geir Erik elsker å fiske. Vi fant fort ut at vi likte isboret han hadde med. Det var finfint å slippe å smelte så mye snø. Gjennom hullene i isen fikk Geir Erik også fram liv. Først en røye. Da vi teltet på den gigantiske innsjøen Iesajavri hørte vi jubelrop om morgenen. Da hadde han fått en ørret på kroken. Det er en ganske god prestasjon med tanke på at man har glemt fiskeutstyret i bilen. Det virker nesten for godt til å være sant at de eneste menneskene vi møter den første uka på turen er to damer som vil gi bort fiskeutstyr til Geir Erik. Alt ordner seg i nord sier noen. Vi kan bekrefte at alt ordner seg i Finnmark.


... intet vinner.
Den som intet våger...

























”Dåkke og dei godteposene dåkkas altså” sier Geir Erik en lunsj. Det er ikke rart. Vi snakker stadig vekk om lunsjposene våre. Finner en ekstra god ting og bytter til blodpris når den andre er ordentlig desperat. Erter den andre, men også gi bort en ekstra godbit når vi vil være snill. Roper høyt hvis vi i dagens lunsjpose har fått daim-sjokolade eller sjokolademandler. Annonserer når vi har funnet en ekstra god Jelly Bean eller sur smågodt-ting. Utveksler om vi har fått store eller små rosiner i dag. Om vi fant noen tranebær. Hvor mye vi har igjen av marsipanen. Entusiasmen rundt dette har vært stor de første 18 dagene. Alt av innhold har vi jo kjøpt et sted så vi snakker ofte om hvo de forskjellige tingene må komme fra. Den eller den posen fra Danskebåten, Århus, USA, Trondheim eller rester fra turen til Antarktis. Vi elsker lunsjposene våre. Silje og Geir Erik får oss litt ut av lunsjposebobla vår.  De spiser blant annet potetmos. Og ettersom det blir lang lunsj med påskebenk nesten hver dag, slår vi oss på potetmosbølgen på turen til Masi. Lunsjen toppes som regel med en pose Rett i koppen og kakao eller solbærtoddy hvis vi er ekstra sultne. En av dagene har vi skileik under lunsjen. Etter over to timer vandrer vi videre i sola uten hastverk.


Nesten hver dag lagde vi påskebenk i lunsjen. Denne dagen passet benken veldig bra til været.

Skileik i lunsjen.



Kjetil bruker lunsjposen til å være snill.
 På Stabbursdalsvatnet den 14.ende dagen begynner vi å prate om hva vi savner av mat. Vi har ikke snakket om det før. Det å snakke om lunsjposene våre har hittil vært mer enn nok. Det kommer nok av at vi er sultne og merker at kroppen har gått noen mil. Cecilie har lyst på jordbær, Kjetil har lyst på kjøttkaker i brun saus. Men det tar ikke lang tid før vi prater om lunsjposene våre igjen.


Sola er på vei ned og det er på tide å finne leirplass.

Nøgd.
Vi orienterer oss i Stabbursdalen.
En nydelig dag.
Stabbursdalen

Vi lager motorvei!

Vi kommer ned til innsjøen Iesjajavri.


Lars Oven som har hjulpet oss med depoene på skituren har sendt med motbakkedrops. Tusen takk!
Solnedgang over Iesjajavri.
På innsjøen får Geir Erik en ørret på kroken.

Fra innsjøen Iesjejavri følger vi scooterspor til Masi. Det er ca 50 km, 2 dager for oss. Til da har vi nesten ikke fulgt scooterspor. Det går radigere når man slipper å hele tiden vurdere kart og terreng som ellers. Men man får ikke den samme friheten langs den stikka scooterløypa. Vi finner ikke noen god plass å sette skia. Skifter ”skinner” hele tiden. Det beste er å gå ved siden av. Både for bein og tanker.  Dessuten kan scooterløyper være fallgruver for oss på ski. Etter 15 km fra Iesjajavri konkluderer vi med at vi har gått i fella. Innsjøen ligger nordvest for Masi og løypa gikk sørover, men brekte aldri av vestover. Da vi var rett vest for Masi begynte vi å bli bekymra. Det var dumt å brekke vest selv fordi terrenget var i mye skog. Vi gikk på for å komme til krysset før det ble mørkt. I solnedgangen gikk vi forbi det første huset vi så på turen og mannen som bodde der sa at løypa skulle brekke vestover nede på vannet. Vi gikk noen kilometer til på et vann før det ble mørkt og vi satte opp leir. Vi nøt et fantastisk nordlys før vi la oss i troa på at løypa jo skulle gå vestover rett bortenfor der vi lå.



Neste dag stod vi opp tidligere for å rekke å gå til Masi. Vi gikk fortsatt sørover et par kilometer på det lange vannet. Der traff vi faktisk på Terje som var på vei til Nordkapp fra Lindesnes. En same kom også og sammen fant vi ut at løypa hadde gått vestover rett nedenfor det huset der vi hadde vært og spurt. Vi hadde altså gått på scooterløypa i 2 mil og på de eneste 50 meterne vi ikke gikk på den lå krysset mot vest. Det føltes så unødvendig å gå fram og tilbake slik. Det var utrolig utfordrende å nyte vær og natur da vi gikk kilometerne tilbake nordover. Det ble ikke topp stemning i gruppa før skituppene pekte vest. Disse to siste dagene ga oss en nyttig erfaring. Scooterspor er fristende, men man må stole på seg selv og gå sine egne veier.

Vårs.
Familien Bringedal og Storesund kjørte tog ned til Masi. Ikke rart Geir Erik fikk krampe i leggene etter ploginga.
Spennede fenomen.
På de siste milene til Masi nøt vi sola i bare ullundertøy og gledet vi oss til å komme til Øytun hvor Kjetil har vært i to år. Vi hentet depoet vårt hos Oves Varesenter i Masi og dro til folkehøgskolen hvor vi nå vasker, tørker, pakker og fryser. Cecilie har fått noen gnagsår vi må stelle, liggeunderlagene har allerede fått seg en trøkk, Kjetils ”tapper” på skistavene ble begravg da vi brukte dem som plugger og det har skjedd en feil med depoene slik at vi må skaffe oss en del kart for ruta videre.

En snill Ove tok oss imot på Oves Varesenter.
Når vi ser på turen vi har vært på, konkluderer vi med at vi ikke akkurat har gått den kjappeste ruta til Masi, men at vi nå faktisk kan begynne å se på Norgeskartet at vi her nordpå har beveget oss et lite stykke nedover dette lange landet. Og slik som Rolf Jacobsen skriver er det meste av dette landet nord. Det kan vi like. Nord er jo best.

Nord

Se oftere mot nord.
Gå mot vinden, du får rødere kinn.
Finn den ulendte stien. Hold den.
Den er kortere.
Nord er best.
Vinterens flammehimmel,
sommernattens solmirakel.
Gå mot vinden. Klyv berg.
Se mot nord.
Oftere.
Det er langt dette landet.
Det meste er nord.
Rolf Jakobsen



Reisebrev fra turens tredje tur: Masi-Reisavann-Goldahytta

Dager: 7
Turens statistikk:
- Antall kartblad vi har brukt: 9
- Antall ganger vi har tenkt på före: 5987


 

Vi ville vest. Det ble vilt.

Å ville vest betyr mye opp og ned.

Vi befinner oss på toppen av det som må väre en morenerygg. Det går först opp for oss når vi har kommet oss opp på det vi trodde var en dump. Det er skumring og flatt lys. Hvis det hadde värt bedre lysforhold hadde vi knipsa i alle retninger. Ryggen er et par meter bred. På begge sider er det bratt 10 meter ned. Vi håper vi kommer oss ned herfra. Vi står höyere i landskapet og ser innover i dalen som vi skal gå gjennom. Det ser litt krnglete ut å kartet, men når vi ser nå er det mer enn kronglete. Det er små dumper overalt som ikke vises på kartet. Det er mye som kan skjule seg i kartet med 20 meters-ekvidistanse. Vi föler oss små. Og der og da begynner vi å forstå hvorfor vi aldri har hört om noen andre som har gått her.

Ruta vi har valgt mellom Masi og Goldahytta er litt utradisjonell. De fleste går via Kautokeino selv om det ser tullete ut på et kart. Breene i dette området på vidda har nemlig jobbet i en retning: nord-sör. Konsekvensene er at dalene, vannene, elvene og derfor også scooterlöypene peker en vei: mot Kautokeino. Og alle anbefaler å fölge de stikkede löypene.

Vi ser mer nöye på kartet og mener det er fullt mulig å gå sörvest slik vi vil istedenfor rett sör. Vi må gjennom noe skog, men får gått mest på myrer, vann og det som på kartet er betegnet ”fjell”. Det har vi hatt gode erfaringer med tidligere. Med vår rute får vi desssuten lage vår egne spor og slipper å gå i sporene til scootere. Vi har en fölelse av at vi kommer närmere naturen da. Planen er å gå innom Reisavann. Hvis man setter et rett strek fra Nordkapp til Bodö krysser den Reisa nasjonalpark. Vi har hatt gode fölelser for Reisa. Helt siden vi begynte å planlegge ruta i Nord-Norge har vi hatt lyst til å se hva Reisa kan by på. Videre derfra skal vi krysse grensa til Finland, gå på et scooterspor som går til Kilpis for så å gå til Treriksröysa og til Goldahytta. Vi er fornöyd med planen, men også spent. Vi arresterer oss selv. Kan det bli ille å gå gjennom litt skog?

To dager på Öytun tar knekken på loppene, gir oss tid til å vaske klär, gå på butikken og gir oss möter med de fantastiske folka der. Det er fristende å bli en dag ekstra for å lage oss feite pudderplanker, men Kjetil proklamerer at han har blitt en fjellskielsker så vi kommer oss avgårde. Vi stiller oss opp langs veien mellom Alta og Kautokeino. Vi skal tilbake til Masi. Tureventuret skal fortsette. Cecilie har dårlig magefölelse og tror ikke at bussen kommer. Det kommer heller ingen buss, men en minibuss. På forunderlig vis får vi plass til alt pikpakket og suser avgårde.
Frokosttid ute med sveiveradio. Herlig!
Det er kveld i Masi når vi kommer fram. Vi setter opp hjemmet vårt og legger oss. Vi våkner til en morgen med sol og det blir frokost slik som Cecilie liker det med koking ute. Vi går på gamleveien mot Kautokeino. I lunsjen inntar vi Elisabeth Håkenruds hjemmelagede bröd. Det er nydelig. Etter lunsj fölger vi ikke lenger scooterlöypa, men Mazejåkka. Det er jo det som er planen. Selv om det også var fristende å gå mot Kautokeino. 60 km står det på et skilt. Cecilie lurer på om vi er streberske som absoultt skal gå vår egen vei. Kjetil har jo også litt vondt i skuldra. Selv argumenterer han med at vi får gode erfaringer og turopplevelser. Cecilie er enig og vi begynner å gå.

Vidda

Vi merker fort forskjellen. Man må jobbe mer for fremdriften, men det går fint.  Men hvem har egentlig sagt at framkommeligheten på scooterspor skal väre referansen vår? Vi får en nydelig ettermiddag og kveld på Mazejåkka og får god övelse i å teste is og overvann. I solnedgangen finner vi en hytte som står åpen. Den ser koselig ut. Etter å ha gravd oss inn finner vi ut at vi har det langt koseligere i svalbardteltet vårt. Det föles godt.
Mazejåkka.
Det er vindstille og stjernekart når vi legger oss. Men så kommer vinden. Den vekker oss flere ganger og rösker i teltet. Vi har ikke brukt alle bardunene. Kanskje har vi blitt litt rundere i kantene etter noen uker på tur. Etter at Kjetil har gått ut for å sikre teltet bestemmer vi oss for at fra nå av skal alle bardunene festes. Hver gang.

Vi våkner til en fin söndag, og det betyr at det skal stekes pannebröd. Brödet er godt, men skuldra er vond. Den er vond. Cecilie foretar noen undesökelser, konfererer med fysioterapeutkamerat Sigurd Vatne og retter mistanken mot den lille rakkar’n: festet til supraspinatus i höyre skulder. Det er kanskje litt tidlig å si enda. Vi begynner å gå.

Det er en slik grå dag med flatt lys. Det snör. Vi ser ikke så mye, men orienterer fint etter kompasskurs. Når det ikke er så mye å rette fokus mot utover, retter man kanskje mer fokus innover? Vi har i alle fall gode samtaler der på den hvite vidda. Det er igjen krevende före, men vi har ikke så mye stamping at noen blir irritert. Da det lir mot kveld kommer vi til dalen vi skal gjennom. Og som vi altså etterhvert finner ut at er veldig spesiell. Det lange navnet i seg selv burde kanskje gi oss en mistanke om ugler i mosen - Sorvosnjoaskkebuolzzat. Hvis vi hadde kunnet samisk ville vi visst at elg og morenerygg var noen deler av navnet.

Vi kommer oss ned fra moreneryggen og går litt innover dalen. Vi ser oss ut en rute; 30 meter flatt fremover og opp på en liten, trekledd haug. Etter 20 meter må planen revurderes, da et dypt juv kommer til syne. Slik forserer vi enorme morenerygger og tenker på kreftene som har värt i sving. Det er mektig. Det er krunglete. Det er ikke skuterspor. Men fölelsen av å utforske noe nytt og urört er absolutt tilstede.
Morgenstund har gull i munn. Og snö.


Vi våkner i moreneland. Nå er skuldra fäl. Hvem hendvender man seg så til når man er i beit? Vi vet ikke helt. Sykepleieren på legekontoret i Kautokeino foreslår Voltaren, og Cecilie fisker tabelettene fram fra förstehjelpsskrinet. Vi får delt tanker med Tom som er lege og pappan til ei venninne av oss. Det er bra. Vi er beredt. Beredt på basking i de grönne rutene på kartet.

Moreneland
Det er vanskelig å se hvor vi kan gå når det er så kupert og flatt lys. Vi forsvinner for hverandre bak hauger. Vi roper det aller höyeste vi greier, men selv om det er vindstille hörer vi ikke hverandre. Vi blir redde. Helt til den andre dukker opp bak haugen like fin som för.

Vi beveger oss ned i björskeskogen, men sikter oss inn på myrene. De har bärt oss fint de foregående dagene. Men slik er det ikke her. Det hjelper litt å se at en elg samme morgen har gått i området, og at den har sunket lenger ned i snölaget enn oss. Men likevel.. Vi opplever rett og slett verdens verste snöforhold. Og hva er så verdens verste snöforhold? I bunnen har vi sukkersnö som ligger rett på bakken. Over dette ligger det et litt fastere lag som byr på ypperlig gjennomslagsmuligheter. På toppen ligger det et fersk lag med lössnö. I kombinasjon med humpete terreng er dette egentlig krise. Det faste laget er av litt varierende kvalitet og bärer av og til litt, men ikke nok. Der er også veldig vanskelig å se noe mönster i hvor det bärer. Og der snölaget bärer, holder det som regel ikke mer enn tre skritt för skiene igjen bryter snölaget. Og dersom det skulle holde et par meter, kapitulerer ofte snölaget når vi legger vekt på for å dra pulken opp på skaren to meter lenger bak. Man må kjempe for hvert skritt. Utforskerfölelsen blir utfordret. Hva i all verden er det vi gjör her? En fölelse av streberskhet velter over Cecilie. Tanken kommer: man kan jo tilegne seg andres erfaringer om at björkeskog er noe dritt. Man trenger jo ikke å erfare det selv kanskje? Tankene blir skyvd bort og vi fortsetter å bakse. Alt ligger til rette for at stemninga skal väre elendig.

Jobbe, jobbe.
Klabbe, klabbe.



Men det er den ikke. Kjetil går hele dagen med en stav og som nummer to for å avlaste skuldra. Han kan jo ikke klage. Men at Cecilie holder motet oppe er bare til å ta av seg hatten for. Vi holder på i 10 timer harde timer. Og vi forflytter oss hele 15 kilometer. Vi snakker 1,5 km/t i snitt:) Det er ikke särlig raskt. Enkelte partier tråkker vi spor til oss selv og går tilbake for å hente pulkene. Et sted bruker vi 45 minutter på 200 meter. Det er ikke vits i å klage. Det er jo bare komisk. Latterlig.
Dagen etter er det ikke fullt så latterlig. Det er mildt. Föret overgår det som vi definerte som verdens verste i går. Snöen på toppen er tyngre enn i går og for hvert eneste skritt må skituppene sparkes opp gjennom snöen for å ta et nytt skritt. Det blir mange ”trått-före-drops” fra Lars Oven. Det begynner å snö. Store snöfnugg. Men de blir raskt til regndråper på klärne. Vi er snart kliss klass. Og det blåser midt i mot. Toppen av kransekaka er de store klabbene som er umulig å bli kvitt under skia.

Men når alt håp synes å väre ute hörer vi den deilige lyden. Fra en scooter! Med ny giv karrer vi oss opp til scooterlöypa mot Reisavann. Vi har tatt en lang omvei for lettere å komme inn på den. Men under disse forholdene er det helt klart verdt det. Sist gang vi så scooterspor ville vi helst unngå de. Nå föltes de som himmelen. Vi tok av våre gode venner fellene som vi har brukt hele veien, smurte på lilla og gikk mot Reisahytta. Det var en helt fantastisk fölelse å gå uten å falle gjennom snöen. Uten å måtte bröyte. Klokka var 17. Og det var 12 km til Reisahytta, men vi fölte oss uovervinnelige. Vi ropte av lykke. Vinden kom og törket klärne, blå himmel kom til syne og vi gikk i solnedgang oppver mot fjellene i Reisa. Vi sang. Slik er livet, både på tur og hjemme. Det går ned og opp.
Er det rart at scootersporene föltes som deilig? :) Akkurat her föler vi at vi legger vidda bak oss.

Trötte på Reisahytta etter lange dager.


Vi kommer fram til Reisahytta i perlehumör i det det blir mörkt. Det viser seg at det ikke er en ubetjent åpen hytte slik det står på kartet vårt. Det er en av Statsskogs hytter som de leier ut. Akkurat nå er det et par fra Hallingdal som har leid hytta en ukes tid. Ja, vi har bare flaks som kommer dit når det er folk der. For vanligvis står hytta stengt. Snille som de er, inviterer Kjell og Aslaug oss inn. De sier at vi selvfölgelig får sove der og törke tingene våre der. De har nemlig opplevd noe lignende för. Da var det 8 studenter fra Tromsö som hadde gjort samme feil som oss. Vi er takknemlige for å nyte innelivets gleder litt, men merker oss at vi må sende en mail til kartverket.

Vi våkner og er usikre på hvordan dagen blir. Skuldra til Kjetil er ikke helt på lag. Vi finner en knaus med dekning og ringer Tom igjen. Og Sigurd fysioterapaut igjen. Og Sigurd medisinstudent slår vi også på tråden. Hva er prognosene på dette? Vi er helt avhengig av å ha gode skuldre på turen videre. Om en liten måned skal vi padle Helgelandskysten. Vi vil ikke risikere at resten av turen blir ödelagt. Vi skjönner at Kjetils lemmer trenger hvile og at denne utrolig krevende baksinga ikke er bra.
 
Hm. Råd.

Fregner

Eventuret fortsetter på snodig vis. Öystein, som jobber i Ymber (kraftlaget i Nord-Troms), kommer innom hytta vår. Vi mötte han på scooter kvelden för på vei innover til Reisavann. Öystein er utrolig god med oss og sier at vi gjerne må väre på bedriftshytta hvis vi vil hvile der. Og hvis vi vil til Kautokeino kan vi sitte på med kraftlaget som skal kjöre dit samme ettermiddag. De er ferdig med å legge inn ström på samehyttene her oppe nå.

Kautokeino blir som å gå tilbake for oss. Vi plundrer. Prater sammen om hva vi skal gjöre. Vi har 4 dager til Kilpisjavri, men det avhenger av godt före. Da Öystein sier at vi også kan sitte på med han til Kilpisjavri neste dag (og ja, han har selvfölgelig henger og plass til pulkene våre), hopper vi på scooterne til kraftlaget. Vi ser vidda og stedene vi har passert. Vi blir nesten litt rört når det går opp for oss hvor langt vi faktisk har gått. Det er ikke ofte vi får muligheten til å se tilbake slik.

Midt på vidda dukker Kautokeino opp. Det er akkurat det samme terrenget som vi har beveget oss i de siste dagene. Bare at det er hus mellom disse velkjente björketrärne. Det er litt rart å väre her. Vi har så mange ganger stritta  imot veiene dit. Og så endte vi opp her likevel. Det er spennende hvordan eventuren utvikler seg. Hvordan vi får treffe på mennesker som former turen vår bedre og hvordan uventede ting skjer.

Vi takker hele kraftlaget som har hjulpet oss. Og mer skal det bli. Vi får til og med sove i kraftlagets senger i Kautokeino. Vi lager middag og har det trivelig i lag med de andre som pendlerne som også overnatter der.
Kraftlaget har selvfölgelig smörebenk på arbeidsplassen. Vi får glida skia våre med Öystein i spissen som vet hvordan det skal gjöres.

Kveldsstemning i Kautokeino.

Neste dag kjörer vi til Kilpis og vi ser norske fjell i horisonten. Vi gleder oss til å begynne å gå igjen, men vi skal hvile litt her i Kilpis först för vi går rolig mot Treriksröysa og Goldahytta. I pulkene våre har vi med oss en stor dose takknemlighet til Öystein og andre, både på vidda og hjemme, som har värt så gode med oss disse dagene. I tillegg er vi lasta med erfaringer om före og kunnskap om at björkeskog har mye fint dyreliv og terreng, men at det er krevende i slikt före. Man kan ville så mye man vil. Men av og til blir det for vilt.



Reisebrev fra turens fjerde tur: Kilpis - Goldahytta –  Abisko

Dager: 8
Km: 204
Turens statistikk:
- Antall ganger vi har fått en nydelig, ferdiglaga middag: 1
- Antall ryper vi har sett: 567


Noen spor viskes ut straks vinden kjenner på dem. Andre spor setter avtrykk i hjertet. Og forsvinner aldri.





Vi er på vei til Dividalen. Et område vi har store forventninger til. Skal vi få se jerv? Vi har valgt en litt utradisjonell vei fra Därtahytta. Vi går rundt fjell i stedenfor over dem for å spare höydemeter og dermed belastning på kroppen. I det litt tunge föret speider vi etter spor. Nye og gamle. Vi finner masse dyrespor. Noen ganger ser vi spor etter mennesker. Av og til ser vi spor etter maskiner - scootere. Det er mye liv i spor. Vi tyder sporene sammen. Finner ut hvilket dyr det er spor etter, hvor travelt det har hatt det, om dyret har gått målbevisst eller sökt. Om sporet er ferskt speider vi etter dyret. Vi prater enda mer om skisporene vi finner. Hvor gamle er de, hvor mange har gått i samme gruppe, hvilken vei har de gått, om de har hatt med pulk. Like spennende er det å finne ut hvilken type pulk de har hatt. Vi finner ut om de har hatt med hund, om eierne har blitt trekt av den eller latt den löpe fritt. Vi analyserer om de er rutinerte turgåere. Vi gir personene navn og histroier. Et par av personene gir vi til og med diagnoser. Samtidig setter vi selv spor. Som kanskje andre vil ha samme glede av.

Kjetil hopper på Treriksröysa


"Hvilken dag er det i dag, Cecilie?" Cecilie gjetter fredag, men det viser seg at det er en lördag. Vi er i ordentlig utemodus. Ute, hvor ukedager ikke betyr så mye. Noen vil kalle det en boble. Vi står opp og det vi tenker på er hvor vi skal gå i dag, hvordan vi skal kle oss. Vi går rundt i natur, spiser godteri og synger. Vi går på ski. Det er det vi gjör. For en måned siden var vi i full jobb i Oslo. På tross av at hverdagen da var totalt ulik dagene våre nå, er det ikke noe vi tenker veldig mye på. Det å gå på ski med en tung pulk hver dag er den mest naturlige ting i verden. Sånn sett er mennesket utrolig tilpasningsdyktig. Det er en gave vi er födt med, men kanskje er evnen så utvikla at kontrastene etterhvert viskes bort. Kontraster som farger opplevelsen. Kontraster som gjör at vi setter pris på det vi er i. Vi pröver å ta med oss de sterke fargene mens vi er på eventur. Og av og til sammenligne dem med kontrastene til livet når vi ikke er her.

Det er fint å bo på Goldahytta hvor depoet vårt for denne turen ligger. Det er fint å bo på hytte. Fint å treffe folk. Vi liker DNT. De neste dagene bor vi mye på DNT-hytter. Vi antar at det gir mindre belastning på slitne skuldre og det er litt ekstra stas i påska.

Å sette sitt eget spor
"Hvilket land er vi i nå Cecilie?" Cecilie gjetter Sverige, men vi er i Norge igjen. I området rundt Treriksröysa må man fölge med på kartet hvis man skal vite hvilke lover som gjelder. Vi tok to rolige dager uten skigåing og tusla deretter inn til Goldahytta for å hente neste depot. Vi vil passe på Kjetils skuldre. Videre går nå ferden inn Isdalen. En dal vi har hört om og gleda oss til. Vi kunne gått en kortere vei, men vi bryr oss aller mest om hva vi har mest lyst til. "Om vi ikke får satt så mange telemarksvinger i löpet av turen, får vi i alle fall gjort det på kartet." sier Kjetil en dag. Det begynner å bli noen fine svinger.
På vei inn Isdalen

Förstespor

Spor på kryss og tvers
Det er ingen tvil om at det er vakkert her i Isdalen. Kanskje er "sökke fint" et mer passende uttrykk. Vi har lärt at det heter det. Sökke altså. Folk sier visst det i troms. Det har ligget et lett skylag rundt toppene her de siste dagene. Når vi går gjennom dalen forstår vi hva det er. Det er glitter. Glitter som henger i lufta. Og som er plantet på bakken. Glitter, som megabitene på kameraet ikke har kapasitet til å fange opp.
Midt i Isdalen er det et bratt parti med mange skavler hvor det egentlig bare er en vei ned. Heldigvis er det stikka akkurat her. Det er mektige fjell overalt. Ja, turen fra Kilpis til Abisko gir oss möter med skikkelige norske fjell. Kartmessig er ting forandret. Vi orienterer ikke lenger ved å tippe om haugen foran oss er den vesle ringen på kartet. Nå forholder vi oss til store fjell, og vi fryder oss. Vi er utrolig heldige som får se dette. "Vi går jo i en brosjyre!" roper Kjetil.




Fra Isdalen ned i Rostadalen

Straight line

Det solrike påskeväret fortsetter. Men det er kaldt. Gradestokken synker lavere enn den har gjort tidligere på turen. Det er rundt 20 minus på dagen. "Og han bikka i alle fall 25 grader i natt" sier de lokale.  Cecilie er utolmodig når hun fryser. Vil holde seg i gang. Ikke stoppe så mye. På dag 4 begynner hun å gå med enda et lag ull. Det gjör underverker.

Det er ingen av oss som liker å fryse selv om vi ganske mange ganger i löpet av dagen gjör det. Vi jobber konstant for å holde optimal kroppstemperatur uten at vi tenker over det. Kler på oss, kler av oss for å ikke svette. Hele tiden. Likevel fryser man en hel del. Det er en del av det å väre ute. Kanskje det er noe man rett og slett må akseptere.

Jula varer helt til påske? Noen dager dukker det opp ekstra spennende ting i lunsjposen.

Kveld og teltet er endelig satt opp. Vi strever med strikken i teltstengene som hver dag må strammes.

De store dalene, de mektige fjellene og de lange, hvite strekkene gir ro. Fred. Särlig i kveldslys når sola kryper under horisonten og vi har lyst til å gå enda noen kilometer. Da kan tankene vandre. Eller de kan stå helt stille. Fölelsen av flyt kommer ofte sigende. I dalen bortover mot Därtahytta kommer denne fölelsen. Kjetil går og gliser. Lykkerusen er intens, og takknemligheten er desto sterkere. To dögn senere må Kjetil i kjeller'n. I motvinden og snöen de siste 6 kilometerne til Vuomahytta går han på en "Brink". Hvert steg er en kamp og det föles som om skiskoene veier 100 kilo. Det er helt nödvendig å fylle på med noen sötsaker.

Slik svinger humöret. Opp og ned. Men vi svinger ikke alltid likt. Det er en del av eventuret og en del av opplevelsen.

Jervespor 100 meter fra teltet vårt.

På dag fem, eller dag 30 om du vil, går vi mot Dividalen. Etter en dröy mil tar vi lunsj. Planen var å gå fra Därta til Havgahytta, men skisporene vi akkurat kom inn på skal tydeligvis fölge sommerruta opp den bratte lia mot Jierta. Det er en kortere rute enn vår plan. Og der har vi trolig spor. Men ruta innebärer en hard kneik som kanskje ikke er särlig attraktiv for skuldrene. Og den er uansett ikke särlig attraktiv med tung pulk. Hva skal vi gjöre? Skal vi legge om dagens og morgendagens rute for å få spor å gå i? Går sporene dit vi vil? Er Dividalshytta full? Hvordan er Havgahytta? Hvordan er snöen i de ulike områdene? Man blir jo gal av slikt. Men vi er heldigvis litt abivalente begge to og gir hverandre tid. Jiertabakken virker for dumt, og vi bestemmer oss for å gå rundt fjellet.Valget kjennes bra. Vi får se at de store jervesporene vi kryssa like för lunsj går rett opp en fjellside og opp på et fjell. Derfra fortsetter de på spektakulärt vis langs fjelltoppen. Sporene forserer skavler og vi ser at rovdyret flere steder har klamret seg fast til underlaget. Sporene går ned mot en alt for bratt skrent, men snur oppover. Et stykke lenger vest viser sporene det samme. Tankene går. Har jerven värt på flukt og sökt nedover i terrenget? Har den lett etter et gammelt bytte den har gravet ned? Har den övet seg på å gå i bratt terreng? Men mest spennende av alt: Hvor er jerven nå? Like bak fjellet? Dette er utrolig spennende.

Mens vi funderer på dette kommer vi over et reinkadaver. Sporene i området forteller at det har värt mange interessenter, men hvem har tatt livet av dyret? Kan de store vingeavtrykkene avslöre at reinen ble angrepet fra luften, eller er det bare en ravn eller en örn som har värt og forsynt seg i ettertid? Var det jerven som nok en gang provoserte samene med å felle en rein? I en bok har vi lest at jerven i hovedsak lever av nettopp rein.

Vi fortsetter, og får raskt öye på noen reinsdyr. De löper litt, stopper opp og kikker på oss. Slik beveger de seg foran oss, og vi föler at vi er på tur sammen hele gjengen. Vi tar igjen sporene deres og kan se at de har värt på leit etter mat. Det tynne snölaget er gull verdt for reinen og de har god tilgang på mat.

Plutselig er det noe hvitt som forsvinner over en haug foran oss. Noen som var litt for hvitt til å väre baken på en rein. Like etter får vi se haren i fullt firsprang. Den er vakker. Den er rask. Vi er heldige og går rett på harehiet, en grop i bakken. Er det noen flere harer der nede tro? Sporene ut fra gropa er imponerende. Det er langt mellom potene. Men den kan slappe av, vi er ikke her for å jakte på den. Vi jakter på opplevelser.

Alt dette får vi oppleve på en ettermiddag. Vandringen er en opplevelse. Vi er i dyrenes rike og kommer virkelig tett på skaperverket. Dividalen nasjonalpark innfrir til tusen!

Kaldt, men ull er gull.

Vi reparerer ting så godt vi kan.

Hytteluksus.

Ser ned og utover selve Dividalen.

Sporene våre går opp og ned og forbi alle disse andre sporene. Rett för vi kommer ned i mektige Dividalen må vi igjen konstatere at veien vår, og dermed sporene våre, blir til mens vi går. Vi har en plan om hvor vi skal, men planene forandres hele tiden. Vi hadde en plan om å krysse Dividalen ved å gå ned området Havga. Da går man minst i skog, men snöen her er som regel dårligere enn lenger nord i Anjavassdalen. Nå föles det mer riktig å gå ned til Dividalshytta og Anjavassdalen. Selv om det betyr mange kilometer med skog. Det er nemlig mer sannsynlig at andre har fulgt hyttenettverket og gått der. Dermed kan vi ha glede av andres spor. Og slike situasjoner er vi i hele tiden. Hvor vi velger hvor eventuren vår skal fortsette. Det er en fantastisk frihet i det å velge hvor sporene våre skal settes. En frihet også dyrene, spesielt jerven kanskje, setter pris på.

På Dividalshytta får vi en fantastisk bekreftelse på at vi valgte riktig. Gjengen som bor på gamlehytta har spist frokost. Når vi kommer i kveldinga, etter en 11-timers tur, gir de oss det de ikke greier å spise opp. Og det er ikke hva som helst. Det er elggryte. Med sopp. Og bacon. Det er store mengder. I lykkerus takker vi for maten og tenker at det er så mye at vi skal spise elggryte til middag. En time senere er kaserollen tom. Vi har en enorm apetitt og slike matopplevelser er store.

Slik kan mennesker vi treffer forme turen vår. Sette spor i oss. Ikke nödvendigvis ved at de velger å gi oss noe. Som regel gir de oss noe uten at de selv vet det.

Turen setter spor på forskjellige måter.

"D här kalle ä et eventurland!"


De siste tre dagene veksler väret helt enormt fra sol til white out til sol igjen. Hele tiden. I det ene öyeblikket går vi på kompasskurs. I det andre önsker vi sola velkommen. På morgenen leser den ene det vi kaller påskeevangeliet. Den andre koker gröt. Hva skjedde i dag på skjärtorsdag?

Vi reparer ting. Cecilies pulkdrag som knekker i den bratteste bakken ned Dividalen. Cecilie må sy yttervottene og de tykke, tova innervottene på tomlene. Skistavene sliter her og det blir stor, kalde hull. Cecilie har også ödelagt den ene trinsa på skistaven. Den blir fiksa med strips. Kjetil hjelper Cecilie med å reparere og stiger flere hakk på handyman-skalaen i det han kan utrope at den ödelagte glidelåsen på Cecilies gamasj er fikset. Cecilie begynner å venne seg til at hun kan ödelegge ting og Kjetil kan ordne dem.


Hvitt

Voumahytta



På vei ned til Altevatnet. Dag 7.

Når vi begynner å gå på svenske kart finner vi ut at GPS-en vår ikke stemmer med koordinatene på kartet. Vi får etterhvert stilt inn GPS-en på riktig system. Men hvorfor trenger man å ha forskjellige system? Vi undrer.

Vi kommer ned på Altevatnet og vi tar ordentlig lunsj i dag. Cecilie har gleda seg til å overrakse Kjetil med konfekt. Sjokolade hun har hatt i pulken helt siden Nordkapp. Som hun bestemte at uansett skulle åpnes i lunsjen på denne dagen. På deres 1 og 3/4-års. Hun har lurt lenge på hvor de kom til å väre. Hvordan väret var. Hva de ville se. Det ble en munter lunsj.

Vi var overraska over hvor godt sjokoladen har holdt formen sin :)

Fullmåne

Etterpå går vi mot dalen som på folkemunne kalles "svenskedalen". Det er mye skog der, men skarelaget under nysnöen skal holde. Vi slår opp hjemmet vårt ved Geavdnavannet og nyter fullmånen.

Dagen etterpå kommer vi til Abisko, men veien dit föles litt lang. Svenskedalen viser seg å väre veldig fin. Det er utrolig mange ryper. Rett för vi kommer til svenskegrensa letter et kull på 50 ryper. Det er fasinerende å se dem. Enda mer fasinerende er det ganske å höre gakkinga deres hele tiden.

Vi elsker ski! Her har vi kommet ned på Torneträsk og skal starte og krysse innsjöen.

Klokka er fem da vi kommer oss ned på den store innsjöen Torneträsk. Det er 15 kilometer til Turiststasjonen hvor vi skal. Vi begynner å gå. Og det tar flere timer för vi föler vi har gått noe särlig. Det er en interessant opplevelse. Det blir seint för vi finner oss en seng, men gleden er dermed enda större for å få lov til å sove. Vi orker ikke å dusje.
Torneträsk

Påskeaften blir feira med åpning av påskeegget vårt, brödfrokost, dusj, pakking av pulk til neste tur, litt harryhandel av godteri og hjemmelaga hamburgermiddag.

Påske i Abisko
Det har värt fantastisk å oppleve og sette spor i Dividalsområdet. Noen spor varer evig, andre var der og da. Mye har de gitt oss. Alle disse sporene. Samtidig som vi selv setter spor blir spor satt i oss. Spor som vinden ikke kan viske ut.

Vi gleder oss til siste skitur. Vi tror vi er på sporet av noe...



Reisebrev fra turens femte tur: Abisko - Ritsem - Sarek - Sulitjelma


Dager: 11
Km: 266
Turens statistikk:
- Antall skruer brekt i Cecilies binding: 2 av 5
- Antall fristende topper å gå på: 293

 

Hvor går verdens vakreste omvei?
Kanskje gjennom her?

Det er deilig å være norsk i Sverige. Da vi legger ut på turen fra Abisko skinner sola og vi er mette og fulle av godis fra Godiskungen. Det går ikke mange kilometerne før vi debuterer i baris. Vi har påskeegget i pulken selv om det er tomt og påskeferien er slutt. Vi fyller  egget opp underveis. Det er ikke så mange på fjellet nå. Vi møter en svenske på vei ned fra fjellet. Han tipser oss om de hyttene vi kommer til å passere som har badstu. Vi takker og går videre på Kungsleden. 

Vi spiser lunsj uten for Abiskojaurestugan og prater med stygvarden der. Går vi ikke feil vei som går sørover? Mange spør om det. Og det syns vi egentlig er litt morsomt. For vi føler at vi går helt riktig vei. På tross av motvind nesten alle dager har vi sola foran oss og vi legger vinteren bak oss. Vi får oppleve Norge i vinter, vår og sommer. Vi skal vandre ved hjelp av forskjellig utstyr. Veien føles riktig for oss. 

Det er simpelten ikke mulig å gå feil på Kungsleden. Store røde kryss markerer leden hele tiden. Den første mila går vi i tillegg på scootermotorvei. Vi føler det nesten er for enkelt. I løpet av dagen flakser helikopterne over oss og vi går forbi en gjeng som har kjørt ned fra ei fjellside. Ved foten av fjellet venter helikopteret som skal ta de med på en ny topp. Heliskiing heter det. I kveldinga møter vi en real svensk kar med kikkert. Han sier han ligger og "spaner". Vi fikk aldri navnet hans, men vi kaller han Rikard. Han passer til å hete det. Rikard sier at vi nordmenn har vært lure i å innskrenke motorisert ferdsel i naturen. Med tanke på all trafikken vi har sett i løpet av dagen, må vi si oss enige i det. Rikard humrer plutselig og gir oss kikkerten. Det er noe vi må se. Langt oppi ei bratt fjellside er det masse elgespor. Hvorfor har elgen rota seg opp der? Rikard trekker på skuldrene, ler og sier: "De er akkurat som oss mennesker; de gjør det så vanskelig for seg selv."

Vi møter ei svensk jente som jobber i Absiko. Hun sier vi ikke mågå glipp av badstuene. De har det på Allesjaurestugan og Sälkestugan i alle fall. Vi takker for tipset og undrer oss over hvor glade svenskene virker i badstu. 

Andre dag går vi forbi Allesjaurestugan. Selv om det er badstu der. Det er hvitt for det meste av dagen. Det snør mye. Vi går opp mot Tjäktapasset. Vi har hørtat det skal være en sykt lang bakke, men vi syns det går fint. Da det lir mot kveld går vi forbi Tjäktastugan. Kanskje vi kan slå opp teltet ved hytta slik at vi har tilgang på vann fra elva? Vi møter stugvarden som tilsvarer "betjeninga" på en betjent DNT-hytte i Norge. Lena sier at det aldri har vært noen som har sovet i telt her. Nei, vi må komme inn ja. Hun sier at det ikke er adstu her, men viser oss nødhytta og sier at vi skal bo her. Ikke noe men. Vi henter vann til alle sammen. Lena serverer oss varm toddy og fyrer i peisen. Hyttekos er kanskje aller best når det uler og snør ute. Og når den er uventa. 

Vi går gjennom Tjäktapasset i snøvær. Vi tråkker spor og på de bratteste partiene tar vi av oss pulken og tråkker spor før vi går opp med pulken etterpå. Vi møter tre fornøyde svensker som tok badstu i går. 

Det er et ufattelig klabbeføre. Det er noe med kombinasjonen våt nysnø. Vi prøver å gli klabbene av. Umulig. Vi prøver å slå og skrape klabbene av, men det tar et par sekunder før de er der igjen. Vi tar fellene av, hjelper ikke. Til slutt slutter man å gå på ski. Det føles mer som stamping. I tre-firetida kommer vi fram til Sälkestugan. Det har vært 12 lange og tunge kilometer. To damer på hytta, som bare skal ut på ski for å lufte hunden, kommer tilbake etter noen minutter. De gir opp på grunn av elendig føre. Vi tar en lang lunsj på hytta, håper noe skal skje med snøen. Så går vi videre. Da har klokka passert seks. Vi møter svensker som skal overnatte på Sälkestugan og gleder seg til badstu. Ja, noen kan fortelle at de går "badstuturen"hvor det er lange dagsmarsjer, men hvor målet er badstuhyttene. 

I blant åpner skydekket seg slik at vi får sett en god del av Kabnekaisemassivet. Vi hadde en plan om å forsøke å gå opp toppen. Med tanke på været i denne perioden, er det kanskje like greit at fjellet, den siden vi skulle gå inn, er stengt. 

Ned til Allesjaure har vi to alternativer. Vi kan fortsette å gå Kungsleden til Vakketovarre eller svinge vestover og gå på Nordkalottleden til Ritsem. Vi velger Ritsem selv om det er lengre. Det er mindre høydemeter og større muligheter for å gå i spor, noe som betyr mye for oss i mange dagers snøvær.

Bindingen til Cecilie klikker høyt. Ved første øyekast kan vi ikke se at noe er galt med den. Men det blir verre og verre. Gode tilfeldigheter vil ha det slik at vi møter på kompisene Kjell Arne og Arild som er på fisketur. Vi blir med dem til hytta de låner av en same i en samelandsby. Kjell Arne skal lage torsk til middag og det er ikke snakk om at vi ikke skal ha. "Når nånn nordpå byr dæ på torskemeddag, så sir man ikke nei takk." Og vi er glade for det. For det var veldig godt. Når vi skal til å gå videre oppdager vi at bindinga er helt løs, ja den faller av. Kjell Arne og Arild kaster seg over saken. Arild bærer skia inn mens han sier fornøyd: "Da e d bestæmt! Dåkker tar soverommet tell høyre!" Det er ikke rom for protester.



"Når nånn nordpå byr dæ
på torskemeddag,
så sir man ikke nei takk." 


Plutselig blir middagsbordet forvandlet til et reperasjonsbord med aralditt, skruer, skrujern, rottefellaklistremerker, ski og skisko. Innimellom alle tingene dukker det opp fiskebein og skinn, potetskall, tallerkener og gryter. Arild, som er utdannet bilmekaniker, har før vi vet ordet av det fylt de gamle hullene i skia, laga nye hull, limt og skrudd bindinga på plass. Han avslutter fornøyd behandlinga med en varmemaskin som skal forkorte herdinga. 

Ikkje bra..
I mens varmer Kjell Arne opp badstua til oss. Samen har da badstu kan du skjønne. Vi må le litt. Det føles som at vi har kjempa i mot et svensk badstupress som vi nå må bukke under for. Og der vi står i badstua og heller varmt vann med såpe over oss selv er vi glade for at det ble slik. Vi er glade for at vi tok denne omveien til Ritsem, selv om den var lengre. Badstu er rett og slett ikke så verst. 

Kvelden med Kjell Arne og Arild blir koselig. Cecilie lager tiramisu-dessert og vi finner fram det beste vi har fra pulkene: Kong Håkon-konfekt og brownies. Det blir mange jakt- og fiskehistorier. Og ikke minst historier om dårlig vær.

Til frokost er det brødskive med souvas - reinkjøttbacon. Vi er med mette i det vi går videre den morgenen. Arild mener bindinga holder til Ritsem, men kan ikke garantere at den holder gjennom Sarek. På vei til Ritsem diskuterer vi hva vi kan gjøre med det. Det er visst tre timer til nærmeste sportsbutikk fra Ritsem. Og skal vi i det hele tatt til Sarek? Kan vi det med tanke på skuldrene til Kjetil? Det blir en dag med klabbeføre igjen (som heldigvis blir bedre etterhvert) og mange vurderinger. Vi kommer fram til Ritsem Turiststasjon og slår opp teltet på parkeringsplassen. De har ikke noen plass til telt. Men de har mange parkeringsplasser til scootere.


Vi sitter standby på campinga i Ritsem. Om 15 minutter kommer bussen med skien vår. Skien har blitt sendt fra en turisthytte lenger øst og vi skal ha den med oss som backup på resten av turen.  Etter noen dager med litt blandavær, stråler nå sola mot oss fra en knallblå himmel. Vi tar en titt på langtidsværvarselet og ser at det er meldt knallvær i de neste tre dagene, deretter blir det mer vind og noe nedbør. Er det mulig at vi skal få gå gjennom Sarek i steiksol?

Drøm eller mulighet?
Litt senere på ettermiddagen hopper vi av bussen ved Suorva. Pulkene får smake litt asfalt på vei over demningen, og vi aner at våren er i anmarsj. Vi velger å gå 5 mil ekstra for å ta «omveien» gjennom Sarek på vår vei mot Sulitjelma. «Det er omveiene, forsinkelsene og sidesporene som beriker ens liv» har Nils Kjær sagt, og vi håper han har rett.

Den siste mila ned til Ritsem var en friluftsmessig skuffelse. Nordkalottleden var en motorvei med latterlig mange scooterspor i bredden. På vei opp lia fra Suorva følger vi et scooterspor, men stemninga er en helt annen. Her råder stillheten. Her er flust med dyrespor. Før vi har gått to timer har vi sett sporavtrykk fra rype, hare, rev, jerv og elg. Jervesporene er ferske og følger oss flere kilometer langs scootersporet. Elgsporene er gedigne. Øynene skjerpes og kort tid etter får vi se en elg som ligger litt lenger opp i fjellsida. Vi føler vi blir overøst med gode opplevelser og at noen der oppe virkelig vil gi oss en god opplevelse i denne nasjonalparken. «Sarek innfrir allerede», sier Kjetil. «Men vet du hva det beste er? Vi er ikke engang i Sarek enda!» De 500 høydemeterne går uten skulderproblemer, vi stopper akkurat når vi får lyst til å stoppe og vi sovner med følelsen av flyt.
Søndag = pannebrød

Lunsjstopp i Sarek

De to neste dagene blir rett og slett nydelige. Vi føler vi går i et eventurland. Føret er upåklagelig og værmeldinga slår til for fullt. Vi speider opp mot flust av majestetiske topper, og jo lenger vi kommer inn i nasjonalparken, jo flere topper dukker opp. Alpine topper. Topper som man gjerne vil stå på toppen av. Vi har vært spente på hvordan det vil være å gå gjennom Sarek uten å bestige noen tinder. Vi treffer på to svensker som skal være en uke i Sarek og gå på toppturer. Vi kunne vært grønne av misunnelse, men vi er i et annet modus. Vi er i vandremodus. Legge-bak-oss-landskapet-modus. Gå-gjennom-flott-natur-modus. Det er derfor ikke noe problem å vandre videre, vi føler rett og slett at det er vi som har valgt riktig utstyr:) Utrolig:)

Morgenstrekk

Gjennom eventurlandet Sarek går vi mye i baris. Vi er litt usikre på om man kan si at en jente går i baris, men vi går i alle fall uten ulltrøye. Og vi pådrar oss skille etter pulkselen. Vi er litt pessimistiske når vi forlater Sarek og tar fatt på Padjelanta nasjonalpark. Vi har for lengst omdøpt Padjelanta til Paddeflatelanta nasjonalpark, men de to dagene der byr på mye fint: Mer gåing i baris, pannekakemiddag med reinbacon, utsikt mot Sarek, møte med elgku og kalv, lettgått terreng, hytteovernatting, møte med en rutinert hundekjører som byr oss på kjøttsuppe med elgkjøtt og en rypeflokk på 2-300 ryper!

Sol ved Staddeloukta.

"Vi er i vandremodus.
Legge-bak-oss-landskapet-modus.
Gå-gjennom-flott-natur-modus."


Sola på vei ned over Alkavarre
I tillegg treffer vi Line og Idun som er på vei fra Lindesnes til Nordkapp. Det er kjekt å prate med andre i samme situasjon som oss. Rute, vær, motivasjon, utfordringer og utstyr er spennende tema. De gir oss et saftig tips for ruta ned mot Sulitjelma. Ruta innebærer noen flere høydemeter enn vår plan, men de lover rimelig slakt terreng, vandring på bre og fantastiske fjell. Etter litt om og men går vi for denne ruta og noen timer senere står vi på Sulitelmabreen i kveldslys og er omkranset av spennende fjell. Nok en gang har «omveien» gitt gode opplevelser.

Bakkene/stupene ned til Sulitjelma er rå og bratte. Det gjelder å holde tunga rett i munnen. Vi mimrer om skituren og tenker på hvordan det vil bli å sende hjem skoa, skia og ikke minst de kjære pulkene våre. Det er rart og vemodig, og til tross for at hestehoven blomstrer ved busskuret er det lite som tyder på at snøen på fjellet forsvinner med det første. Likevel vet vi at i har noe stort i vente. Og at omveier kan gjøre oss rike.



Klikk under og se flere bilder fra turen. Enjoy!






Reisebrev fra turens sjette tur: Saltstraumen - Sandnessjøen


Dager: 12
Km: 260
Turens statistikk:
- Antall dager vi har vært værfast: 5
- Treffprosent med Cecilies tissetrakt: 80%

Det å være i båt er som livet generelt. Det går opp og ned. 



”Dette er min båt. Jeg har aldri hatt en båt før.” sier Cecilie fornøyd den første dagen. Det er en berusende følelse. Vi er som barn som får sin første sykkel. Vi har padlet før, men vi gleder oss til å få erfaringer til å mestre det. Vi gleder oss rett og slett til å ta av støttehjulene. Til å trives så godt at vi finner store mengder overskudd. Til nå på turen har vi skydd vann. Vi har frykta overvann, svak is og svake snøbroer. Nå skal vi bli en del av dette elementet. Vannet. Vi skal sitte i det. Bevege oss med det. Kjenne på dønningene og bølgene. Vi liker tanken på at vi skal bli ordentlige sjømenn når vi setter ut ved Saltstraumen.


Vi sjøsetter kajakkene i Bodø et par dager før padleturen starter. Det blir en ålreit tur i Bodø med varm sol, kritthvite strender og blikkstille vann. Vi håper det er en forsmak på hva som venter oss. Men i båt, som i livet, vet man vel aldri hva som ligger foran en.

Vi gjør oss klare for første dag på bøljan blå. fornøyd med å få plass til alt :)

”Viss æ va dåkker villa æ søren mæ tatt toget!” Man skal høre på de lokale, men ikke alltid. Vi snakker med fiskeren som bor på Tuv ved Saltstraumen. Vi har ikke engang begynt turen før vi skjønner at vi har bommet. Han forteller nemlig: ”Dåkker rekk ikkje å padle gjænna Sundstraumen før de e førr seint. Men om sæks tima igjænn e hainn på det svakaste.” Talen er klar. Noen ganger skal man høre på de lokale. 

"Viss æ va dåkker villa æ
søren mæ tatt toget!"


Vi venter like ved straumen i tre timer og ser på kreftene som er i sving. Imens spiser vi middag i regnet. Det er en litt kald og stusselig start. Alt er litt kronglete. Vi har ikke noe system på tingene våre. Det skal bli deilig å få rutinene inn. Så snart straumen er passert er alt litt lysere. Vi gleder oss over fuglelivet og den lyse kvelden foran oss. Ja, det blir nesten ikke ordentlig mørkt lenger nå. Det er rart å tenke på at det ble mørkt klokka fem da vi starta på eventuren. Vi gleder oss over våren som er i anmarsj, over hestehoven, over krokusen og gåseungene. Cecilie speider etter hvitveis, men ser ingen. Det gjør ikke noe at det regner.

Vi padler på innsida av Sandhornøya. Det er meldt en del vind framover. Vi padler forbi en selflokk på minst 30 sel. De er nysgjerrige og begynner å følge etter oss ganske tett. Det er fascinerende med alle hodene som plutselig kommer opp. Når vi slår opp teltet første kveld er vi fornøyde. Vi går rundt i tørrdraktene våre som barnehagebarn i dress. Det er utrolig praktisk og deilig. 

En fin start med padling på innsida av Sandhornøya
Frokost er som på skituren havregrøt eller risengrynsgrøt pluss pannebrød på søndagene. Måltidet avsluttes med tran. Og der Cecilie tar tranen sin i morgenstemninga i fjæra føler hun at settinga er som tatt ut fra en Møllersreklame. Det er en slik stund der man blir overvelda av takknemlighet. Takknemlighet for det man for være en del av og ta del i.

Fuglefjellet rett før vi kommer til Inndyr
Etter to dager med padling har vi kommet til stedet Sund. Vi får slå opp teltet på tomta til et ektepar. Om kvelden sjekker vi værmeldinga ofte for å lage en plan for morgendagen. Kjetil vet når de nyeste oppdateringene kommer. Time-for-time-varselet gir oss bra informasjon i forhold til vind og retning, men det er også ufordrende. For hva vil 7 m/s fra sørvest mellom klokken to og fire egentlig  si for oss? Hva er vår komfortsone? Hva kan vi takle selv om vi ikke liker det? Og enda viktigere: Hva er det vi ikke takler? Som på begynnelsen av skituren er det store spørsmålet: Hvor mye vind er for mye vind?

Vi padler i en del vind til stedet Inndyr. Vi skal krysse Sørfjorden mot Novika og Kunna. Etter noen minutter med padling snur vi. Det er for mye bølger. Vi venter derfor en liten time i Inndyr. Følger med på vinden. Det rorer seg slik som meldt og vi begynner å padle igjen. Vi begynner å krysse. I det vi er midt på fjorden blåser det opp igjen. Vinden, bølgene og dønningene kommer fra siden. Man har lyst å padle rett mot alt sammen for å holde seg mest mulig stabil, men hvis man vil komme seg over må man bite tenna litt sammen. Jobbe. Vi kommer oss over, men vi må ta en pust i bakken. Hvor mye vind var det egentlig? Hva syns vi om opplevelsen? Opplevde vi mestring?

Nattatid i Novika
Vinden øker på de neste dagene. Vi padler til Novika og videre til Kunna grytidlig om morgenen da det er meldt rolig vær. Vi drar kajakkene over halvøya. Vi har selvfølgelig kommet dit på full fjære så det blir en kilometer draing på nygjødsla jorder, sand og tang. Og i det vi drar skriver vi oss inn i historien. Den lokale bonden forteller oss at vikingene dro båtene sine over her. Også folk på Lofotfiske. Alle har vi frykta strømmene og bølgene utenfor Kunna.

Bonden har akkurat gjødsla ved Kunna
Når vi har passert Kunna er vi offisielt på Helgelandskysten. Man kan tro at Helgelandskysten bare er masse koselige øyer man kan padle gjennom. Det er nok noen områder som er slik, men det er også mange fjorder som må krysses. Områder hvor havet kan komme inn slik det vil. Før det ordentlige dårlige været setter inn, kommer vi oss til øya Teksmona. Vi slår opp teltet i regnet og i et døgn har vi verken lyst eller mulighet til å forlate øya. ”Dette her er VM i surt vær” sier Kjetil i det han våt bykser inn i teltet etter et nødvendig ærend. Alt føles vått når man padler i regn. Det er akkurat som om kroppen ikke kjenner forskjell på vått og tørt når vi kommer inn i teltet. Rosinfingrene bruker flere timer på å bli normale. Cecilie må legge bort sitt vanlige ønske om at alt skal være så tørt. Det våte er naturligvis en del av pakka.

VM i surt vær er vanskelig å få formidlet på bilder.
Yr blir sjekka ofte. Kanskje for ofte. Samtidig er det viktig å følge med. På værmelding og på det man ser på sjøen. For plutselig dukker en ”værluke” opp i kveldinga. Plutselig kan vi padle igjen. Været og sjøen er lunefull og skifter i store kontraster.

Værluke!

SOOOOOOOOOOOL!
Brian, lederen i Bodø Kajakklubb, er tilfedligvis på hytta si på Åmnøya denne lørdagen. Vi har kontakt med han og vi blir invitert dit på vår vei forbi. Brian møter oss på fjorden i solnedgangen og det blir en luksuskveld med dusj, tørking og ørret.


Kveldspadling: Melfjorden med Bolga i horisonten
 Deretter får vi to dager med vind mellom 11 og 17 m/s. Vi er værfaste. Heldige som vi er, får vi fortsette å være i hytta. Påstanden vår er at nordlendinger er verdensmestere i gjestfrihet.

Nedtur. Værfast på Åmnøya.
Om morgenen er det igjen rolig. Vi har vekkerklokka på halv fire og begynner å padle for å krysse Rødøyfjorden. Det er en fem kilometers kryssing. Det er meldt å blåse opp, men ikke før om et par timer. Vi kjører på. Vest er det åpent hav og midtfjords kommer store dønninger rullende inn. Vinden øker. Men vi nærmer oss land. Der er litt skummelt, men vi har i alle fall en større grad av mestringsfølelse enn i Sørfjorden.

Opptur! Glad for at vi har kryssa Rødøyfjorden.
Surt

Skrukkete og hvit,
Vi blir værfaste på Rødøya to dager. Det kan gjerne være vått og kaldt, men vinden får vi ikke gjort noe med. Den første dagen går vi knapt ut av teltet. Det er stiv kuling og snø. Vi leser bok, skriver dagbok, lager dessert og hører på radioen til Kjetil. Det er aller kjekkest med lokalradioen for Nordland. Der snakkes det om været, om fjellovergangene som er stengt og om de heftig dårlige værmeldingene framover. Det er bedre enn å høre på ”Nitimen” hvor de snakker om vår og varme.

"Kom mai du skjønne milde"
Andre dagen går vi til Rødøy ”sentrum”. ”Dåkker veit at Hurtigbåten går ja?” De lokale humrer når vi forteller om turen. Vi humrer med og samtalen dreies ofte inn på fisk og vær. Vi kjøper frukt og yoghurt på nærbutikken og fyller vann før vi går tilbake til teltet vårt. Dagen er nærmest over allerede. Vi skal nemlig stå opp grytidlig for å utnytte det gode morgenværet. I det vi står opp henter Cecilie fort kameret for å ta bilde av det hun kaller en ”solnedgang”. Det sier kanskje noe om hvor tidlig det føles å stå opp klokka tre. I Selsøyviksundet kjøper vi engangsgrill og pølse. I det vi fyrer opp begynner det å snø. Det er litt eksotisk.

Nydelig klokka 5

Det er ikke vanskelig å finne strender. Noen av dem er rett og slett perler. 

Pause rett ved Selsøyviksundet


Vi setter ut fra småbåthavna i Tonnes. Polarsirkelen er kryssa. Vi følger land og padler nesten på autopilot. Vi føler oss endelig i siget og finner flyten. Gleden over å få padle er stor. Vi passerer hus etter hus. De som er bygd utenfor de største plassene er fraflytta. Det er ganske tydelig å se hvilke som blir brukt til feriehus og hvilke som er forlatt. Vi snakker om alt livet vi passerer. Om hvor mange som fortsatt bor langs kysten vår, men vi snakker også om hvordan det har skjedd store forandringer på bare et par generasjoner. Før var det nemlig de som bodde på innlandet som bodde avsides til. Disse husene på holmene og inni sundene lå i båtleiene. Siden kom bilene og veiene.

En stund senere går vi i land, vel vitende om at vinden vil holde oss der til 15-tida dagen etter. Snart skummer bølgene på fjorden bak oss.

Kulingvarselet slår til denne natta, men vinden løyer som meldt og vi forlater campen ved ”middagstider”. Ettermiddagen ligger åpen foran oss og det føles fritt, men flere vi har snakka med på ferden har dratt fram Sjona og Ranfjorden som ekle fjordkryssinger i nettopp østavind. ”Ja, dæm e ikkje rare båta dæm båtan dåkker har.” Hva skal vi gjøre? Det føles godt å beskue Sjona fra hurtigbåten, mens båten jobber seg fram over fjorden mens den vugger fra side til side.


"Dåkker veit at

Hurtigbåten går ja?"



På kaia på Nesna kommer vi i prat med en fergemann. Han kan fortelle oss at det er meldt dårlig vær de neste to-tre dagene. Det lukter flere værfastdager, og frustrasjonen er til å ta og føle på. Det føles usannsynlig urettferdig. Kan vi ikke få kjenne på flyten i mer enn én dag? Men nød lærer naken kvinne å spinne, og snart har vi lagt en slagplan. Planen er å ta ferge over Ranfjorden, hive i oss et par Real turmat og sette kursen langs land mot Sandnessjøen. Det er tre mil dit, og vi vet det innebærer padling store deler av natta.

Vi føler oss litt gærne i det vi legger ut fra fergekaia i Levang klokka 23 med Sandnessjøen som mål. Vi snakker om at vi ikke må være misfornøyde om vi ikke når fram og at det ikke er noen skam å stoppe før vi er der. Men vi vet begge at det er Sandnessjøen som gjelder. Østavinden gir oss god fart ut Ranfjorden og vi leker oss med å surfe på bølgene. Mellom ett og to er det mørkest, men det er lyst nok til at vi fortsetter.
 
Nattpadling. Det har begynt å bli lysere. vi nærmer oss Sandnessjøen.

Dyrene og fuglene holder oss med selskap slik som på dagen. En oter bykser plutselig ned i vannet foran oss. Det er et fantastisk fugleliv. Store, små, fargerike, pipende, svarte, majestetiske fugler. Vi aner ikke hva de fleste av dem heter, men vi har hilst hei til alle måsene, kjeldene, havørnene, lundefuglene og rypene. Vi har opplevd tiurleik. Det mest imponerende er kanskje trekkfuglene som kommer sørfra. Fra Italia eller Spania og de flyr i imponerende formasjoner. Vi møter ikke trekkfugler denne natta. Men vi møter Hurtigruta sørfra akkurat idet vi kommer til Sandessjøen, eller ”Sandnessjyen” som de lokale kaller byen. Det er nydelig å legge seg til fuglekvitring i 5-tida og vite at vi klarte det. Belønningen kommer fram idet vi går i land; masse hvitveis. Cecilie er i ekstase. 


Vi våkner til slaps i Sandnessjøen...

...og blomstrende hvitveis!
Odd Børretzen sammenligner livet med det å være i båt. Det går opp og ned. Livet altså. Som i det å være i en båt. Noen ganger regner det. Andre ganger blåser det kuling. Men noen ganger, ja kanskje de fleste ganger, er det ålreit.



Reisebrev fra turens 7. ende tur: Sandnessjøen - Rørvik


Dessert


Dager: 8
Km: 221
Turens statistikk:
- Antall padletak hver: 83 980
- Antall øyer, nes, viker med ordet "hest" i seg: 394

Først middag. Så dessert. 


Noen ganger må man jobbe seg gjennom middagsmaten for å kunne spise den herlige desserten. Padleturen fra Bodø til Rørvik føltes litt som middag og på strekningen Sandnessjøen – Rørvik var det på tide å bøtte innpå med dessert.


Det betyr ikke at den første delen av padleturen var dårlig, men vi trengte tid til å komme i gang med padlinga. Tid til å lære og erfare. Tid til å få på plass rutinene. Og så kan det jo sies at været i tillegg var litt i overkant utfordrende før vi nådde Sandnessjøen.

Så, plukk frem et kart og ta en titt på området sør for Sandnessjøen. Hvor vil du helst padle hvis du kan velge fritt? Du kan jo padle ”langs land” og holde deg langt unna skjærgården. Men, det du helst vil er å padle ut mot Dønnamannen, forbi Herøy, oppleve alle småøyene som danner Husvær og de andre værene og sikte deg sørover mot Vega. Derfra vil du padle inn til Ylvingen, sjekke ut Himmelblåøya og sette kursen mot Brønnøysund og Torghatten. Og hvis du i tillegg forhører deg med lokale får du tips om å ta en tur i Torgværet og nyte området rundt Sømna ekstra mye.

Problemet er bare at denne ruta inneholder en del smålange strekker med åpent hav. Ruta begynner med en 2 km lang kryssing over fjorden hvor skipsleia går. Videre går ruta mellom masse småøyer som kanskje ikke gir så mye le om det skulle blåse opp. Og til sist har du det 7 kilometer lange strekket fra Ylvingen mot Brønnøysund. Vi gjorde litt research på hurtigbåter og fant ut at en båt skulle være innen rekkevidde om værutsiktene skulle bli for ille. Samtidig aksepterte vi at vi måtte regne med å ta båt fra Vega eller Ylvingen til fastlandet.

De syv søstre kommer fram når vi begynner. Sandnessjøen er nok ikke den verste plassen å bo :) 
Etter to vindfulle dager i Sandnessjøen var vi, og været, klare for å fortsette turen. Vinden roet seg like etter at vi la fra land og vi fikk en fin padlestart med fjellet Dønnamannen rakt fram og De Syv Søstre i kveldssol bak oss. Kryssinga på drøye to kilometer blei rett og slett en lang fotoshoot. Cecilie tar bilder mens Kjetil tuller der han padler i solnedgangen: ”Vi er ikke her for å ta fine bilder veit du Cecilie. Vi er her for å bygge biceps.” Vi ler. Dessertspisinga var i gang.

Flyt. 
”8. Mai, 9 dager til 17. Mai!” roper Kjetil i kajakken. Cecilie synes nasjonaldagen er like stas som jul og bursdag og vi har derfor fundert litt på hvor vi kan regne med å være og hvor vi vil være på denne store dagen. Reiseplanen vår sier at vi er i Rørvik, hjertet sier at vi vil være i Trondheim. Samtidig som nedtellinga er i gang og vi ser fremover, nyter vi hvor vi er.

Fyr i fyr
Flo-og-flære-timingen vår er elendig. Kveldene er flotte og når vi avslutter padledagene i 23-tida er det gjerne full fjære. Det innebærer en del bæring av kajakkene for å få de på trygg grunn i dette langgrunne området. Kjetil er utstyrt med en god del Vestergaardgener og det tar derfor en god stund før han en komfortabel med at kajakkene er godt nok fortøyd. På en fjære finner Kjetil skjellet sitt. Et helt og lukket skjell. Kjetil har skjellet i spruttrekket sitt og forsker på det underveis. ”Lurer på om skjellet vil sove i vann?” Vi ler.

Bare nesten. Kjetil står opp om natta og sjekker at vi ikke blir tatt av floa. 
Vi bærer kajakkene ned til sjøen. Vi er spente på dagen. Yr.no har gitt oss klarsignal, men vi er veldig spente på hvordan det skal bli å padle sørover omgitt av massevis av småøyer. Det er nettopp dette vi har tenkt på når vi har tenkt på Helgeladskysten i havkajakk. Sol, fin sjø, småøyer, flyt. Dette skal være havpadlerens pudder. Er det så stas som vi har tenkt? Vil det innfri?
I skjærgård er det utfordrende med orienteringa. Av og til blir vi landkrabber mer eller mindre frivillig.
Havørn.
Masse gjess på Herøy. 
Vi padler mellom øyene på Herøy. Her finnes smale sund, koselige hus, båter og mye liv. Sjøen er rimelig rolig og sola titter fram bak det tynne skylaget. Vi slår av en prat med en båtmann og får gode tips for ruta videre. Nord for Tenna har det samlet seg store mengder gjess. Cecilie gjør seg klar med kameraet og Kjetil setter bånn gass mot den største flokken. Flokken letter og drar med seg gjess fra holmer og åkrer rundt. Det er et mektig skue der de samles og høylytt diskuterer ruta videre. Kjetil har jegerprøven og er meget fornøyd med å kjenne igjen Canadagåsas ”hvite sløyfe” under haka. Måkene erter havørna og prøver å stjele fisken den mektige fuglen holder i nebbet. Oterne sitter på små holmer og hopper i vannet i det de får øye på oss. Nisene er til stadighet i nærheten. I tillegg stifter vi bekjentskap med hegre. I kajakkene sitter vi fint plassert nedi sjøen, siger sakte og stille fremover og kommer tett innpå fugler, dyr og naturen.



De syv søstre bader i sol. 
Finn en feil. 
Vi finner oss et koselig lite sund ved Brasøya. Av kartet kan vi lese at sundet ikke er padlebart på full fjære, og det føles derfor eksklusivt å gli rolig gjennom sundet og kjenne at rompa av og til sneier borti bunnen. Det føles som om vi er de første i verden som padler der og at vi for hvert åretak oppdager noe nytt. Vannet er krystallklart og vi ser eremittkrepsene tusle rundt like under oss. Dette er flyt. ”Skulle ønske alle vennene våre var her nå” smiler Kjetil.
Labyrint.
De neste par milene er magiske. Vinden stilner helt, skyene forsvinner og vannet er ”blækkstilt”, som bestemor på Hitra ville sagt. Det finnes ikke en krusning på vannet, og vi er langt uti havgapet! Det er små øyer på alle kanter, nesten umulig å orientere seg frem med kartet og lite vann mellom kajakken og bunnen. Det klare vannet gir oss fantastisk sikt over bunnen. Sikt ned mot en ukjent verden. Hvis vi kikker på bunnen mens vi padler fra grunt til grunnere får vi følelsen av at kajakken løftes opp i lufta. Det suger i magen og vi flyr bortover, like over bakken. En utrolig følelse. Og når det nærmer seg kveld og sjøen nærmer seg full fjære blir sundene til fast land og området blir til en spennende, ufarlig labyrint.

Las VEGA baby!
Blækkstilt. 
Kajakk-kos
Vega ses til vestre i horisonten. Øya Søla til venstre. 
Vi er omtrent lamslåtte av takknemlighet når vi setter opp teltet på spissen av Igerøya og kikker utover det åpne havstrekket vi nettopp har padlet. Sola ligger like under horisonten og farger himmelen rødoransje.

Nattetid. 
Er det mulig? Vi føler oss heldige som får lov til å nyte en sånn dag. En sånn dag på Helgelandskysten. En drømmedag. En dessertdag.

Matching på høyt nivå. 
Samtidig har vi tatt et titt på værmeldingene for morgendagen. Derfor har vi campet kun noen få kilometer fra fergeleiet. Det lukter ferge til fastlandet lang vei. Men når vi våkner neste morgen har meteorologene til en viss grad ombestemt seg. Vi merker også at værmeldinga har mindre og mindre og si. I større grad føler vi at vi kan vurdere forholdene ut fra hva vi ser. Ylvingfjorden blir en real utfordring. Bølgene er ganske store, de kommer inn skrått fra sida og de brekker hvitt. Vinden kjennes i kroppen, men vi vet samtidig at vi ikke er langt fra land og at vinden ikke skal øke i nærmeste fremtid. Vi jobber oss fremover over fjorden. Snakker sammen. Samarbeider for å sørge for at dette blir noe positivt og at det ikke bikker over til å bli en dårlig opplevelse. Det er en hårfin balanse og ikke alltid lett å vite hvor man befinner seg. I dag lar været og fjorden oss ta gode steg som kajakkpadlere og team. Vi mestrer hvit sjø, og vi føler at vi ikke har vært på bikkepunktet. Ylvingfjorden blir en god opplevelse og erfaring.
Cecilie er i ekstase etter å ha funnet pannekakerøra innerst i kajakken. 

Samtidig er vi ingen verdensmestere, og vi padler derfor inn i ”Himmelblåvika” for å vente i 5-6 timer på at vinden skal øke og deretter avta utover ettermiddagen. Caféen på Ylvingen er stengt, Roland er ikke hjemme og vi finner ikke noen vikingskip, men vi får likevel prata med noen av de de fastboende som avslører saftige hemmeligheter fra TV-innspillingen. Vi steker pannekaker i sola, Cecilie sovner, temperaturmåleren viser hele 9 grader, vi ser en humle og en veps og vi skjønner at naturen er i ferd med å skifte fra vinter til sommer.

Hurra!
Pannekaker i fjæra
Vi opplever også skifter i dialektene. På Ylvingen prater de brønnøysundsk, og den karakteristiske dialekten får oss til å tenke på at vi beveger oss sørover mot Trøndelag. ”10. Mai, 7 dager til 17. Mai!” roper Kjetil fra kajakken.

Himmelblå og kos på Ylvingen
Vinden stilner, den 7 kilometer lange kryssinga mot Brønnøysund går lekende lett. Vi finner en fin teltplass etter tips fra en lokal padler som virkelig får sagt det: ”D e fint overalt. D e bare å vælg sæ en plass.”

Skeiv horisont er en slager i når man tar bilder i kajakken. 

”D e fint overalt.
D e bare å vælg

sæ en plass.”


De neste dagene er det meldt værfastvindstyrke, med vind på ca. 11 m/s. Det gir en ypperlig anledning til å gå på Torghatten, men vi vil gjerne bo litt nærmere det kjente fjellet. Vi planlegger en rute langs land, og legger i vei i kraftig vind. På deler av ruta jobber vi knallhardt, men vi jobber sammen, vi holder hodene kalde og vi bestemmer over bølgene. Vi mestrer.

Likevel kjennes det på kroppen at dette er en uvant aktivitet. Vi har fått høre at hvis man blir sliten i armene av padlinga, så padler man feil teknisk. Vi har derfor fokus på å avlaste armene mest mulig, og kjenner det mest i nakke, rygg og hæler. Cecilie har også vondt et etter annet sted inni hofta som hun aldri har kjent før. Det er likevel hendene som merker det mest. Hver morgen våkner vi med stive fingre.
Fin teltplass rett utenfor Brønnøysund

Torgvær



Torghatten med hullet. 

Mårratryne. Greit å være værfast i sol!



På kvelden gikk vi opp på Torghatten i vinden. 






Morgentryner. Før frokost gikk vi den korte turen opp til Torghullet. Og hoppet litt. 

I mai kan alt skje. Vi kan ikke forvente noe annet. På Torghatten ser vi de første bjørkeskuddene, men i det samme begynner det å snø. Været holder oss i ro i ett døgn, men de fine omgivelsene gjør at vi ikke føler oss værfaste. Her ville vi gjerne stoppa en dag uansett. Det er likevel fint å sette kursen videre sørover, og vi padler inn i et utrolig flott område. Mellom Sømnes og Mardal er det mye småøyer, men i tillegg er det hvite sandstrender over alt. Dette området vinner rett og slett kåringa vår av ”Flotteste padlesteder på Helgelandskysten”.

Bindalsfjorden
Vi krysser den utsatte Bindalsfjorden i kveldinga mens haggelet stormer på oss. Vi er glade når vi legger oss i natta.

Hagl
Vi våkner til en ny dag og innser at det ikke er så mange kartblad igjen til Rørvik. Cecilie tar i bruk de kilometertykke tomlene sine og teller 52 kilometer til Rørvik. Kan vi rekke det i dag? Kan vi rekke Hurtigruta til Trondheim i kveld klokka 21.30? Vil vi feire 17. Mai i bartebyen? Vi ringer Hurtigruta og får et hyggelig pristilbud, pakker teltet og legger i vei. Iveren er stor, men den kraftige motvinden gjør at snittfarta er lav og vi må omsider innse at boblebadet på MS Richard With vil fylles av andre enn oss.

Noen dager er det hardt å stå opp. 
”Åssen er været der borte?” spør Kjetil. ”Bra hær, men d ser litt værre ut bort hos dæ?” Kajakkene ligger side om side i et trangt sund ved Bogen. Fylkesgrensa går midt i sundet og vi diskuterer forskjellen på Trøndelag og Nordland. ”Vi er kanskje ferdige med Nord-Norge. Men det er bare for denne gang.” sier Kjetil idet begge er i Trøndelag. 

Kjetil kjemper hardt mot vinden. 
Vi padler på innsida av Austra og selv om det ser umulig ut å padle gjennom Bogen, går altså det. I 1879 gravde innbyggerne her en trasé gjennom det langgrunne sundet slik at vi kan passere på full fjære.

Nord-Trøndelag tar i mot oss med regn og stiv kuling og vi må stålsette oss når vi ser vinden feie mot oss på vannet. Etter noen harde tak må vi innse at vi ikke kommer av flekken og at vinden bestemmer altfor mye over kajakken. Det er kanskje en dårlig middag vi tygger på nå. Men det smaker dessert. For vi har kontroll i den harde sjøen. Cecilie prøver å ta bilder av de store bølgene, men må nok en gang konkludere med at bildene ikke får fram vær i det hele tatt. Dårlig vær er vanskelig å få fram. Kanskje like greit. 
Som værfast kan man studere kart ekstra nøye. 

Desserttid! Denne gangen sitronfromasj. Anbefales faktisk ikke. 

Radiokos :) Av og til padler vi med radioen på. 


Vi står og speider utover Eiterfjorden. Fjorden har vært skremmende det siste halve døgnet, med store bølger og hard motvind. Nå har det roet seg noe og vi har knapt med tid om vi skal rekke MS Trollfjord. Planen er å dra til Trondheim med kajakkene, feire 17. Mai der, hente syklene hos XXL og ta Hurtigruta tilbake til Rørvik for å starte sykkelturen. Men det innebærer at vi holder høy fart i 5-6 timer i motvinden mot Rørvik.

Det blir et rotterace de siste 28 kilometerne. Kjetil har kart og klokke og oppdaterer jevnlig hvordan vi ligger an i forhold til tidsskjemaet. På en måte føles det litt teit å peise på på denne måten bare for å rekke en båt og bli ferdig med padleturen. Samtidig gir det et kick å presse seg på denne måten. Vi trøkker til i hvert tak og kjemper oss fremover mot bølgene som heldigvis kommer rett mot oss. Det føles latterlig langt igjen når vi passerer halve strekningen og kroppene begynner å merke kjøret. Og når wiren på Cecilies ror slites i stykker midtfjords føles strekket enda lenger. Vi hiver innpå litt nøtter og får fiksa roret med en karabin, men det går et kvarter. Hurtigruta skal ligge til kai i en time. Det å se skipet legge fra land idet vi når kaia er ikke en hyggelig tanke.

Vi merker det på kroppen. Orker ikke å ta bilder. Vinden har løyet litt, men den rolige sjøen uteblir, og frustrasjonen er til å ta og føle på når vi runder et nes og innser at vinden har økt og strømningene i havet ikke vil i samme retning som oss. Vi må fortsatt jobbe på for hvert åretak. Samtidig begynner de uoffisielle målingene til Kjetil å bli mer positive. Vi har lagt unna et lengre strekke og med samme fart vil vi nå frem i tide. Men holder vi ut? Cecilie har aldri vært så sliten før. I alle fall ikke sliten på en slik måte. Derfor er gleden stor når vi kommer til Rørvik tidsnok og faktisk har vi god tid. Vi har padla 28 kilometer i strekk på fire og en halvtime. Det er dessert på høyde med karamellpudding. ”15. Mai og 2 dager til 17.mai” sier Kjetil med et smil. 

Skål!
På dekk bøtter vi innpå med mer dessert. Milkshake og boblebad i solnedgang. Det smaker godt.

To glade eventurere. 


Reisebrev fra turens 8. ende tur: Rørvik - Nordfjord


Fra hvitveis til hvit nedbør

Dager: 9
Km: 740
Turens statistikk:
- Antall velt: 4
- Antall snøbyger: 2

6 hjul. 4 årstider. 2 eventurere.  


Kajakkturen ble plutselig ferdig. Fra Rørvik drar vi til Trondheim med Hurtigruta. Her henter vi syklene våre på XXL og feirer 17. mai med gode venner og familie. Så er det fort klart for tur igjen. En ny tur. På en ny måte. Vi sykler ned på kaia i Trondheim for å dra tilbake til Rørvik. Igjen er vi passasjerer på Hurtigruta. Sykkelveskene og sykkeltralla er pakket med utstyr. Det aller meste er ting vi har brukt hele veien. Og som vi mest sannsynlig vil bruke helt til Lindesnes. Hodet er pakket med forventninger. Forventningene som ligger lengst framme er ”Norge i miniatyr”, nemlig Fosen. Kroppen er pakket med spenning. Hvordan vil det bli å sykle? Vil vi finne samme flyt når vi beveger oss så fort?

Ruta på den 8.ende turen vår.
Extreme makeover. Vi vurderer å gå i turklærne, men vi får låne av andre.
Kjetil i dress fra 1950 og Cecilie i Ingeborgsøsters kjole. Tusen takk for lånet!
”E d sånn hær vi klipse ut?” spør Cecilie. Kjetil har fått mekanismen forklart og vi tester sykkelskoene våre på klikkpedalene i Rørvik sentrum. Ingen av oss har brukt sykkelsko før. Vi øver oss mens vi sykler sørover og finner ut at det er overraskende lett å ikke velte.

På Hurtigruta forbereder vi oss til sykkeltur. Pedalfestene skrus på sykkelskoa.

I Rørvik blåser det godt da vi legger i vei. Automatisk analyserer vi vindretning og bølgehøyde. Det er som reflekser vi ikke greier å stoppe. Men vi trenger ikke å tenke på det nå. Det virker litt for lett. Det er naturlig å sammenligne sykling med padling som vi nettopp har drevet med. Langsomhetens dyd er liksom borte nå, men hjulene vi er på gir en enorm frihet også. Vi kan sykle akkurat der vi vil. Kjetil fortsetter med statistikken slik som på padleturen da vi lurte på om vi ville rekke Trondheim før 17. mai. Nå har vi til og med speedometer på syklene og det er det umulig å ikke lage funfacts ut av tallene.
Hvitveisland
For første gang på turen har vi et tidspress. Vi har to dager på å komme oss til Trondheim. Cecilie skal nemlig på en ukes studiesamling i Tafjordfjella med klassen sin fra Volda. Vi kunne selvfølgelig ha ventet med å begynne på turen. Ja, vi har alt i alt god tid. Da vi vurderte om det var mulig å sykle 240 km på to dager og en kveld slo vi det først fra oss. Men etter å ha snakket med andre som har syklet med mye utstyr fant vi ut at det ville gå. Kunne gå i alle fall. Vi bestemte oss for å tråkke til.

Vi får fort erfare at man ikke nødvendigvis får se mindre dyr på sykkel sammenlignet med kajakk eller ski. Den første timen etter at vi har tatt ferja Hofles-Lund får vi se fem elger! Det blir heller ikke mangel på ”dyreliv” i teltet etter hvert. Alle mulige insekter vet å få krøpet seg inn i hjemmet vårt på underfundige vis. Vi løfter de ut en etter en samtidig som vi passer bedre på maten vår. Cecilie er spesielt opptatt av om sjokoladen står i fare for å smelte. Varmere tider gjør mange ting lettere, men noen nye utfordringer dukker altså også opp. Likevel gleder vi oss over de første grønne bjørkene på turen, fuglekvitteret og en overveldende deilig følelse av vår. Aller mest fryder vi oss kanskje over hvitveisen som pryder veien vår. ”Norge i miniatyr” overrasker oss med sin flotte og trivelige, trønderske natur. Hvitveisen som er overalt gjør at alt blir enda vakrere og med 17. mai-sangene godt plantet i frontallappen kjenner vi nasjonalfølelsen svinge stolt inni oss.

En pust i bakken.

Vi spiser lunsj i Namsos og konkluderer med at det stemmer at Nord-Trøndelag har mye skog. De første 110 kilometerne går bra. Utstyret vårt fungerer og kroppene er fine. Men plutselig må vi stoppe opp helt. Uten forvarsel låser kneet til Cecilie seg og alle bevegelser blir ekstremt vonde. Hun kjenner hun blir irritert. Hun har da aldri hatt problemer med kneet sitt og skal ikke sykling være så bra for knærne? Det kan jo ikke være noe alvorlig siden det kom så fort uten at det var et ”traume”. Tenker hun. Sikkert bare noe som har låst seg, så Cecilie prøver seg litt til. Dessuten skal vi ha en uke fri når vi kommer til Trondheim og det gir rom større rom for utforskning. Med større og mindre smerter sykler vi resten av dagen og tilbakelegger 143 kilometer. Cecilie kompanserer det dårlige høyre kneet med å trekke ekstra mye opp med venstre foten. Når vi legger oss er Cecilie rimelig sikker på at hun ikke vil greie å sykle med kneet dagen etterpå. Som et mirakel er kneet ganske bra da vi våkner. Men venstre akilles og senefestene på framsida av hofta er betente som følge av overbelastning. Det er utrolig hvor fort kroppen sier i fra når belastningen i bevegelser ikke er riktig fordelt. Eller når den blir utsatt for noe den ikke er vant til. Egentlig vet vi jo at det ikke er lurt å presse kroppen for mye når den skal begynne med nye bevegelser.

På hele turen har vi vært opptatt

av at dagen ikke handler om

tilbakelagt distanse.

Hver dag er en historie.


Vi treffer, som vanlig, mange hyggelige folk. I Malm treffer vi en 10 år gammel gutt som ivrig forteller oss om området og som imponerer med sin lokalkunnskap. ”Koseli å snakk me dåkk” sier han når vi nesten må sykle videre. Hvis vi hadde hatt plass i sykkeltralla hadde vi nok spurt om han ville være med. Et stykke etter Follafoss er det på tide å slå leir. Vi ser endelig et fint område i tilknytning til et hus. Vi ringer på og spør om det er greit at vi setter opp teltet. Den snille, gamle damen som åpner døra sier at det selvfølgelig er helt greit. Neste morgen inviterer hun oss inn på søndagsfrokost og disker opp med ”kakskiv” og alle mulige pålegg. Vi må humre litt av den facinerende dialekta. ”Åja, dåkk har forre me Hurtigruta ja! E d itj snedig kordan folk bosætte sæ på dæm rarast plassan?” sier dama som har fem kilometer til nærmeste nabo selv. ”Trivelige Trøndelag veit du” smiler Cecilie etterpå i det vi sykler videre gode og mette.

Cecilie får karret kneet og akillesen til Vanvikan og vi tar hurtigbåten til Trondheim akkurat tidsnok til å rekke Odd-Rosenborg på Lerkendal. Vi kjenner bypulsen ganske fort. Det er uvant å forholde seg til så mange mennesker samtidig. Mye trafikk.

Cecilie drar så direkte på studiesamling med gode venner, mens Kjetil er i Trondheim med andre gode venner imens. Det er den uka Norge nærmest står i ro. Sola skinner fra en skyfri himmel i hele landet. I Trondheim flytter studentene ut i parkene og i Tafjordfjella er det en utfordring å finne lunsjplass med trekk. Cecilie kommer tilbake til Trondheim med feber og bruker noen dager på å komme seg før vi sykler videre.

Barnebarnet hos Bestemor. Det er Trøndelag på sitt beste. Sodd og ingeførøl :)
Selv om vi er glade i Trondheim og gleder oss til å komme tilbake til høsten, er det litt godt å sykle videre. Godt å kjenne på det faktum at vi faktisk ikke må sitte på lesesalen denne våren. Vi kan sitte på sykkelen og nyte godt vær og fin natur. Det vi har drømt om på lesesalen de siste årene. Vi sykler langs E39 til Orkanger og tar av mot Hitra. Vi tar buss gjennom Hitratunellen. Etter halvannen dag og mange svinger sitter vi rundt kjøkkenbordet til Kjetils Bestemor på Hitra. Vi feirer 85-årsdagen hennes på etterskudd med sodd og ingefærøl. Før vi rekker å dra dagen etterpå får vi ”baguætt” og øyas spesialitet ”Hitrabaill”. Det blir et utrolig koselig døgn for alle sammen. Tusen takk for oss!
På kjente trakter hvor Cecilie har vært på hytta med familien sin. Bak ser vi brua til Skarsøya.
Hitra er egentlig en blindvei. Men ikke hvis man tar hurtigbåten til Taftøyan og fastlandet. Derfra bruker vi en liten kveld på å sykle til Aure hvor Kjetils tante Marit og onkel Arne bor. De tar i mot oss med åpne armer og vi får en hyggelig kveld sammen. Det er stor stas å treffe familie og venner underveis!

Vi prøver å skrive dagbok hver kveld. Her innomhus i Aure.
Neste dag sykler vi mot Kristiansund og Molde. Det er kaldt regnvær hele veien mot Kristiansund. Det er surt, men vi trives på sykkelen. Det er en hjort her og et rådyr der. Vi ser på dyrene inntil de bestemmer seg for at vi er så rare at det er best at de trekker tilbake inn i skogen. Ferjetidene har vi ikke, men når vi nærmer oss Tømmervågen kommer bilstrømmen i motsatt retning. Vi innser at vi kan nå ferja som skal til å gå og tråkker på som besatte mens vannet spruter rundt og på oss. I det vi hopper av syklene legger ferja fra kai. Vi rakk det akkurat, og konstaterer at man ikke trenger bil for å råkjøre til ferja.
Snyt, snyt. Vi rakk ferja akkurat.
Våte og kalde treffer vi kompis Øivind i Kristiansund for å spise lunsj. Det passer oss midt i blinken og Øivind disker opp med hjemmelaga brød. Ut av Kristiansund tar vi buss gjennom den undersjøiske tunnelen. På Atlanterhavsveien stikker sola fram et par timer for første gang på flere dager. Vi koser oss med havet så nært og bestemmer oss for å sykle via Fræna og Elnesvågen på vår vei mot Molde. Det er overraskende utfordrende å finne en teltplass når man sykler. De fleste aktuelle stedene langs veiene er gjerne private og ofte dyrket mark. Denne kvelden tar vi til takke med paintballbanen i Elnesvågen. Da gjelder det å finne noen kvadratmeter uten fargekuler. Vi lykkes til slutt og teltet har i dag samme farge som før.

Atlanterhavsveien i sol!

Noen steder må man bare stanse og beundre.

Da er vi i alle fall på rett vei...

Med regn kan det også skapes fine ting :)

Rareste campen til nå?
Det går raskt å sykle til Molde. I alle fall når regnet pisker. Vi tørker snørr hele tida. I tunnelen rett før vi kommer til Molde får vi sykla i vår første ”ordentlige” tunnel på turen og vi får testa at vi er synlige for bilistene. Man vil jo helst ikke bli påkjørt.

Vi fortsetter å sykle på Vestlandets premisser: tunneler, ferjer, opp og ned, rundt fjorder og i regn (vil noen i alle fall hevde…) Ferja fra Molde til Vestnes kan ikke vare lenge nok der vi sitter klissvåte med den obligatoriske svela i handa.
Molde-Vestnes. Svelespising og kartlesing på en ferjetur som var altfor kort etter vår oppfatning.

Men så fort man er i gang på sykkelen igjen stiger varmen og humøret. Vi sykler på E39 over Ørskogfjellet. Det er mye tung trafikk som kjører tett forbi, men det går greit. Når vi kommer til Sjøholt har vi et dilemma: Skal vi sykle om Stranda og Hellesylt som er mer kronglete og mye mer stigning, eller skal vi sykle om Ålesund og Volda der vi slipper mange av høydemeterne, men der veien ikke er så fin? Etter en lengre pep-talk veier opplevelsen mest. Vi sykler om Stranda.
Langreist mat: På Ørskogfjellet knekker vi en eksklusiv turbar. Den har vært på en lang reise i vår og andres bagasje: Laget i Oslo, flydd til Antarktis, var med Vegard Ulvang på turen til Sydpolen, flydd til Chile, så til Oslo, så til Nordkapp, bært fra Nordkapp til Bodø, sendt til Trondheim og syklet fra Rørvik til Ørskogfjellet.

Selv om det er dårlig vær på Sunnmøre, er det ikke vanskelig å se at det er fint.

"Ej håpa dåkker slippe

meir av ditta været. Dåkker

ser heilt forferdelege ut." 

Litt før Liabygda
Underveis blir regn til hagl og hagl blir til snø. Slapsen spruter på beina våre og sørger for at vi ikke greier å holde varmen. Sykkelhanskene blir bytta ut med de tova ullvottene. Vi kommer til Liabygda og aner sol på andre siden av Nordalsfjorden i Stranda. Ei dame som jobber på ferja sier: ”Ej håpa dåkker slippe meir av ditta været. Dåkke ser heilt forferdelege ut.”
  
Ferja til Stranda.
Vi setter oss på sykkelen i Stranda og gleder oss til beina er varme igjen. Vi har begge vært en del ganger i Stranda med blant annet KRIK og det er noe kjekt med det å være på kjente trakter. Vi vet om en teltplass ved veien hvor vi har gått på topptur fra tidligere. Plassen er omtrent midt mellom Stranda og Hellesylt.

På vei til Geirangerfjorden og Hellesylt

Vi sykler rundt 100 km til dagen
I høststemning slår vi opp teltet i rekordfart og kosefyrer i teltet slik at termometeret i taket forteller oss at det er 68 grader. Det er så deilig å krype varm inn i posen. Det er ren og skjær lykke.

Teltet er satt opp i rekordfart
Vi snakker med familien til Kjetil som er i Nordfjord. Hvis vi kommer fram på ettermiddagen neste dag får vi sett foreldrene til Kjetil før de drar tilbake til Skien. Vi står tidlig opp og har unnagjort en god del mil før frokosttid. Vi speider utover Geirangerfjorden og er utrolig glade for at vi valgte veien med denne opplevelsen.
Geirangerfjorden
Kjetil stiger på handyskalaen

I Hellesylt sørger Cecilie for at vi får bruk for reparasjonsutstyret vi har med oss. Dekket er punktert. Eller ”punga” som Kjetil sier. ”Kan du hente pumpa i pulken? Nei! Kajakken.. Nei! Sykkeltralla mener jeg!”. Tunga har av og til problemer med å henge med på skiftene av framkomstmiddel. Vi har problemer med å få pumpa luft inn i trykkventilen på den nye slangen. Vi lurer til slutt på om pumpa er ødelagt. Vi vurderer alternativer mens vi fikler. Og til slutt går det på underfundig vis.

Lunsjstopp rett før Hornindalsvatnet.
Vi spiser brød til lunsj. Det er luksus. Brød med pålegg er noe av det beste vi kan få etter et par måneder på stort sett tørrfor. Vi sykler langs Hornindalsvatnet, som med sin dybde på 514 meter er Europas dypeste innsjø. Det er sol nå. Av og til. Og ganske varmt. Likevel er Cecilies tær iskalde og numne alle de syv timene vi bruker til Nordfjord. Sykkelskoa er nemlig klissvåte fra dagene før.

Fantastiske Nordfjord.
Vi sykler gjennom Nordfjordeid og tar ferja til fra Lote til Anda. Sola bestemmer seg for å bli og gjør at vi faktisk må ta av oss skalljakka. Det er deilig å lufte ull. Vi sykler de siste kilometerne til vakre Vereide og kjenner sommersola varme i ansiktet. I det vi ser tilbake på dagene er det utrolig hvor mye man kan oppleve på seks hjul i løpet av 9 dager. Alt fra hvitveis i lange baner til hvit nedbør. Og så uendelig mye mer…

Reisebrev fra turens 9. ende tur: Nordfjord - Dalen


Turen med det rare i

Dager: 11
Km på sykkel: 533
Turens statistikk:
- Antall punkteringer: 2
- Antall fjelloverganger: 5

Hjemmeeksamen, familetreff, skitur, Hardanger i baris, en del sykling og sol fra skyfri himmel.


Juni på nordvestlandet kan by på så mangt for friluftslivsentusiaster. Vi har gjennom hele turen hatt lyst til å finne på noen sprell i tillegg til sykling i dette området. Det føles litt dumt å ha fri en hel vår uten å benytte muligheten for å ta massevis av toppturer. En desperat idé blir derfor å ta med toppturski på sykkeltralla. Vi skjønner heldigvis at dette nok ville gitt mange kilometer sykling med unødvendig mye utstyr i bagasjen. Cecilie trenger også tilgang på data for å skrive en hjemmeeksamen noen dager og Kjetil øyner da muligheten til å benytte tida til å være onkel for Vestergaardfamiliens 2-årige stjerne, Torjus. Vi bestemmer oss derfor for å ha base i Nordfjord hos Kristianbror med familie.



Ruta vi valgte med sykkeltur og skitur
Turfølget: Ingeborg, Kjetil, Kristian, Kristoffer, Cecilie

Langtidsværvarselet ser elendig ut før vi kommer til Gloppen, men Kjetil har en svært god kjemi med Nordfjord. Det blir rett og slett alltid fint vær når han er der. Dette blir ikke noe unntak. Sakte men sikkert endres værmeldingene, mens Cecilie studerer og Kjetil graver etter meitemakk sammen med stjerna. Tirsdag kveld setter Ingeborgsøster seg på nattbussen i Trondheim, mens Kristianbror finner frem nødvendig breutstyr på folkehøgskolen. Morgenen etter kjører Kristofferkamerat fra Førde, og noen timer seinere står det fem forventningsfulle folk i Loen og slikker sol mens de speider oppover fjellsida. Et høykvalitets reisefølge. 2-dagersprosjektet er å gå opp de 1800 høydemeterne til Skålatårnet, overnatte i Turistforeningshytta for så å gå Tinderekka via Lodalskåpa til Bødalen dagen etter. Vi har drømt om denne turen lenge og nå står vi her i fantastisk vær og er klare for å nyte Guds frie natur og fellesskapet. Datoen er 6. juni og vi skal på ski.

Koselig å få besøk av søster Ingeborg i "huset" vårt noen dager.

Etter 800 høydemeter er det nok snø til å ta på skiene, men vi kan gå helt til topps før det blir for kaldt med bar overkropp. Skålatårnet er et imponerende byggverk, og har en fantastisk beliggenhet. Utsikten mot Sunnmøres mange alpine topper får blodet til å bruse.
Snøen kommer etter 800 høydemeter

Vi spiser høydemeter

To brødre

To søstre

Kristoffer kompis

Kristian byr gjerne på fyrstekake fra Sandane

Vi er høyt oppe

Vi skal den veien!
Kristian oppdaterer oss om historikken til tårnet, og vi sender en takk til den tyske legen som overbeviste folk om at tuberkulose kan leges ved store mengder frisk luft. Real Turmaten slår an hos hele turfølget og vi føler en viss støtte for vår storsatsing på posemiddag.

Skålatårnet

Nydelig solnedgang



Gode venner
Klokka piper grytidlig. I dag skal det skje! Det er litt som julaften, dette er en dag vi har gledet oss til. Samtidig vet vi ikke helt hva dagen vil by på. Uansett skal vi få oppleve Tinderekka. ”Dere vet; egentlig er det langt på dag” sier Kristian klokka 5. Han har lært seg noen triks som småbarnsfar.

Det er tidlig morgen og dagen er foran oss.
Det er deilig å være turfølge, bare henge på. Kjekt med dyktige turledere. Kristian har gått turen før og er vant til å ta gode vurderinger i det fri gjennom jobben. Kristoffer er en reser med kart og har god erfaring fra bre. Sammen utgjør de en solid lederduo som guider oss trygt gjennom terrenget. Det er mer oss selv som setter begrensningene.
Tidlig om morgenen er skråningene is og vi må bruke stålkantene.
Først skal vi ned en del høydemeter, og den bratte, isete bakken og den litt ekle traverseringen på morgenkvisten setter en liten støkk i flere av oss. Dette er en spenstig tur, og vinterens vandring på vidda har ført til at vi ikke føler oss helt på hjemmebane i de bratteste liene. Men det er mye opp-og-ned på denne turen, og litt etter litt beveger vi oss inn i komfortsonen. Nedover er det likevel en som klager på genene sine: ”Det er ikke noe sted jeg føler meg mer dansk enn i en nedoverbakke på fjellski”, sier Kjetil frustrert. Det vil seg ikke, og han tyr til slalåmsvinger for å ikke se ut som Bambi. Ellers florerer det av fine telemarkssvinger, og fjellsidene blir malt med skispor som forteller om skiglede. Ingeborg danser vakkert nedover liene, hun er i flyt og imponerer stort.

Ned. Og opp.

Vi er på tur for å få opplevelser

og akkurat nå deler vi store

opplevelser meg gode venner.


Noen steder er det så bratt at vi tar av oss skia.

Det er kjekt å være en gruppe på tur. Det gir noe ekstra. Vi to langveisfarerne er ikke på tur for å bli fortest ferdig eller prestere alle ting på egenhånd. Vi er på tur for å få opplevelser og akkurat nå deler vi store opplevelser meg gode venner. Opplevelser som vi kommer til å snakke om i årevis.

Lodalskåpa foran oss.

Lunsj foran Lodalskåpa.

Vi prøver å svinge oss ned.


Vi bader i sol og Kristoffer får et herlig rødt/hvitt-skille fra brystreima på sekken. Kristian sverger til solfaktor 6, mens jentene går for 50. Praten går og stemninga er god. Tida flyr. Når vi nærmer oss Lodalskåpa, tar vi en stopp for å lage middag. Etter en nærmere titt på kartet, og en grundig gruppeprosess innser vi at vi ikke har tid til å få med oss Lodalskåpa. Vi setter derfor kursen ned mot Lovatn.
Ned til Bødalen
Sola har steika på snøen hele dagen og nedkjøringa byr på utfordringer. Snøen er råtten til tusen og suger til seg skia. Vi går på snørra i annenhver sving, men gliser likevel. Det går et lettelsens sukk gjennom gruppa når Kristoffer frivillig påtar seg å sykle de 17 kilometerne for å hente bilen i Loen. Takk for turen folkens!
Dette bildet sier vel sitt... Vi er ganske slitne.

Planen er å fortsette sørover på sykkel morgenen etter, men det er ikke lett å dra fra gjengen på Vereide. Og gjestfrie som de er gjør de det ikke enkelt. I kveldinga klarer vi likevel å løsrive oss og setter oss på sykkelen. ”D e overraskende sossialt å sykle ass”, sier Ingeborg etter drøye to timer på sykkelsetet. Hun har i tillegg til fjellski tatt med sykkelen til Nordfjord. Vi er enige, det ER overraskende sosialt. Før sykkelturen var vi litt bekymra for at iPodene skulle bli flittig brukt, men det har de ikke. Ikke på denne turen heller. Vi synger, snakker om naturen, irriterer oss over svenske lastebilsjåfører som kjører forbi i svinger, diskuterer ting, vinker til turistbussene, er stille, beregner gjennomsnittsfart, tar bilder, sliter oss sammen opp bakkene og synger enda litt til.
Nydelig teltplass ved Jølstravatnet.


”D e overraskende

sossialt å sykle ass” 


Ingeborg har ferie. Hva har egentlig vi to andre? Uansett har vi også lyst på sommerferie, så da sier vi at vi har det. I sommerferien vår er vi på sykkeltur.

Cecilie flytta ut av teltet om natta for å få bedre luft.
Rørvikfjell, Gaularfjell, Vikafjell. Opp og ned, opp og ned. Motbakkene tar lang tid, men vi føler likevel vi får godt betalt i nedoverbakkene. Det er kjekt å komme høyt i terrenget, kjekt å oppleve variert terreng, kjekt å sykle krappe hårnålssvinger og vi lar oss imponere over veiene som er bygd i det ufremkommelige terrenget. Nedstigningene får nummererte navn: ”Trollstigen 3”, ”Trollstigen 4”…. Det er vanskelig å finne gode teltplasser som ikke ligger for nærme veien, men ved Sognefjorden finner vi en skikkelig perle. Vi nyter middag, banankake, ananasbrus og noen runder med Gruble mens sola går ned over det fantastiske landskapet. Duften fra frukttrærne og blomstene i nærheten er heller ikke så verst. Vik i Sogn er en nydelig plass.

Ingeborg bidrar med mange smil :)

Over Gaularfjellet

På toppen feirer vi med favorittsjokoladen

Ingeborg er i slaget

Det var fortsatt mye snø i fjellet.




Perfekt ferjetiming når vi skal over til Vangsnes.



Dette er Nord-Vestlandet for søstrene Lund: Banankake og ananasbrus

Nydelig solnedgang fra campen.

Vik i Sogn

Opp Vikafjellet.

Lunsj på Vikafjellet.

Etter oppoverbakkene kommer nedoverbakkene.

Lund-søstrene viser veien til navle

Nasjonalromantisk rett før Voss.

Vi tar en annen vei enn hovedveien. Det koster av og til dyrt. Noen ganger bli det for mange oppoverbakker.



Cecilie har drømt om å sykle i Hardanger i godvær og kjøpe en hel isboks. Drømmen blir oppfylt. Vi sykler på vestsida av Sørfjorden i baris. På stedet Nå er det butikk. Det passer perfekt. er det nemlig på tide å kjøpe is! Valget faller på vaniljeis med sjokoladebiter. Vi tømte selvfølgeligboksen.

Hardanger!




En boks is - ja takk!

Odda: Syklister i byen med Tour de France-skille.


I Oddaområdet har vi date med Anved, kamerat av Kjetil fra folkehøgskolen. Han har foreslått grilling og forteller på telefonen at han skal ta med en overraskelse. Vi har sykla i vindunderlig vær de siste dagene og har ikke noe valg; Vi trenger en vask før vi møter folk. Vannet kommer rett fra breene og er iskaldt, men det er fantastisk forfriskende.
Bade i brevann
Anved steller i stand et herremåltid av dimensjoner. Selvskutt reinsdyr og hjort, samt svinefilet blir tilberedt på bål. Pølser, bacon, bakt potet og grønnsaker. Han har selv nylig vært på langtur over Svalbard og vet hvor kjekt det er når noen disker opp. Tusen takk!

Andved er på besøk - to gode kompiser

Abel er også på besøk
Neste morgen drar Ingeborg hjemover og Anved på jobb. Plutselig er det bare oss to igjen. Det er ti dager siden sist. Hvordan blir det?

Campen like utenfor Odda.

Turistattraksjonen Låtefoss

Det er på tide å dreie østover for å treffe på Telemarkskanalen. Vi sykler snart ut av kartet, men regner med at vi treffer på en bensinstasjon med kart etter hvert. Uten kart blir vi overraska over alle høydemeterne på vei over til Røldal. Vi får oss også en tunneloverraskelse. Gamleveien er full av snø, så vi må følge hovedveien. En tusen meter lang tunnel på fjellovergangens høyeste punkt går rett over i en ny tunnel, men det mangler infoskilt om tunnelens lengde. Vi har refleksvest og blinkende lys foran og bak på begge syklene, men føler oss bitte små når trailer på trailer dundrer forbi. Det er mye trafikk. De fleste bilene blinker seg ut i motsatt kjørefelt, men noen biler kommer ubehagelig nærme. Og det virker som om tunnelen er uendelig lang. I tillegg er veistandarden elendig. Vi har sykla en del mil på sykkel de siste ukene og har erfart mange typer asfalt. Blant annet vet vi hvilken asfalt som gir best fart på hjula. Her inne i den mørke tunnelen er det lenge siden det lå noe fersk asfalt. Det er svære sår i hjulsporene og fristende å legge seg litt ut i veibanen. Men her gjelder det å ligge så langt til høyre som mulig. Vi prøver å unngå at sjåførene som kommer forbi får ekle opplevelser.

Vel ute av tunnelen kan vi slå fast at den er hele 4657 meter. Ny rekord for vår del, men ingen rekord å skrive hjem om. Så derfor nevner vi ikke det..

På vei fra Røldal opp Haukelifjell
Vi triller ned til Røldal, kjøper oss et kart og tar fatt på bakkene opp mot Haukeli. Vi runder turens høyeste punkt på 1097 meter, sykler inn i Telemark, prøver å fikse noen løse eiker ved Haukeliseter og kler på oss når sola forsvinner. Det er kaldt på fjellet, mye snø og derfor deilig å låne hytta til Olav. På menyen står rester av kjøttet fra gårsdagens grillparty.

Det er ikke lov å sykle gjennom Haukelitunellen. Hva gjør man når det alternative veien ser slik ut? Vi ringer Statens Vegvesen.

Tilbake på sykkelsetet tror vi at vi bare har en sjarmøretappe igjen av syklinga. Vi er langt til fjells og skal ned til Dalen og Bandak på 72 moh. 8 mil med nedoverbakke. Det begynner etter hvert å dryppe fra himmelen, men det er ikke nok til å gjøre store grep i bekledningen. Jo mer vi har på, jo mer blir vått. Vi skal jo bare ned en bakke og så er vi framme. Over Haukelifjellet går det et skille. I vest ser vi finværet. I øst ser vi tåka og bygeværet. For Kjetil rimer det ikke at det skal fortsette å regne ettersom vi nærmer oss Skien. ”Vi er så langt vest i Telemark at dette må defineres som Midt-Norge” fastsetter Kjetil i det vi sykler. Cecilie ler.

Vi kommer til Dalen!

Snart høljer det ned. Vi stopper på butikken i Edland og blir stående under tak og trøstespise Stratos og jordbær. Det frister overhodet ikke å sykle videre. Vi MÅ jo ikke det heller. Etter en plate Stratos klarer vi likevel å manne oss opp, gjemmer oss inni hettene våre og tar fatt på veien. En del timer seinere svinger vi inn på campingplassen i Dalen. Det er nydelig å stå i dusjen og skru vannet varmere og varmere og varmere og varmere. Føttene er kalde, men rekker å kvikne til før varmvannet er tomt. Etter at Tyskland har slått Nederland tar vi kvelden.

"Vi er så langt vest i Telemark

at dette må defineres som Midt-Norge."

Sykkelturen er ferdig. De 1200 kilometerne har gått utrolig raskt og i morgen skal vi skifte framkomstmiddel for siste gang. Det er vemodig, men mest rart. Samtidig gleder vi oss. Vi ser fram mot tre uker med padling. Og hver dag skal vi få nye opplevelser. Kanskje i ekte Østlandsvær?

Cecilie håper østlandsværet til Kjetil snart kommer.


 

Reisebrev fra turens 10. ende tur: Dalen - Skien

Telemarkskanalen

Dager: 4
Km: 105
Turens statistikk:
- Antall sluser: 8
- Antall sluser med kajakktralle: 2

Hva skjuler seg bak verdens 8.ende underverk?



Telemarkskanalen er et ingeniørmessig mesterverk. Hvis man i tillegg tenker på at dette ble bygd før det meste ble gjort med maskiner, blir man utrolig fascinert av kanalen. For et slit som må ligge bak! Det var i mange år planer om å lage en vannvei mellom Dalen og Skien. Kanalen mellom Norsjø og Skien stod ferdig i 1861. Bandak-Norsjø-kanalen var ferdig 31 år etterpå, i 1892 og ble da kalt "verdens 8.ende underverk" med sine seks sluser og en høydeforskjell på 57 meter. Kanalen gjorde det mulig å frakte ut store mengder brynestein og tømmer fra Dalen. Turisttrafikken til Vestlandet gikk også via Dalen med kanalbåtene innover kanalen og hesteskyss videre. I dag er det mest turister som blir fraktet opp og ned kanalen med båtene Henrik Ibsen og Victoria. (Kilde: Lars Verket)


Som Skiensmann og padleentusiast har Kjetil siklet på Telemarkskanalen i flere år, og det føles obligatorisk å ta denne turen før man kreperer. Forventningene er derfor på topp. Vil kanalturen innfri?

Mamma Ida og ekstra-tante Kari kom opp med kajakkene og hentet syklene. Tøffe damer!

Nordkapp-Lindesnes-prosjektet vårt har krevd en del logistikk for diverse utstyr. Kajakkene har virkelig fått lufta seg siden vi ankom Rørvik, og det er mange folk som har hjulpet oss!
Da vi ankom Rørvik var Cecilie langt nedi kjelleren, og vi fikk hjelp av to karer på brygga til å bære kajakkene bort til båten.
I Trondheim møtte Kristoffer oss på kaia og kjørte kajakkene til onkel Viggo, der de blei liggende noen dager.
Etter noen hektiske timer kvelden før avreise til Tafjordfjellene, fikk vi låne takstativ av Ole Kristian og kajakkholdere av Ingjerd og Martin. Ingrid Marie og Torstein hjalp til med dette. Steinar og Inger Johanne stilte også opp. Ingrid Marie og Viggo hjalp til med å feste utstyret på bilen, som for øvrig var lånt av ekspedisjonslegen Tom, før Ingrid Marie kjørte kajakkene til Grotli Høyfjellshotell på Strynefjellet.
Etter en uke i garasjen på høyfjellshotellet kom Kjetils foreldre forbi med bobilen, på sin ferd til Nordfjord. Kajakkene blei liggende på bobilen til de var trygt hjemme i Skien. I Skien fikk roret til Cecilie litt omsorg av pappa Anders og da Jørgen hos Bull Ski og Kajakk sendte over ny rorwire blei kajakken god som ny.
Noen dager etter ankomst Skien blei kajakkene kjørt til Dalen av mamma Ida og venninna Kari.

Henger du med?

TUSEN HJERTELIG TAKK til alle som har hjulpet oss med logistikk av forskjellig slag. Det er kjekt med så gode folk rundt oss!

Utenfor Dalens landemerke: det historiske Hotel Dalen som ble bygget to år etter at kanalen stod ferdig.

Mamma Ida hadde med tidenes lunsj til oss!

Tilbake i Dalen er det kjekt å se igjen kajakkene. Ja, og så er det kjekt å se igjen de som har frakta de opp også. Møkkaværet fra dagen før er snudd til knallsol og vi gleder oss til å sette oss i kajakkene. Likevel er vi spente på hvordan det vil føles å redusere farta med 10-15 km/t. De neste dagene skal vi først padle over tre store vann; Bandak, Kviteseidvatn og Flåvatn. Deretter skal vi sluses ned 57 meter, krysse det store vannet Nordsjø, sluse 10 meter til og padle det siste stykket til Skien.

Kjetil skifter wire på roret

Vi legger ut fra Dalen

Vi har utrolig nok vinden i ryggen når vi legger fra kai i Dalen og får god flyt over vannet. Langs Bandak er det mektige bratte fjellsider som går rett i vannet. Det er derfor få gode teltplasser, og vi er veldig glade for å ha Lars Verkets padleguide for Telemark. Her er det gjort en enorm jobb med å finne teltplasser og vi nyter godt av dette disse dagene.
En stopp i Lårdal


Fornøyd jente

På tide å legge inn åra

Ved Lindeviki (les: Lindevikji) nyter vi solnedgangen, middag, og lærer litt lokalhistorie før knotten jager oss i teltet. Kartene våre har stor målestokk og det er vanskelig å vite akkurat hvor vi er og telle kilometer. Vi savner speedometeret fra syklene, men vet samtidig at vi oftest padler 4-6 kilometer på en time.
Lindeviki

I Dalen-depoet lå kaker som Cecilie bakte før vi dro. Deilig med egen bakst :)

Dagen etter får vi kraftig motvind, og sola gjemmer seg bak skylaget. Av og til kommer det noen regndrypp. Vi padler uten tørrdraktene, men har de med i bagasjen. Vi kjemper oss fremover og padler inn på Kviteseidvatn når det nærmer seg lunsjtid.
Ny dag og nye muligheter

Blækkstilt

Padleguiden fra Lars Verket er god å ha.


Padleguiden fører oss til ”Mølen”, ei fin sandstrand som ligger i le for vind fra øst. Kanalbåten Victoria passerer mens vi inntar en god lunsj med friske grønnsaker og flammene fra bålet varmer. Vi er elendige på å drikke vann, og har derfor innført en regel om at det ikke er lov å si ”neitakk” dersom den andre byr på noe å drikke. For å imponere drikker derfor Kjetil en liter vann i lunsjen.
Om lidt er kaffen klar...


Så begir vi oss ut i bølgene igjen. Kjetil er oppgitt over været. Det er ikke sånn det skal være i Telemark. I Skienstraktene skal det jo bare være sol, Østlandsvær. Kjetil er litt muggen. Da hjelper det å ta en liten realitetssjekk. Vi er jo griseheldige som er her og skal få padle til Sørlandet! Humøret stiger, det er ikke vits å sutre. På Flåvatn finner vi nok en fin teltplass, fyrer bål og slår av en prat med noen lokale.


Blokkpadling?


Kan dette kalles tropisk regn?

Glad vi har på tørrdrakter over Flåvatn.

Nok et liten-båt-stor-båt-bilde :)

Første sluse

Hittil har vi følt oss ganske

alene på kanalen.

Og så er vi plutselig midt i en festival!

Plutselig er vi på festival. Litt glissent foreløpig.

Flytevestene våre

Hver femte dag er det bog! Denne dagen er det bog ala Cecilie - med kålrabistappe og potetmos.
Om ikke mange dagene er vi i Skien, og derfra skal vi padle forbi kjente byer til vi er i mål. Vi føler vi er i kjente områder. Det begynner å nærme seg slutten på eventuren. Vi nærmer oss målet. Det er litt vanskeligere å fokusere på at vi er underveis og litt mer fristende å gasse på for å komme fram. Når vi padler forbi Lunde tidlig på kvelden griper vi likevel muligheten til å leve i nuet og få med oss litt av festivalen ”Viser ved Kanalen”. Vi føler nesten at vi padler opp på en av scenene når vi kommer. Hittil har vi følt oss ganske alene på kanalen. Og så er vi plutselig midt i en festival! Kveldens store attraksjon er Bjørn Eidsvåg og vi soser noen timer og finner en optimal ”gratishaug”. Med Eidsvågs kjente sanger i bakgrunnen spiser vi middag og leser side opp og side ned i ei avis vi kjøper. Det kommer noen regndrypp av og til, men det er en deilig sommerkveld. En sånn sommerkveld der du føler du har uendelig med tid til å gjøre akkurat hva du vil.
Det kan være tungt å dra i oppoverbakker. Selv om man har tralle...
...likevel er tralle genialt!
Teltet står 50 meter fra sluseanlegget på Lunde. Vi står opp tidlig. Plutselig kjører det en båt inn i første slusekammer, og det er tydelig at noe spennende er på vei til å skje. Vi pakker sammen det siste i campen, hopper i kajakken og rekker akkurat å bli med på slusingen. Videre kommer slusene slag i slag. Det er fortsatt noen dager til kanalsesongen starter så vi må derfor bære kajakkene forbi slusene. Ved Vrangfoss har de heldigvis kajakktraller til utlån. Dette er det største sluseanlegget i kanalen og er et imponerende byggverk. Vi føler oss litt eksklusive selv også ettersom lokalavisa Varden ringer og turistene fotograferer oss.

På Vrangfoss er det litt sol, blomster og imponerende 5 slusekammer med en høydeforskjell på 23 meter.
Imponerende Vrangfoss med sine kamre bak
Eidsfoss

På Ulefoss skulle man tro at padlere ikke var velkomne i land. Men mannen i kiosken forteller oss at det bare er fuglene som ikke er velkomne.
 Vi padler over det enorme vannet Norsjø. Kjetil leker lokalguide. Ved brygga nedenfor Mikaelshula får vi en stor overraskelse. Pappa Anders har tatt turen til fots, ønsker oss velkommen og byr på sjokolade og brus. Etter en tur i grotta oppe i fjellsida, setter vi kursen videre mot Skien.
På Norsjø

Velkommen til Skien!

Far og sønn i Mikaelshula

Opp til Mikaelshula er det ganske bratt

Slappe av

Det er en egen ro over

kanalen og mange perler

som overrasker en underveis.



Kjetil er sååå fornøyd da sola skinner når vi kommer til Skien

Litt senere løfter vi kajakkene på land i Skien sentrum. Kjetil er fornøyd med å være hjemme. Det er vi begge to. Like fornøyd er vi med padleturen gjennom ”verdens 8.ende underverk”. Det er noen lange vann som står foran en og utenom sesongen, når slusene ikke er åpne hele dagen, syns vi mange av slusene er dårlig tilrettelagt for kajakker. Likevel må vi si at Telemarkskanalen absolutt var en god opplevelse. Det er en egen ro over kanalen og mange perler som overrasker en underveis. Perler som kanskje ikke er i kategorien ”verdens underverk”. Men perler som kan gjøre underverk for padlere. Og det er i grunnen nok.
Framme

Happy padlers i Skien sentrum

 

Reisebrev fra turens 11. tur:  Skien - Lindesnes


Himmel og hav


Dager: 11
Km: 275
Turens statistikk:
- Antall knottstikk: 4567832983729
- Antall velt: 0

Havet er himmelens speil. 

Er det derfor det kan føles himmelsk å være på havet?

Himmelsk


Ruta på tur nummer 11 av 11.


Vi forbereder oss til den siste turen på denne eventuren. Heldigvis skinner sola ettermiddagen vi tar årene fatt. Det gjør det mye lettere å dra fra luksusen hos foreldrene til Kjetil i Ibsens hjemby. Anders og bror Martin setter oss uti kanalen og vinker på gjensyn.  Mange spør om vi er motiverte for å fortsette. ”Fortsette?” kan vi svare. ”Vi skal jo på sommerferie på Sørlandskysten!” Sannheten er faktisk at selv om vi har vært på tur i over 100 dager er vi ikke lei. Vi har kanskje tatt det for rolig til å være lei. Eller hatt med oss nok sjokolade. I alle fall gleder vi oss til nye steder, nye opplevelser, godteri til lunsj, den vante soveposen og det å padle i kajakkene som vi har blitt så glade i. Vi håper vi får se Sørlandet på sitt beste. Det vil si i sol. 


Kjetil padler fra hjembyen Skien i Østlandsvær.

Vi har kanskje tatt det
for rolig til å være lei.
Eller hatt med oss nok sjokolade.



Hei skille!

Det er overraskende fint å padle til Porsgrunn og videre til Stathelle og Langesund. Vi holder oss unna de verste industriområdene. I en times tid tillater Cecilie seg å padle uten vest slik at ryggen får lufta seg litt. Så fint er det.

Litt utenfor Porsgrunn driver en liten båt imot oss. Den har ingen ombord. Vinden og strømmene er dens herre. Vi hadde kanskje ikke trodd at vi kom til å taue en båt i kajakk, men da har vi altså opplevd det også. Båten ble fortøyd og det lokale politiet underretta. 


Denne lille tunellen gjør at vi slipper å padle forbi de verste industriområdene.

Selv om det er en del vind, holder sola oss varme. Vi stopper på en liten utilgjengelig sandstrand for å lette på trykket. Den er i ly for vinden og vi kunne likegodt vært i de sydligste strøk.


Grenlandsbrua

Langesund Fyr


Vi er ikke alene og for oss selv. Selv om vi noen stunder kan føle vi er det. Vi padler forbi hus, hytter og ikke minst båter. Eller er det kanskje båtene som kjører forbi oss? Aleneheten som vi alltid kunne sette høyt i nord, finnes ikke her. Uten at vi kanskje tenker på det, setter vi derfor andre ting høyt. Cecilie lar seg fascinere av skyer den første kvelden. Hun gjør for så vidt ganske ofte det. Det er mye man kan la seg fascinere over. Denne kvelden har skyene spesielt mange forskjellige fasonger. Det er akkurat som om de speiler himmelens sanne uttrykk.  Ja, det er akkurat som om de kan vise oss hva himmelen tenker og føler. Det er selvfølgelig bare tull. Men kajakk er heller ikke fritatt fra å være en plass hvor man kommer på tullete ting. Det blir tatt nok et ”kajakk-på-havet-bilde”. Det begynner å bli noen av dem. Det føles så lite kreativt, men det er for vakkert til å la være.



Rognsfjorden

Vi padler ganske langt første kvelden. Kjetil prøver konstant å imponere med hva Telemark har å by på og gliser spesielt bredt når vi padler forbi Langesund og krysser Rognsfjorden. Cecilie mener vi er heldige som har så rolig sjø på det som er kjent for å være en lunefull fjord. Kjetil mener at det er slik på sjøen i Telemark. Alltid. 



Kjetil har mista kajakken og haiker.

Måkene

Vi finner en flott teltplass. Teltet er veldig nærme kajakkene og kajakkene er veldig nærme sjøen. Det er slike camper vi setter ekstra stor pris på. Kanskje er det fordi det gjør turlivet lettere. Men vi liker å tro at det gir oss en større følelse av nærhet til naturen. Det som i alle fall kommer altfor nært oss er de hundetusenvis av knottene her. Det er en nydelig kveld ute, men knotten jager oss inn i teltet samme hvor mye Mygga Kjetil smører ansiktet med. Cecilie har for lengst gitt opp middelet som hun mistenker irriterer henne mer enn knotten. Hun har dessuten nok med vepsestikket hun fikk rett før vi padlet fra Skien. Det klør noe helt utrolig. Det er kjedelig å konstatere at de siste ukene på tur har kveldene enten vært rolige og fine med sultne knott eller bydd på høljregn. Begge deler tvinger oss inn. Vi lengter etter noen gode kveldsstunder på svaberg. 


Cecilie trådde på en vepsebrodd og klødde i 4 dager etterpå. 2 netter fikk hun nesten ikke søvn.

En typisk morgen? :)

Livet i kajakk er ganske luksus når man bare har med proviant for 6 dager. Vi har plass til noen ekstra godsaker. Vi spiser brød til frokost og lunsj. I lasterommene er det også god plass til for eksempel egg, bacon, løk og purre. Cecilie står opp først og setter i gang med dagens forkost – omelett. 


Kajakkluksus - purre, løk og pølser har vi da plass til :)

Cecilie bruker bare faktor 50. Kjetil er ikke veldig fornøyd med det.
Vi lurer på om vi skal padle den uskjermede og værharde kysten ved Portør. Det er nemlig en mulighet å padle inn til Kragerø og følge noen vann som går ut til sjøen et stykke lenger sør. Da slipper vi det ekle kyststrekket. Men det er meldt roligere vind utpå dagen. Kjetil har padla om Kragerø før og er gira på å padle om Portør. ”Æ e itj på Sørlandskysten for å padle på nånn vann” konkluderer Cecilie. Vi prøver oss.
Vi stopper når vi har behov og finner koselige steder.

Det regner hele dagen. Vi har på oss tørrdraktene. De holder oss dessverre ikke tørre lenger. Verst er det for Kjetil som til tider kan vri opp ulltrøya si. Likevel er draktene fortsatt en god sikkerhet for oss i hard sjø. Det er veldig åpent inn mot Portør og vi blir overraska over bølgene og dønningene som slår rundt oss. Vi padler rundt et ekkelt nes og lurer på om vi burde ha padla via Kragerø likevel. Det virker litt roligere foran oss og det er lite fristende å runde neset en gang til, så vi fortsetter mot Portør. Regnet pisker og det er sent, men vi akter å fortsette litt til. Vi må nesten det. Det er lenge til padleboka vår har noen anbefalte teltplasser. Noen ganger føles padlebevegelsen så monoton. Men da padler vi feil. Udynamisk. Det er først når hele kroppen kommer i sving, ja når hele maskineriet jobber i takt, at man kjenner den ordentlige flyten. Samme hvor hard sjø det er. 

Været har blitt så dårlig at vi har blitt desperate. Vi kan ikke padle rundt det som er på venstresida her. Derfor bærer vi kajakkene mot der Kjetil står og litt lengre.


Vinden øker på og bølgene blir kraftigere. I mellom bølgene legger vi merke til alle manetene. De er overalt og vi lurer på hvor mange som får mulighet til å bade langs kysten i år. Noen steder padler vi gjennom ”basseng” av maneter hvor det er vanskelig å skyve fra med åra.

Det er først når hele kroppen 

kommer i sving, ja når hele 

maskineriet jobber i takt, 

at man kjenner den ordentlige flyten.


Etter en stund i det heftige været søker vi nødhavn. På hver eneste flekk hvor det går an å sette opp et telt er det bygd hytter. Eller kan man kalle det hytter? Svære hus virker mer beskrivende. Noen er nesten vulgære. Vi finner endelig ei hytte hvor det er noen folk. De har heller ingen forslag til hvor man kan sette opp et telt i området. Vi ser oss nødt til å låne plena til ei av hyttene. Heldigvis er det så sent at sjansen er liten for at hytteeierne kommer samme kveld. Men man kan jo aldri vite sier vi til hverandre mens vi steker pannekaker med et øre på gløtt. Vi er kalde som ispinner. Og det er i midten av juni. Cecilie skifter ulltrøye og roper: ”Kjetil! Jeg har fått triceps!” Kjetil er ikke like ekstatisk: ” Selv om jeg ikke kan skilte med like lang medisinsk kompetanse som deg Cecilie, så er nok sjansen stor for at den alltid har vært der.”


Våt.

Neste morgen står vi opp klokka fire og er i kajakkene klokka fem. Vi håper vi rekker noen timer med padling før været tvinger oss på land. De neste par dagene ser mørke ut med sine 12 m/s. Havet er roligere enn kvelden før, men vi cruiser i enorme dønninger. Likevel er det en fantastisk opplevelse å være på havet denne morgenen. Vi har stått opp med sola og nå lager sola vakre bilder mot det åpne havet. Her er det ingen holmer, det er åpent hav. Det gir en følelse av flyt og mestring. Vi vet ikke hvordan Himmelen er. Men vi føler dette kan være en liten forsmak. Vi smiler fornøyd noen gode minutter før vi blir sjøsyke. Kjetil har det fælt i noen timer. Kontrastene er store.


Maneter!

Himmelsk: Morgenstund har gull i munn.

Åpent hav

Måkene holder oss med selskap. Men til forskjell fra Telemarkskanalen, hvor vi til stadighet ble angrepet av dem, er de riktig så vennlige her. Vi passerer Risør og prøver å krysse Sandnesfjorden, men den er for hard. Vi snur og bestemmer oss for å proviantere i Risør, men vi er der så tidlig at ingen butikker er åpne. Vi venter og det slår oss at det ikke er ofte vi har stått og trippet utenfor en matbutikk.

Vi prøver oss på fjorden igjen. Værvinduet vårt er i ferd med å stenge, men vi synes fjorden ser roligere ut nå. Vi kjører på. Selv om det er utfordrende padling, føler vi at vi har kontroll. Det er en god følelse.

Rett før Sleipnesodden blir sjøen for stygg og vi må igjen søke ”nødhavn” på første og beste mulighet. Vi ender opp i et koselig hyttefelt. Vi får sette opp teltet på et jorde og vi møter Tore Fidje og hans svigersønn Jørn. Det viser seg at vi har en felles bekjent og at deler av familien er aktive i KRIK. Vi får grillmat og de inviterer oss inn på kaffe om kvelden. Vi får gode samtaler og blir litt kjent med alle de åtte voksne og fire barna på hytta. For et lykketreff å få treffe slike fantastiske mennesker! Vi er takknemlige.


Jettegryta på Silodden


Hjemmelaga skoleboller har vi også med fra Skien ;)

Vi får låne et jorde.

Tore er en tøffing og kan gjerne tenke seg å være med oss når vi padler rundt Sleipnesodden. Det er et berykta punkt langs kysten, kjent for spesielle grunnforhold og vanskelige bølger. Vi må vente til ettermiddagen for at vinden skal løye. I mellomtiden går vi ut til Sleipnesodden og ser på en av Nord-Europas største jettegryter. Naturkreftene kommer tydelig fram og når det viser seg at Tore har to kajakktraller på hytta virker det som en god ide å trille rundt punktet. Vi triller i kajakkene fulle av utstyr i 4 km.


Vi drar kajakkene 4 km. i stedenfor å padle rundt Silodden.

Samme ettermiddag kommer lillebror Martin og kona Beate til Risøya for å padle med oss videre. Nå er vi fire på tur! Det er stas. Stas å dele denne opplevelsen sammen med venner. Martin og Beate viser seg å være gode kajakkpadlere og de imponerer i bølgene. Første teltplass for gjengen på fire blir på Borøya. Før vi kommer dit høljer regnet ned som aldri før. ”Er det dette som kalles tropisk regn Cecilie?” roper Kjetil fra kajakken. Campen blir etablert og vi lager vår bogspesialitet: bog med potetmos, kålrabistappe og en maisboks. Idet vi skal legge oss, innser vi at det begynner å bli en dam under teltet til Martin og Beate. Det må flyttes, og det ganske kjapt.


Storveis besøk! Beate og Martin!

Vi henter depoet vårt på hytta til Nils Torbjørn neste morgen. Martin viser raskt at han har lest seg opp på forhånd og lært turreglene våre. ”Vil du ha vann?” spør han og gliser. Med så mye sol som vi får de neste par dagene, er det bra vi er flere som passer på at vi ikke blir helt dehydrert. Vi gleder oss over at bloggen har bidratt til at venner og familie har fått tatt del i turen underveis.


Borøya: Været er skiftende
Vi padler mot Arendal i sol. Været er i godhjørnet og tillater oss å padle på utsida av Flostaøya.


To brødre i fin flyt

Men det skjer en drastisk endring rett før Arendal. Makan til sommeruvær har vi ikke vært borti på turen. Lyn og torden, harde vindkast og regn som hamrer mot bakken. Gufsent. Bilene på Tromøybroa stopper helt opp og vi jobber oss innover mot land i utfordrende vindkast. Minutter senere står vi paralysert under et garasjetakutspring. Våte. Vi får skiftet klær i et kontorbygg like ved, uværet passerer og vi setter oss tilbake i kajakkene. Cecilie drar for å besøke venninna Sigrun i Arendal.


Rett før Arendal kommer et uvær over oss.

Arendal i solnedgang

Vi møtes igjen på Ærøya ikke langt fra Torungen fyr. Det er et nydelig sted å være. Solnedgangen gir oss fantastiske farger på himmelen og vi får smake på helt-alene-følelsen. Martin og Beate får smake på Real Turmat og vi pusser tennene til bølgebrus og fuglelyder.


Idyllisk frokost. Vi ser Torungen fyr til venstre

Sola steiker på teltet neste morgen og man må ut for å puste. Vi legger oss ut og steiker brød til frokost i sola. Dette må være Sørlandet på sitt beste. Beate er fornøyd.


Padlestart


Padlinga til Grimstad blir ganske utfordrende der det er åpent. Kraftig motvind og bølger fra sida er ikke letteste forhold. ”Dette kan æ lige” sier Beate med et smil. Hun er tydeligvis sjøvant tar været med knusende ro. Sola står høyt på himmelen, men det er kaldt. Martin øyner muligheten for å ta igjen litt brunfarge når vi tre andre tar på t-skjorte. Han sikrer seg med dette en overbevisende seier i VM i gåsehud. Lunsjen nytes på noen små svaberg på en liten øy.


Rast på et svaberg

Vi kommer til Grimstad om ettermiddagen, like etter at postkontoret stenger. Det er litt ergerlig for der inne ligger en pakke til oss fra Pappa Geir med kartene vi trenger videre. Vi kjøper inn til tacofest og nyter is på brygga en god stund før vi padler i Grimstads skjærgård og finner kveldens plass å bo. Grimstad har vært flinke til å bevare mange områder til fri bruk for innbyggerne. Det er derfor lett å finne et fint sted.

...hvor hardt kan 

man slå en fremmed geit? 


Vi nyter taco, lager sjokolademousse og finner fram soveposer og dunjakker. Det er ingen knott eller mygg og ingen regn. Det er skjønt. Men i det vi er i ferd med å tømme kasserollene, kommer et bakholdsangrep fra en skokk med geiter. Det er utrolig komisk. Vi greier ikke å jage de bort. De er fast bestemte på å slikke på hver eneste matrest, og de står bom stille. Beate står og greier ikke annet enn å le. Cecilie prøver å filme, men må til slutt legge seg på bakken når latterkrampa tar henne. Kjetil og Martin prøver desperat å oppføre seg som mannfolk og jage geitene bort, men gutta er litt bekymra for at geitene skal angripe med hornene sine. Til slutt finner de fram en kajakkåre, men hvor hardt kan man slå en fremmed geit? Vi ler så vi griner. Det er latterlig. Vi føler oss som byfiser der vi står maktesløse og ser på at noen geiter spiser opp tortillaene våre.

Sola står godt på neste dag også. Vi får en fin padletur til Lillesand. Det er åpent noen stykker, men med dette turfølget er det ingen problem. I Lillesand er det tid for å takke for gode dager på sjøen med Martin og Beate. Så er vi igjen bare to på eventur og fortsetter med kursen gjennom ”Blindleia” etter en is på brygga. Det er en nydelig kveld. Det er idyllisk å nyte middag på svaberg til solnedgang. Dette livet er så ukomplisert og fint. Så lenge vi er tørre og mette og varme er behovene våre dekket.



Middag i solnedgang

Leggetid i Blindleia

Vi står ganske tidlig opp neste dag. Vi er spent på padleturen til Kristiansand. Mange har fortalt oss om Kvåsefjorden og vi håper den er snill mot oss. Rett før vi begynner på fjorden ryker igjen wiren på roret til Cecilie. Hun bestemmer at vi likevel bare skal padle over mens det ennå er rolig. Kvåsefjorden blir en flott opplevelse med et stort belte av maneter midtfjords. Utrolig fascinerende!

Vi får oppleve Sørlandsidyll når vi padler gjennom Skippergata og vår personlige favoritt: ”Nåløyet”. Vi stopper for å lunsje med pannekakesteking og får hyggelig besøk av Martin igjen som er ute og padler kajakk med sin sporty svigermor Åse. Det blir en veldig koselig lunsj som avsluttes med et bad. Endelig fikk Cecilie noen å bade med ;)


Badetid med Martin og svigermor Åse :)

Nåløyet før vi krysser hovedleia inn til Kristiandsand.

Vi øyner muligheten til å padle rett over byfjorden ved Kristiansand i stedet for å padle inn mot byen. Det er ganske åpent, men været og sjøen virker grei. Rett før vi skal krysse ser vi Danskebåten i det fjerne. Fint at den ikke starta fem minutter senere! Vi venter til den passerer og padler til Hellevika hvor Martin henter oss. Kvelden byr på EM-semifinale og kjøpepizza. Vi er definitivt på vei tilbake til det ”vanlige” liv.


Kartene fra Pappa Geir er gode å ha.



Ida og Anders har kommet og vi spiser lunsj i bobilen før vi fortsetter fra Hellevika.
Da vi setter ut igjen neste ettermiddag opplever vi større dønninger enn vi noen gang har padla i. De etterlater ingen tvil: havet er mektig.

Kjekt med folk som heier når vi legger ut! :)
Vi nyter vår siste Real Turmat. Det er ikke så godt at det føles trist, men det er litt vemodig likevel. En mus springer hit og dit ved kajakkene og vi tar matposen med frokosten i innerteltet i stedet for ytterteltet.
 
Siste Real (på ganske lenge) nytes.
Frokosttid


Vi pakker oss ut av teltet neste dag og oppdager to store hull i innerteltet rett ved hodet til Cecilie hvor matposen har stått. Ved nærmere undersøkelser er det to hull i matposen også og hull i den uåpna skivede osten vår. Æsj! Vi er redde for at det er rotter som har laget de store hullene i teltet vårt, men vi later som om det er mus og snakker om hvor fantastisk god luktesans musa må ha.


Ikke rart besøket kan bite seg gjennom innerteltet når han kan bite seg gjennom dette!

Det er nest siste dag på bøljan blå. Det er nest siste dag på eventuren vår. ”Mest sannsynlig” forteller vi oss selv. For alt kan skje. Men innerst inne vet vi det; i morgen kommer vi til endes. 


Se min kjole den er blå som havet, alt jeg....

Vi har det ganske så trivelig i blant :)

Det blir en helgrå dag med masse tid for fargerike refleksjoner og betraktninger. Tidvis er det også veldig utfordrende padling. Det virker som om vi kommer utfor hardere og hardere sjø, men så handler det nok mye om hva vi oppsøker nå. Vi har blitt bedre padlere rett og slett. Vi runder et hardt nes og får kick av hvordan vi mestrer bølgene, dønningene og refleksbølgene. ”D e en heilt egen ro når man padle sånn hær i åpent hav” sukker Cecilie fornøyd. Kjetil svarer: ”Ja, det er utrolig vakkert samtidig som det er mektige krefter”.


Nest siste dag på eventuren.

Vi sparer ikke på maten eller bensinen lenger og det blir ostesmørbrød i lange baner til lunsj. Vi padler forbi Mandal og har et delvis åpent stykke igjen til Lindesnes. Vi padler strekker som bare blir mer og mer utfordrende. Ja, vi har faktisk aldri padlet i noe som ligner disse forholdene. Refleksbølgene kastes tilbake på oss fra bergene. Resultatet er spissbølger som erter kajakken. Det gjelder å padle på. Holde åra i gang og bestemme hvem som er sjefen. Være konsentrert, men ikke stressa. Holde hodet kaldt, men tenke muligheter. Være positiv, men også være ærlig om sine begrensinger. Være ydmyk, men også trygg på at man har noe erfaring. Padling i røff sjø er en balansegang.


Padlefingrer.

Vi når kveldens mål – Svinør. Nå er det bare 15 kilometer til Lindesnes. Som alltid får vi hjelp av vår gode venn Lars Verket og vi finner en fin teltplass. Vi er fornøyde i det vi setter opp teltet og lager middag for siste gang. Vi bardunerer for siste gang, vi fyller på bensin for siste gang, vi pumper liggeunderlagene for siste gang. Det er utrolig rart. Vi prøver å ikke tenke så mye, bare være, men det er utfordrende. Tankene flyr. Hva er det vi har gjort de siste månedene? Hvordan har det vært? Hva sitter vi igjen med? Ingen tvil om at det er vemodig.

De siste av turens 

3000 kilometer 

ser ikke ut til å bli 

noen sjarmøretappe.




Siste kveld må nytes.

De siste av turens 3000 kilometer ser ikke ut til å bli noen sjarmøretappe. Det er meldt økende vind utover dagen. Vi står opp tidlig og avtaler med pappa Anders, mamma Ida og pappa Geir når vi vil være på fyret. Frokost blir laga, men ingen av oss har særlig matlyst. Dagens rute er lagt. Mot målet vårt som ikke har vært målet. Vi snakker om hva vi vil huske best. Vi feirer en god eventur på vår måte – med finklær. Det er komisk og gøy å padle med skjorte og kjole.


Veldig fornøyd med den siste campen vår. Vakkert!

Vi raster litt

Padling i finstasen

Sjøen er langt fra rolig, men det er mye bedre enn vi fryktet. Helt til den siste kilometeren før fyret. For å komme inn til fyret må vi runde Lindesnes nes. Vi er ikke lenger i le for vinden. Dønningene velter inn mot kajakkenes venstre side. 20 meter til høyre slår bølgene mot de bratte bergene og kommer i retur. Bølgene fra havet og berget møter hverandre og lager et virvar. Et virvar vi befinner oss midt oppi, og padleåra slår alle tidligere frekvenser. 100 meter lenger fram ser vi Lindesnes fyr. Vi har kanskje aldri før på turen vært så utsatt som nå. Skulle vi heller gått dette siste stykket på beina? Er dette idioti?


Rett utenfor Lindesnes. Bildene er tatt av Ida og Anders som venter.


Skulle vi heller gått dette 

siste stykket på beina? 

Er dette idioti?






På land står bekymrede foreldre som ser kajakkene forsvinne mellom dønningene. I kajakkene sitter vi to i full konsentrasjon. Heftig, men begeistret. Vi har lagt en klar plan for hvordan vi skal padle dette siste stykket, men det er aktuelt å snu og vi prater i ett for å gjøre gode vurderinger. Vi roper beskjeder til hverandre for å overdøve bråket fra sjøen, og jobber oss framover. ”10 meter lenger fram!” ”Kjetil: mer til høyre!” ”Vi setter kursen rett mot land NÅ!!”.





Kontrasten er stor når vi minuttet senere er trygt i havn. Og ikke i hvilken som helst havn. Vi er framme. Retningen er borte. Fire måneders eventur er over. Vi blir tatt imot på en fantastisk måte av velkomstkomiteen. Det er kjekt at noen venter på oss der.


Hurra! Deilig følelse å mestre forholdene rundt neset.
Medalje og cola fikk vi :)

Tuppen og lillemor


Vi skriver oss inn i boka.


Obligatorisk bilde

Så lenge man har lyst
til å være ute også i morgen,
kan man være ute veldig lenge. 


Vi viser muskler som sikkert vil krympe bort ganske snart.

Velkomstkomiteen vår :)

Det er en deilig følelse å være framme, men mest rart. Hva nå? Skulle vi ønska vi kunne vært på tur for alltid? Eller er vi lei? Hvor lenge kunne vi ha fortsatt? Lindesnes har vært den planlagte endestasjonen i lang tid og det føles greit at turen stopper her. Men lei? Nei. Vi har brukt god tid på turen, men har samtidig ikke rekt alt. Det er massevis av fantastiske steder i dette landet som vi gleder oss til å oppleve. Så lenge man har lyst til å være ute også i morgen, kan man være ute veldig lenge. I alle fall i et land som dette. 


Det er 2518 km til Nordkapp. Vår rute var ganske nøyaktig 3000 km.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar